For et drøyt år siden ble Anniken Huitfeldt utnevnt til statsråd og sjef for Kulturdepartementet. Hun overtok etter Trond Giske.

Professor Anne-Britt Gran ved Handelshøyskolen BI har utarbeidet en kulturpolitisk årsmelding for Anniken Huitfeldts første år som kulturminister.

– Huitfeldt går i Giskes fotspor. Hun går der primært frivillig, men kanskje også noen ganger motvillig. Av og til tar hun noen selvstendige skritt utenfor stien, men noen ny mark pløyer hun ikke, konkluderer Gran.

Gran håper og tror på at kulturminister Huitfeldt har kapasitet til oftere å gå sine egne veier i resten av statsrådsperioden.

God dramaturgi

Arbeiderpartiet har ifølge BIs kulturprofessor hatt en heldig dramaturgi med sin kulturpolitiske styring; først rebellen Giske som kjente feltet, kjente alle og som ville forandre alt med alle virkemidler.

– Flere nye milliarder og 19 stortingsmeldinger er arven fra ham, rapporterer Gran.

Deretter inn med Huitfeldt, en kvinne, som ifølge Gran er en profesjonell politiker som kan forvalte arven fra Giske. Anniken Huitfeldt fortsetter opptrappingen mot 1 prosent av statsbudsjettet til kultur.

Det er full enighet i regjeringen om kulturløftet, vi har en flertallsregjering, og løftet i kulturbudsjettet er nok mindre avhengig av hvem som styrer ministeriet, enn det man kunne få inntrykk av fra forgjengeren.

Kulturpolitisk lykkeland

Den norske kulturpolitiske situasjonen er nå helt unik i Europa der det stort sett skjæres ned.

– Vi lever i et kulturpolitisk lykkeland der alle får mer midler hvert år, understreker Gran i sin kulturpolitiske årsmelding.

Kulturforskeren finner liten grunn til å sutre over kulturbudsjettet. Selv om Norge er fremstår som et kulturpolitisk paradis, skal likevel ikke kulturforskere slutte å diskutere og kritisere de kulturpolitiske prioriteringene og de kulturpolitiske beslutningsprosessene.

Tvert i mot, understreker Gran.

– Jo større kulturbudsjettet blir, desto strengere må vi kulturforskere holde øye med kulturpolitikken. Penger er makt. Mer penger er mer makt.

Kulturministerens image

Ifølge Gran kan det se ut som at begrepet ”Image is everything” også har begynt å gjelde for kulturministre. En gjennomgang av mediaoppslag bærer bud om ulike typer image:

• Trond Giskes livsstil matchet langt på vei selve kulturfeltets image; særlig den populærkulturelle delen av det. Giske var popminister og hadde en kjendisstatus.
   
• Anniken Huitfeldt framstilles til sammenligning nærmest som hemmafru, tre barn som skal fraktes hit og dit på kultur- og idrettsarrangementer, deretter litteraturlesing i heimen.

– Det blir ikke bedre kulturpolitikk av å ha en festlig og fargerik minister, og det må gå an å være kulturminister og flerbarnsmor. Huitfeldt har med sin økning i neste års budsjett vist at hun innfrir, anfører Gran.

Minister for inkludering og legitimering

Kulturprofessoren er uenig med de som oppfatter Huitfeldt som utydelig.

– Huitfeldt er meget klart forankret i en sosialdemokratisk velferdstenkning – kultur er viktig for samfunnet og i samfunnet.

Ifølge Gran har Anniken Huitfeldt særlig markert seg som en kulturlivets inkluderingsminister og som en legitimeringsminister.

• Inkluderingsministeren: Huitfeldt tror på folkeopplysning, hun tror på kulturen som opplyser og helbreder og løser samfunnsproblemer. Hun vil at de offentlige institusjonene skal bedrive publikumsarbeid overfor de grupper som ikke er brukere av disse institusjonene: etniske minoriteter, lavere sosiale lag, handicappede, folk med svake leseferdigheter og unge.
   
• Legitimeringsministeren: Den store økningen i kulturbudsjettet krever også en ny legitimering: Virker kulturløftet? – blir det mer velferd og likhet og lykke av de nye milliardene. Huitfeldt må oppmuntre til og premiere publikumsutvikling i årene som kommer, også for å legitimere den store pengebruken.

Gran gir Hutifeldt rett i at man kan bruke kulturen instrumentelt i velferdsøyemed uten at det trenger å gå på bekostning av kunstens og kulturens egenverdi.’

– Det er en tilbakevendende misforståelse i kulturlivet at instrumentell bruk av kulturen forringer det enkeltes verks estetiske verdi, hevder Gran.

Angst for digitale utfordringer

BI-professoren er langt skarpere i tone når hun skal vurderer kulturministerens innsats for å møte digitale utfordringer.

– Huitfeldt synes å ha hatt betydelig berøringsangst med de digitale utfordringene i kultursektoren, hevder Gran.

Hun peker på at flere av de viktige avgjørelsene på dette feltet både hører hjemme og er overlatt til andre departementer.

Finansdepartementet sitter på momsfritaket, mens revideringen av Åndsverksloven, ligger hos Justisdepartementet. Man kunne likevel kanskje forvente seg at en kulturminister mente noe om disse helt avgjørende omveltningene i kultursektoren.

– Det gjør hun foreløpig ikke. Derfor kommer hun til å bli husket som den første kulturministeren som ikke gikk i nærkamp for å forsvare det norske språket, selve hovedbjelken i norsk kulturpolitikk, utfordrer Gran, og peker særlig på utviklingen innenfor musikkbransjen (populærmusikk) og bokbransjen.

Maktbruk i Giskes fotspor

Kulturpolitisk årsmelding 2010 byr også på atskillig kulturpolitisk sprengstoff.

– Det mektige Kulturdepartementet, styrt av Arbeiderpartistatsråder, utøver til tider makt på en måte som kulturlivet ikke er tjent med, hevder Anne-Britt Gran

Hun tenker både på ansettelser av ledere i kulturlivet, men også på avviklingen av Statens Senter for arkiv, bibliotek og museum (ABM-utvikling).

– Som lyn fra klar himmel kom beskjeden i februar i år om at B’en skulle ut av ABM’en, og at alle biblioteksoppgavene skulle legges til Nasjonalbiblioteket, sier Gran som velger å holde muligheten åpen for at Huitfeldt i den saken motvillig gikk i Giskes fotspor.

Ifølge Gran er det mye som taler for at Giske i denne saken har lyttet til direktør Vigdis Moe Skarstein i Nasjonalbiblioteket.

Referanse:

Artikkelen baserer seg på Gran, Anne Britt: Hvor går Huitfeldt? – En kulturpolitisk årsmelding 2010. Manus fra Anne-Britt Grans foredrag på konferansen ”Kulturrikets tilstand”.