Kairo, januar 2011. På Tahrirplassen demonstrerer tusenvis av egyptiske ungdommer mot president Hosni Mubaraks regime. En ulmende misnøye mot korrupsjon, maktmisbruk og undertrykkelse som hadde startet i Tunisia, og som skulle spre seg til resten av Nord-Afrika og Midtøsten.

I kjølvannet av det som senere fikk navnet «den arabiske våren», reiste førsteamanuensis i Midtøstenstudier, Jacob Høigilt, til Egypt. Planen var å studere endringer i det arabiske skriftspråket.

– Jeg sto i en lokal bokhandel i Kairo og lette etter materiale da jeg dumpet borti en hylle med tegneserier. De var morsomme, skrevet på arabisk og helt tydelig laget for voksne. Det slo meg som noe helt nytt og annerledes, forteller Høigilt.

Det tilfeldige funnet av disse tegneseriene ble starten på et nytt forskningsprosjekt og har nå resultert i en nylig utgitt bok.

Her viser Høigilt til en ny bølge av grafiske romaner – tegneserier for voksne – som er skrevet og utgitt på arabisk.

– Noen små tegneseriemiljøer hadde begynt å dukke opp allerede noen år før den arabiske våren. Men etter 2011 så man virkelig en eksplosjon av tegneserier for voksne i denne delen av verden, sier han.

Åpnet for ung kultur

Nordamerikanske tegneserieskapere som Joe Sacco, Guy Delisle og Sarah Glidden har lenge tegnet sine inntrykk og opplevelser av Midtøsten for et vestlig publikum.

Høigilt forklarer at den nye generasjonen arabiske serieskapere er opptatt av å formidle sine samfunn og kulturer fra innsiden.

Bølgen av grafiske romaner er en del av den kulturelle oppblomstringen blant unge, som bidro til den arabiske våren.

– Samtidig gjorde den politiske og sosiale åpningen etter 2011 det enklere å starte opp og skape interesse for slike kreative prosjekter.

Nasjonale stiler

Høigilt samlet alt han kunne finne av tegneseriehefter, og kom snart i kontakt med kreative miljøer i Egypt, Libanon, Tunisia og Marokko. Mens han holdt på, vokste bevegelsen.

– Det ble startet festivaler som Cairo Comics og en arabisk tegneseriepris som deles ut hvert år i Libanon, forteller han.

Etter hvert fikk han øye på de særegne uttrykkene og stilene som skiller miljøene i de ulike landene.

– Egypt har en helt egen skole av tegnere, som har vært opptatt av å skildre vanlige folk og gateliv. Det er gjerne morsomt, med mye sketsjer og slapstick. Det libanesiske er mye mer «highbrow» og kunstnerisk, forteller Høigilt og viser frem eksempler på forskjellige hefter.

Maktkritikk og feminisme

På 1930-tallet vokste det frem et internasjonalt marked for særlig amerikanske og japanske tegneserier for barn. Først noen tiår senere begynte små og uavhengige forlag å gi ut hefter rettet mot et eldre publikum.

Med humor, sosialrealistiske skildringer og et stadig skarpere blikk på maktstrukturer, ble den grafiske romanen for voksne født.

I boken trekker Høigilt frem trekk som kjennetegner de arabiske bidragene til sjangeren: Klar kritikk av en autoritær kultur og patriarkalske strukturer. Kvinnefrigjøring. Problematisering av kjønnsrelasjoner. At tegneseriene gir ungdom en stemme i samfunn der de tidligere har vært ganske marginalisert i offentligheten.

Motstand gjennom språk

Høigilt lot seg fascinere av at de arabiske tegneseriene skrives på dialekt. Arabisk er delt mellom et høy- og et lavspråk, og tradisjonen har vært at høyspråket skrives, mens lavspråket brukes i dagligtalen.

Tegneseriene ble et tydelig eksempel på bredere trend i den arabiske verden, der det å skrive på lavspråket er blitt en måte å bryte ned formalistiske samfunnsstrukturer.

Han mener dette henger sammen med oppblomstringen av ungdomskulturen. Når skriftspråket blir mer uformelt, blir også terskelen lavere for at unge kan delta i offentligheten.

Et vindu inn i ungdomskulturen

Tegneserier kan brukes som underholdning, men også til å yte motstand. I så måte har de arabiske serieskaperne tidvis blitt møtt med sensur.

– I Libanon har tegnere og forleggere som har kritisert eller tøyset med religiøse ledere, opplevd å bli fengslet og bøtelagt. Og jeg tror nok flere av de egyptiske seriene som kom for seks-syv år siden ville blitt slått hardere ned på i dag, sier Høigilt.

Han mener likevel at tegneseriene ikke først og fremst er verdifulle som politisk aktivisme, men som sosiokulturelle og historiske dokumenter.

– Tegneseriene er et viktig vindu inn i tanker, følelser og tendenser i arabiske samfunn. De kan fortelle oss mye om hvordan særlig unge har det, på en spennende måte som du ikke ofte får tilgang til i den arabiske medievirkeligheten.

Referanse:

Hoigilt, J.: Comics in Contemporary Arab Culture: Politics, Language and Resistance. I.B. Tauris & co. (2018)