– Mitt prosjekt er ikke å vise at forfatterne er traumatiserte, men å vise at traumet tematiseres i deres bøker, sier Unni Langås, professor ved Universitetet i Agder (UiA).

Hun har nylig gitt ut boken Traumets betydning i norsk samtidslitteratur (Fagbokforlaget 2016). Der presenterer hun ny teori om traumer i litteraturen og analyserer bøker av Jon Fosse, Karl Ove Knausgård, Paal-Helge Haugen, Gaute Heivoll og flere andre norske forfattere.

– Litteraturen tolker og skaper forestillinger om hva traumatiske opplevelser og reaksjoner gjør med enkeltindivider og samfunn. Felles for disse bøkene er at de på en eller måte bruker traumet som et litterært utgangspunkt, sier Langås.

– Typisk traumelitteratur beskriver effekten av hendelsen, ikke selve hendelsen.

• Les også: Strengere nyttekrav til britisk forskning

Flere traumer samtidig

Studien er den første som beskriver traumetemaet og viser hvordan det for eksempel utfolder seg hos Jon Fosse. Hun tar for seg romanene Naustet (1989), Det er Ales (2004) og Olavs draumar (2012).

– Bøkene handler om oppdiktede personer. De har opplevd noe katastrofalt og sjokkartet som overvelder og holder dem fast i stadige gjenopplevelser, sier Langås.

Hun er imponert over måten Jon Fosse har variert traumetematikken i mange ulike bøker over flere tiår.

– Fosses forfatterskap er etter mitt skjønn kjennetegnet av en vedvarende og variert beskjeftigelse med traumatiske hendelser, minner og reaksjonsmønstre. Romanen Naustet har en forteller som stadig gjentar seg selv og som både vil og ikke vil fortelle. Han ønsker å fortelle og vegrer seg samtidig for det, sier Langås.

– Denne dobbeltheten er et typisk trekk i traumelitteraturen.  

Også Min kamp (2009) har trekk som Langås mener er velkjente i traumelitteraturen.

– I Min kamp vekkes fortrengte minner til live av nye og sjokkerende hendelser. Det er typisk for traumelitteraturen at flere traumer behandles samtidig. Nye hendelser risper opp gamle sår, sier Langås.

Hun mener det er en avgjørende forskjell mellom traumer i virkeligheten og måten litteraturen behandler temaet på.

– Den som er traumatisert i virkeligheten, opplever gjerne at tiden er stoppet opp og klarer ikke se for seg hvordan livet skal leves videre. Litteraturen skildrer også den opplevelsen, men kan også velge å overstyre den og skape håp om endring, selv om dette ikke skjer for eksempel i en roman som Naustet og andre bøker, sier Langås.

Røtter i psykoanalysen

Faget psykologi er grunnleggende for den litteraturvitenskapelige traumeforskningen.

Den psykologiske traumeforskningen er særlig knyttet til to epoker: Framveksten av psykoanalysen på slutten av 1800-tallet og tiden etter krigføringen i Vietnam i 1960-årene. Langås viser særlig til Sigmund Freud og hans nevroseforskning på slutten av 1800-tallet.

Disse traumene er i dag særlig forbundet med posttraumatiske stresslidelser.   

– Da jeg ble kjent med den nyere utenlandske forskningen innen området, særlig Cathy Caruth og Shoshana Felman, oppdaget jeg etter hvert at disse perspektivene passet på en rekke av de norske forfatterne jeg jobbet med, sier Langås.

Caruth og Felman er i dag premissleverandører på denne delen av litteraturvitenskapen. Begge begynte å forske tidlig i 1990-årene og er inspirert av psykoanalysen. De skriver i en fagtradisjon med vekt på unnvikelser, ubestemmeligheter og paradokser i tekstene.

Det er dette litteraturviterne kaller dekonstruksjon.

Litterære virkemidler i traumelitteraturen er for eksempel avbrudd i den løpende fortellingen – såkalte ellipser, fortellinger på siden av hovedhistorien, som kalles paralepser, stadige tilbakeblikk – analepser, og utstrakt bruk av gjentakelser som Jon Fosse benytter seg mye av.

– Traumeopplevelser er gåtefulle. Noe har skjedd som vi ikke helt får taket på. Jeg skjønner godt at forfattere dras mot denne tematikken, sier Langås.

– Litterær traumeforskning er et relevant forskningsfelt som belyser mye av dagens litteratur.

Voksende forskningsfelt

Traumer i litteraturen er et stort forskningsområde i USA og deler av Europa. Så langt er det lite utforsket i Norge.

Unntaket er prosjektet Langås har styrt ved UiA i seks år. Siden 2010 har stadig flere masterstudenter, doktorgradskandidater og andre forskere i Norge og utlandet vært tilknyttet prosjektet. Cathy Caruth har vært blant dem som har holdt foredrag i regi av UiA.

– Dette forskningsområdet vil vokse i årene framover. Krig og andre traumatiserende hendelser har ikke nødvendigvis økt de senere årene, men de har fått en hyppigere eksponering i media. Derfor kommer det oss stadig nærmere. Så lenge det er et viktig område å utforske for forfatterne, vil det være viktig for forskerne, sier Langås.

Referanse: 

Unni Langås, Traumets betydning i norsk samtidslitteratur, Fagbokforlaget 2016