Barnebok for liten, barnebok for stor

Barnelitteraturen er inspirert av voksenlitteraturen, og omvendt. Det fører til at grensen mellom barnelitteratur og voksenlitteratur flyter ut.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Tematikken i Gro Dahles bildebok Snill appelerer både til voksen og barn. Boka handler om ei jente som er så snill og flink at hun en dag forsvinner inn i veggen. (Foto: Annica Thomsson)

Dette er en ny trend, ifølge barnelitteraturforsker Åse Marie Ommundsen ved Universitetet i Oslo.

– Dagens barnelitteratur krysser stadig grensen mellom vokseninnhold og barneinnhold. Det gjør at forskjellene mellom litteratur for barn, ungdom og voksne er i ferd med at viskes ut, sier Ommundsen.

I disse dager fullfører hun en doktorgrad om ny norsk barnelitteratur, hvor hun tar for seg ulike former for litterære grenseoverskridelser.

– Selv om forlagene har egne kriterier for hva som er hva, velger leserne gjerne på tvers av merkelappene som er satt. Barn leser voksenlitteratur, og voksne leser barnelitteratur. Samtidig gis det ut stadig mer all-alder-litteratur, det vil si bøker som er rettet både mot både barn og voksne.

I de tidligeste forsøkene på barnelitteratur var det vanlig at fortellerstemmen henvendte seg til den voksne med-leseren, over hodet på barna. Etter hvert prøvde forfatterne å henvende seg direkte til barneleseren, slik man snakker til barn i det virkelige liv.

Ommundsen nevner Anne-Cath. Vestly som et eksempel på fortellerstemmer som henvendte seg direkte til barna.

Dobbel stemme

– I dag har moderne barnelitteratur ofte en dobbel fortellerstemme og er både rettet mot barn og voksne samtidig, sier Ommundsen.

Hun kaller fenomenet all-alder-litteratur, og trekker fram bildeboka Snill av Gro Dahle og billedkunstneren Svein Nyhus som et typisk eksempel.

Boka handler om ei jente som er så snill og flink at hun en dag forsvinner inn i veggen. Hun blir ikke oppdaget av foreldrene før hun brøler urskriket.

– Denne boka er kommet i to utgaver. En utgave finnes i tradisjonell størrelse for barn, men samtidig er den lansert i en miniutgave som henvender seg til voksne lesere, forteller Ommundsen.

– Fortellerstrukturen er bygd opp på en måte som gjør at både barn og voksne skal kunne dra forskjellige opplevelser fra teksten. Slike bøker har gjerne en avansert, flerstemmig fortellerstruktur, der fortellingene er bygd opp lag på lag, forklarer hun.

Bildebøker for voksne

Forskeren mener at bildeboka for barn har ekspandert og utviklet seg til å bli en mye mer kompleks type litteratur med avanserte flerstemmige strukturer. Og i motsetning til tidligere er det nå mye felles tematikk i barne- og voksenbøker.

– Fra den stadig mer avanserte bildeboka for barn har også bildeboka for voksne oppstått som et medium som plutselig henvender seg til en helt annen adressat.

Samtidig har det skjedd en liten revolusjon i utviklingen av illustrasjonene i dagens bildebøker. Mens bildene i bildeboka tidligere ”bare” illustrerte teksten, forteller dagens barnebokbilder sin egen historie. Bildene har fått et eget tolkningsrom.

– I boka Snill omtaler Gro Dahle jenta med ”Se, som hun smiler”. Men hun smiler ikke på bildene. Bildene utfordrer dermed teksten og budskapet blir flerstemmig, forteller Ommundsen.

Sprenger grenser

Barnelitteraturforsker Åse Marie Ommundsen har utviklet verktøy som kan fortelle om en bok er for barn eller for voksne. (Foto: Annica Thomsson)

Ifølge Ommundsen oppleves den norske barne- og ungdomslitteraturen som nyskapende på den internasjonal arenaen.

