Ved innseilingen til vulkanøya Heimaøy, i øygruppen Vestmannaøyene, står nå en stavkirke. Kirken, som er en kopi av Haltdalen stavkirke fra Trøndelag, var en gave til Island fra Norge ved feiringen av 1 000-årsjubileet for kristningen. Den dramatiske beliggenheten, inn mot ny lava, er et resultat av at Heimaøy fikk store deler av sin bebyggelse begravet ved vulkanutbruddet i 1973.

Forskerne og håndverkerne som har reist kirken, regnet allerede i utgangspunktet med at de skulle gjenskape et komplisert byggverk. Likevel ble de overrasket over hvor avansert originalen viste seg å være. En oppgave i tillegg til byggingen av selve kirken, ble rekonstruksjon av Olavsfrontalet, en av de bevarte bildetavlene som prydet forsiden av alteret i mange av stavkirkene i middelalderen. Rekonstruksjonen avslører at stavkirkenes interiører kunne ha en utsmykning med slående fargeprakt.

- Arbeidet med stavkirken og altertavlen bidrar til å rokke ved forestillingen om den mørke middelalder, sier Elisabeth Seip. Hun er forskningssjef ved Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU), og var ansvarlig for byggingen av stavkirken.

Nasjonal romantikk

Interessen for å bevare og verne de norske stavkirkene er bare drøyt 150 år gammel. Maleren J. C. Dahl var av dem som gikk i spissen for å vekke en nasjonal bevissthet om verdien av den norske bygningsarven.

- Han bidro selv til at stavkirken i Vang i Valdres ble reddet og senere gjenreist i det østlige Preussen, i dag en del av Polen, hvor den stadig ligger. Datidens arkitekter reiste for å studere stavkirkene, målte opp bygningene og skapte gjennom sin personlige innsats en gryende verneinteresse. Dette var kimen til fortidsminnevernet i Norge, sier Seip.

I over 700 år før denne nasjonalromantiske blomstringstiden hadde stavkirkene holdt stand. Selv om det bare er noen ganske få av de i sin tid mer enn 1000 kirkene som er bevart helt til våre dager, er dette en bygningstype som har stått seg usedvanlig godt.

En utpost i Europa

- Stavkirkene befinner seg i et land som gjennom hundrevis av år har vært en utpost i Europa. Det var langt til de kulturelle sentra. Når de er bevart, er det ikke fordi vi har vært spesielt opptatt av det gamle, men fordi landet i lange perioder var fattig og folk måtte bruke det de hadde. Men like viktig har det vært at den gamle byggeskikken hadde gode kvaliteter, både når det gjaldt materialbruk og konstruksjoner. Det beste i vår byggeskikk ble derfor ikke forkastet, men kunne i stedet ta opp i seg nye stiltrekk fra kontinentet.

- Etter Svartedauden - etter 1350 - ble det ikke bygd nye stavkirker. Nybygg var det da heller ikke behov for, folketallet var jo drastisk redusert. Det var ikke engang nok mennesker til å fylle de gudshusene som allerede eksisterte. Og fattigdom kan være en god konservator. Den har vært en vesentlig årsak til at stavkirkene ikke ble revet og erstattet med nye, mer prangende kirkebygg.

Unik altertavle

Et sentralt element i stavkirkene - og en nøkkel til å forstå det religiøse livet og hverdagslivet i middelalderens Norge - er de såkalte frontalene. Så langt forskerne kjenner til har vi bevart 29 frontaler eller fragmenter av frontaler. De sto ikke oppe på selve alteret, men på alterets forside. Det mest kjente er Olavsfrontalet, laget i høymiddelalderen, trolig rundt 1320.

Til den nylig reiste kopien av Haltdalen stavkirke er det laget en rekonstruksjon av kunstverket. Rekonstruksjonen viser hvordan originalen kan ha sett ut da den ble skapt - i middelalderen.

Intens koloritt

- Resultatet er oppsiktsvekkende. Olavsfrontalet var et fargestrålende praktverk. I forhold til originalens dempede uttrykk, som skyldes naturlig aldring, er rekonstruksjonen preget av en intens koloritt. Fargekraften og de livlige bildene må ha lyst opp i et halvmørkt kirkeinteriør og påvirket datidens mennesker sterkt, forteller konservator Terje Norsted ved NIKU. Han har ledet arbeidet med å fravriste den gamle tretavlen dens hemmligheter.

Maleriet er framstilt på en krittgrundering. På denne ble motivene risset inn før malerarbeidet begynte, slik tilfellet også var på originaltavlen. For å kunne utføre rekonstruksjonen måtte forskerne lage malingen slik de gjorde det i middelalderen.

- Vi brukte de samme pigmentene som i originalen. Mange av disse er for lengst ute av bruk, sier Norsted.

Gode håndverkere

Forløperne til stavkirkene var stolpekirker, konstruert med stolper gravet rett ned i bakken for å gi nødvendig stabilitet. I grunnen under flere av stavkirkene er det funnet hull etter slike stolper som viser at tidligere kirker har stått på samme sted, men at bærekonstruksjonene må ha råtnet. I stavkirkene løftes trekonstruksjonen fra bakkenivå til steinfundamenter, noe som gir langt bedre levetid for byggverkene.

Forskerne fra mange fagfelt har gjennom dette prosjektet gjort et grundig dypdykk ned i restene av middelalder i Norge. Botanikere, arkeologer, arkitekter, konservatorer og historikere har bidratt.

Men uten dyktige håndverkere som har ivaretatt kontinuerlige tradisjoner når det gjelder å bygge med tre, kunne ikke prosjektet vært gjennomført. Materialene ble hentet fra Røros og selve byggingen skjedde i fjellbygda Lom, strøk der slike tradisjoner står sterkt. - Håndverkerne har beveget seg inn på felter der våre forfedre har utført arbeid som opphøyer håndverket til byggekunst. For å gjenskape stavkirken måtte vi hele veien under planleggingen og rekonstruksjonen stille bevisste spørsmål om hvordan de enkelte detaljer og elementer best skulle tas vare på. Klimaet har nok mange steder vært gunstig i Norge for bevaring av trebygninger, men stavkirkene var bygget i materialer og med metoder som gjorde byggverkene til datidens kunstverk. Noe bedre fantes ikke. Det er derfor kirkene står der den dag i dag. Byggemåten representerer det ypperste av datidens teknologi, forteller Seip.

Holder på hemmeligheter

Så interessante er de små trekirkene fra middelalderen at de ennå holder på mange av middelalderens hemmeligheter.

- Stavkirken inspirerer til ny kunnskap. Det vi har gjort i prosjektet med Haltdalen stavkirke er å forske for å kunne forstå og ta vare på mer av denne europeiske bygningsarven. Arbeidet har kanskje lært oss litt mer om hvilket arbeid det var å reise dem, og slik har vi tilført en ny brikke i det kulturhistoriske puslespillet.