Det dreier seg om filmer som bryter med så vel kontinuitet som årsakssammenhenger, som stokker om på kronologien, forteller i fragmenter, blander virkelighetsnivåer og som eksperimenterer med synsvinkler.

Felles for dem er at de forutsetter stor medskapende innsats fra mottakeren.

- Det interessante er at disse filmene, som er dramaturgisk svært krevende, har fått et entusiastisk massepublikum, ikke minst av unge mennesker, sier førsteamanuensis Arne Engelstad ved Høgskolen i Vestfold.

Moderne film er så mangt

Den klassiske filmfortellingen som starter med begynnelsen eller anslaget, forteller historien og kommer fram til en mer eller mindre logisk slutt, har fremdeles en solid posisjon innenfor nyere film.

- Spesielt i løpet av de siste par tiårene har det vokst fram alternative og dramaturgisk atskillig mer kompliserte fortellemåter som appellerer til et bredt publikum, forklarer Engelstad.

Han tenker for eksempel på sjangre som:

Puslespill-filmen (puzzle films)
Kan ha et så komplisert kronologisk forløp eller som holder tilbake så mye informasjon at tilskueren utfordres til selv å ordne rekkefølgen av begivenhetene i sine egne hoder samt fylle ut med det som mangler.

Metafilm
Kan operere på to nivåer – ett nivå som formidler fortellingen og et annet som handler om eller problematiserer sider ved selve filmmediet.

Multifortelling
Mangler ofte både egentlig begynnelse og slutt, men som presenterer bruddstykker av mange fortellinger flettet inn i hverandre – og som ofte tar sikte på å vise hvordan ”alt henger sammen med alt.”

Kontrafaktisk fortelling
Fokuserer på hvordan tilfeldigheter styrer livene våre, og som demonstrerer det ved å vise hvordan for eksempel små tidsforskyvninger i  fortellingens forløp kan resultere i vidt forskjellige scenarier.

Ikke-lineær og ikke-narrativ film
Bryter med det vi har vent oss til at film først og fremst skal formidle: fortellende handling. I stedet for handling utforsker disse filmene tilstander, for eksempel mellom ulike lag i bevisstheten eller i grenselandet mellom drøm og virkelighet.

Engelstad presiserer at filmhistorien riktignok også tidligere kan vise eksempler på flere av disse alternative fortellemåtene, men da bare som smal, eksperimentell, modernistisk film, med appell hovedsakelig til spesielt interesserte.

- Det nye – og spennende – er at så mange av disse kompliserte fortellemåtene i film nå appellerer til et så stort publikum.

Fellestrekk innen den nye komplisertheten

- Kan du peke på noen fellestrekk for alle eller noen av disse undersjangrene?

- Det er jo slik at kunst gjerne reflekterer trekk ved den tiden og den virkeligheten den blir til i, forklarer Engelstad.

-  Jeg tror at flere av disse alternative fortelleformene innenfor film speiler manges opplevelse av verden og virkeligheten i den “snuttifiseringens tidsalder” vi lever i. Ikke minst gjennom nye medieuttrykk presenteres vi for en svært fragmentert verden, og skal vi finne helhet og mening i vår postmoderne tilværelse, må vi pusle sammen bitene i puslespillet selv. 

- De gamle forklaringsmodellene – ofte kalt ’de store fortellinger’, om de nå var religiøse, filosofiske eller politiske – har ingen funksjon lenger for ganske mange mennesker. Skal kunsten, i dette tilfellet filmen, speile den nye virkeligheten, må fortellemåtene endres.

- Den tradisjonelle filmfortellingen med begynnelse, midtparti og slutt kan rett og slett bli for enkel til å drøfte en moderne livsopplevelse, sier han. 

Ungdom har den kunnskapen som skal til

Engelstad mener at det er blant de unge at disse nye filmene har sine mest entusiastiske publikummere.

- Det er et overraskende stort antall unge mennesker som går mann av huse for å se slike filmer – for eksempel av filmskapere som Christopher Nolan, David Lynch, Spike Jonze og Charlie Kaufmann – og som siden diskuterer dem i endeløse bloggsamtaler på nettet.

- Hva er det da som setter dette unge publikumet i stand til å tilegne seg så komplekse tekster som det her er snakk om, uten at de har tilsvarende interesse og kompetanse når det gjelder andre teksttyper, for eksempel eksperimentelle romaner?

- Jeg tror at en av grunnene kan være at de nyere generasjoner av filmtilskuere er innstilt på en annen type resepsjon enn den som ligger i den tradisjonelt passive mottakerrollen. Vi har å gjøre med unge mennesker som har vent seg til en interaktiv rolle, for eksempel knyttet til digitale medier og dataspill.

- Filmsjangrene vi snakker om her krever en særlig sterk mottakeraktivitet, tilskuerne må være reelt medskapende for å konstruere mening.

- Videre tror jeg at unge mennesker som har vokst opp med de nye medieuttrykkene under huden har en intuitiv forståelse av filmens mange muligheter til å formidle kompliserte sammenhenger, for eksempel gjennom klipping, planting og andre momenter knyttet til montasje og redigering av visuelle og auditive elementer.