– Norsk barnelitteratur – og spesielt bildebøkene - har vakt internasjonal oppsikt fordi de er nyskapende og originale. De tøyer grenser, og tar gjerne opp ting man ikke har tenkt at barnelitteratur kan ta opp. Som eksistensielle spørsmål, identitet, allmenne menneskelige problemstillinger, filosofi og familierelasjoner.

– Den tidlige barnelitteraturen var hovedsakelig belærende og hadde gjerne et etisk budskap. Nå forener barnebøkene alvorlige og morsomme ting. Barnelitteraturen er blitt mer lik voksenlitteratur, sier hun.

Takket være innkjøpsordningen

Hun mener at grunnen til at man har sett en enorm utvikling mot mer avanserte bildebøker for barn, delvis har å gjøre med den norske innkjøpsordningen.

Når en forfatter skriver en bok trenger den ikke å selge for at forfatteren skal tjene penger på den. Den må derimot ha god nok kvalitet til at den blir tatt inn under Kulturrådets innkjøpsordning.

– Det bidrar nok til at norske forfattere kan være mer originale og nyskapende, og kanskje våge mer. I motsetning til f. eks sine engelske kollegaer som er avhengig av å selge for å tjene penger. Noe som nok bidrar til at forfatterne blir mer tradisjonelle og holder seg innefor de allerede gitte tendensene.

I tillegg til innkjøpsordningen har Norge også bildeboksstøtte, noe som gjør det økonomisk lønnsomt å gi ut bildebøker.

– Utviklingen mot stadig mer avanserte bildebøker for barn, er en medvirkende årsak til at den sjangeroverskridende bildeboken for voksne også har kommet så sterkt på banen, mener Ommundsen.

Det finnes en grense

Men selv om grensene mellom barne- og voksenlitteraturen er i ferd med å viskes ut, finnes det allikevel en grense for grenseutviskingen.

Akkurat som det fortsatt finnes en forskjell mellom barn og voksne, som er umulig å viske fullstendig ut, er det fortsatt en grense for hva som er barnelitteratur, ifølge forskeren.

– Det er eksempler på at voksenlitteratur kan bli oppfattet og anmeldt som barnelitteratur. Men det er klare forskjeller på barne- og voksenbøker, mener hun.

Som eksempel trekker hun fram Erlend Loes Kurtby. Boken er skrevet som en satire over Knuteby-saken.

Erlend Loes Kurtby er lansert som barnebok, men Ommundsen mener at den beveger seg utenfor barnebøkenes verden. (Foto: Annica Thomsson)

– Boken er lansert som barnebok, men jeg mener at denne boka beveger seg utenfor barnelitteraturens verden. Problemet er ikke tematikk som drap, religiøs fanatisme, sex og så videre, men måten forfatteren henvender seg til den implisitte leseren på.

– Satiren er bygd opp over hendelser som selv en veldig sofistikert barneleser ikke kan kjenne til, og dermed mister barneleseren viktige poenger i boka, sier Ommundsen.

Har utviklet verktøy

– Enhver tekst har innskrevet forskjellige leserposisjoner som den reelle leseren må gå inn i for å få utbytte av teksten. I Kurtby forutsetter den innskrevne leserposisjonen en voksens forståelse og erfaringsbakgrunn i forhold til en spesifikk hendelse, sier Ommundsen.

Ifølge henne er nettopp det å finne leserposisjonen viktig for å kunne definere hvorvidt en bok er barnelitteratur eller ei.

– Jeg har blant annet jobbet ut fra en teori om at man kan definere om det er barnelitteratur etter hvordan boken henvender seg til tilhøreren. Henvender forfatteren seg bare til barnet? Både til voksne og barn? eller går forfatteren over hodet på barnet og henvender seg til bare den voksne?

– Disse verktøyene kan brukes i videre forskning på feltet, et felt hvor det fortsatt er mye upløyd mark, avslutter hun.

Bakgrunn:

Åse Marie Ommundsen er den første ved Universitetet i Oslo med en avhandling om barnelitteratur. Hun er også den aller første i Norge som fikk doktorgradsstipend for å jobbe med barne- og ungdomslitteratur.

Powered by Labrador CMS