Åslund er stipendiat ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo, som håper hans nylesning vil bidra til fornyet oppmerksomhet om et stort forfatterskap.

Det hevdes fra tid til annen at Bjørnstjerne Bjørnson ikke lenger leses. Likevel har denne høsten stått i den gamle nasjonaldikterens tegn.

En knapp måned etter at forfatteren Edvard Hoem slapp sin Bjørnson-biografi, disputerer Arnfinn Åslund med sin Bjørnson-avhandling ”Litteraturens land. Litterær nasjonalitet hos Bjørnson 1856–1859”.

– Mens Hoems biografi naturlig nok handler mest om personen Bjørnson, konsentrerer jeg meg om forfatterskapet, sier Åslund.

Den uferdige dikter

Han har fokusert på Bjørnsons tidlige fortellinger, skuespill og dikt – den uferdige forfatteren som forsøker å utvikle en ny norsk litteratur, samtidig som han er svært usikker på hvordan dette skal gjøres.

Åslund mener det er lett å glemme hvor risikabelt Bjørnsons prosjekt var:

– Han hadde frasagt seg muligheten til formell utdannelse, han kunne ikke vite om det gikk an å bli profesjonell forfatter i et land som Norge.

– Den eldre forfattergenerasjonen var ingen veiviser for det nye, det var ingen å støtte seg til. Riktig nok var Wergeland et forbilde, men han døde i 1845, og litterært ligner ikke Bjørnson på sin forgjenger.

Litteratur og nasjonalitet

Åslund forteller at han har nærmet seg Bjørnson fra mange sider, men i sin lesning har han særlig vektlagt tekstenes metaperspektiv, som tematiserer det problematiske i litteraturens nye stilling:

– Vi må huske at 1850-tallet er en viktig etappe, nærmest et vippepunkt, i utviklingen av litteraturens samfunnsmessige autonomi. Dette innebærer nye muligheter, men også stor usikkerhet med hensyn til hva som egentlig er litteraturens oppgave.

– Bjørnsons verker vitner om at dette problemet antar eksistensielle dimensjoner, det behandles med nerve og intensitet, med refleksjonsdybde og treffsikkerhet.

– Parallelt med at litteraturen selvstendiggjøres, engasjerer Bjørnson seg for nasjonens selvstendighet, sier Åslund, som ser en spenningsfull utveksling mellom litteratur og nasjonalitet hos den unge Bjørnson.

Han forteller at det er under sitt opphold i Bergen fra 1857 til 1859 at Bjørnson for alvor begynner å gjøre seg gjeldende politisk. I flukt med dette engasjementet skriver han fedrelandsdikt som fremdeles synges, blant annet ”Ja, vi elsker”.

– At Bjørnson er nasjonalsangens dikter har bidratt til at han i ettertid oppfattes som en landsfaderlig skikkelse, som et samlingspunkt.

– I sin samtid kunne han imidlertid være alt annet enn samlende, politisk var han svært kontroversiell. Ikke minst skulle hans religionskritikk skape sterke reaksjoner, sier Åslund.

Bjørnson-året

Vi nærmer oss det offisielle Bjørnson-året 2010 og Åslund spør seg hva slags effekt det vil ha. Vil det befeste fordommer eller skape økt forståelse?

Åslund mener det er viktig å ikke ha for stor ærefrykt for Bjørnson, men snarere tillate seg å ta seg friheter i forhold med diktningen hans.

– Slik Bjørnson diktet om ”Begeistringens rullende Fonn”, må vi si at han kler fantasirike og humørfylte markeringer. Men samtidig må det være rom for hans alvor. Bjørnson satte pris på festivitas og friske debatter.

– Den politiske strid omtalte han som ”et Slagsmålsparadis”, men som kunstner er han gjerne best når han er ordknapp inntil det gåtefulle, når han går tett innpå rystende menneskeskjebner, eller når klagen over livets vilkår står nakent frem, som i ”Siste smærte” fra 1906.

Åslund påpeker at den beste måten å feire en forfatter på, er å lese hans forfatterskap.

- Ofte er jeg blitt overrasket over hvor rike tekstene hans er, avslutter Åslund.