Norske dirigenter roper varsku: Notematerialet til den klassiske norske musikken er i så dårlig stand at den ikke kan framføres. Musikkarvprosjektet starter nå en nasjonal redningsaksjon.
Fra Johan Svendsens skissebok. (Foto: Bjarte Engeset)
Norske og utenlandske orkestre og musikere ønsker å framføre musikken til eldre norske komponister, men støter på hindringer.
– Noter ligger gjemt eller glemt i biblioteker og notearkiver. Gamle forlagsutgivelser er gjerne lite tilgjengelige, i tillegg har materiale forsvunnet i branner i komponisthjem eller forlagshus, forklarer professor Arvid Vollsnes ved Universitetet i Oslo (UiO).
Han leder for Musikkarvprosjektet sammen med Ståle Wikshåland (UiO) og Tore Simonsen (Norges musikkhøgskole).
Musikkarvprosjektet
De siste årene har flere norske dirigenter ropt varsku om den norske musikkarvens tilstand.
Vollsnes understreker at det ikke er nok at verkene finnes fram fra skuffer og skap, de må også bevares både fysisk og i digital versjon og gjøres tilgjengelig for brukerne. Notematerialet er i mange tilfeller i svært dårlig forfatning.
– Det kan være dårlig trykk eller papir som går i oppløsning. Mange verker er skrevet i vanskelig lesbar håndskrift, og det forekommer skrivefeil og trykkfeil i materialet. Noen verker er nå bare bevart i skisser, sier Vollsnes.
I høst startet Musikkarvprosjektet for fullt. Målet er å sikre at notematerialet til den klassiske norske musikken tas vare på og gjøres tilgjengelig. Morten Christophersen, stipendiat på Musikkarvprosjektet, er i gang med nettopp dette arbeidet.
Rekonstruksjon av Svendsen-symfoni
Fra årene komponisten Johan Svendsen bodde i København fra 1883 finnes en rekke kilder som viser til et arbeid med en tredje symfoni. I 2007 fant dirigent Bjarte Engeset rundt 100 sider med skisser blant Svendsens papirer ved Det Konglige Bibliotek i København som etter all sannsynlighet er tiltenkt en symfoni.
Nå jobber Christophersen med å bearbeide og arrangere deler av skissene for en framførelse med Bergen Filharmoniske Orkester i februar 2011.
Stipendiat Morten Christophersen ved Institutt for musikkvitenskap, UiO.
– Jeg har tatt for meg eksposisjonen og codaen i 1. sats – altså cirka 6–7 minutter. Det gir et godt bilde av satsens karakter selv om mye mangler.
– Jeg prøver å være så Svendsen-tro som mulig i mine bearbeidinger og etterligner hans stil, forteller Christophersen.
Materialet er fordelt på to skissebøker i form av particeller (kortversjon av et partitur).
– Form og forløp kommer ganske klart fram i skissene, men det er noen hull. Noen steder har jeg måttet fylle inn harmonikk eller motstemmer, og ved ett tilfelle har jeg lagt til noen få takter, forklarer han.
Den største jobben er å skrive det ut for et fullt symfoniorkester.
– Det står ingenting om instrumentasjon i materialet, men ved å sammenligne forholdet mellom skisser og partitur i andre Svendsen-verker, har jeg kunnet danne meg et relativt klart bilde av hvordan det kan tolkes, sier Christophersen videre.
Annonse
Partituret som forsvant?
Spørsmålet er om det noen gang fantes en ferdig 3. symfoni. Litteraten John Paulsen forteller at Svendsens kone Bergljot i sjalusi ”tog ud af Svendsens pult manuscriptet til en ny symfoni, som han længe havde arbeidet på og som han netop havde fulendt – og kastet det på ilden…”
Ryktene skal ha spredt seg i Kristiania og muligens inspirert Ibsen til scenen i Hedda Gabler der Hedda brenner Ejlert Løvborgs manuskript.
– Historien er kanskje ikke helt sann, men den har slått rot i norsk musikkhistorie og er vanskelig å bevise eller avkrefte.
– Selv om Svendsens kone skulle ha brent hele eller deler av en symfoni, vet vi ikke om de aktuelle skissene kan knyttes til dette. Det kan være enda et symfoni-forsøk, sier Christophersen.
