– Bedre museer for 200 år siden

– De første museene i Norge var mye mer ambisiøse og framtidsrettede. De liknet lite på de identitetsmaskinene vi har i dag, sier Anne Eriksen.

Publisert
Ordet museum betyr et sted der musene dyrkes. Og musen for historie var bare en av mange, påpeker professor Anne Eriksen. Hun nå ute med boka "Museum. En kulturhistorie".
Ordet museum betyr et sted der musene dyrkes. Og musen for historie var bare en av mange, påpeker professor Anne Eriksen. Hun nå ute med boka "Museum. En kulturhistorie".

– De aller første museen i Norge, som var private, kom på slutten av 1700-tallet. De første offentlige fikk vi på begynnelsen av 1800. Disse museene var veldig annerledes enn de vi har i dag.

– De drev med helt andre ting, sier Anne Eriksen, professor i kulturhistorie på Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo.

Før årsskiftet ga hun ut boka Museum. En kulturhistorie.

Datidens museer var ofte mer naturvitenskapelige eller etnografiske.

– Det hang selvsagt sammen med at folk ikke hadde tilgang til den kunnskapen vi har i dag. Samfunnet var et annet. Men museene var også mer ambisiøse enn dagens. De betraktet seg selv som viktige kunnskaps- og utdanningsprosjekter.

Museer skal også se framover

Eriksen har selv vokst opp på museum, bokstavelig talt. Familien bodde i tjenesteboligen til det som den gangen het Vestfold fylkesmuseum.

– Kulturarv har vært forskningsfeltet mitt gjennom mange år. Museer, særlig de kulturhistoriske, ligger derfor nært opptil mitt fag, sier professoren.

I boka presenterer hun ikke bare norsk museumshistorie, men drøfter også museenes rolle i samfunnet. Ifølge Eriksen er dagens museer i for stor grad identitetsmaskiner som produserer historisk baserte røtter.

Anne Eriksen (Foto: UiO)
Anne Eriksen (Foto: UiO)

– Før fortalte museene om nasjonal identitet. I dag skal mange nye grupper finne røttene sine på museum, for eksempel innvandrere, barn eller religiøse minoriteter.

– Det er selvsagt viktig i et demokratisk samfunn. Men identitet, røtter og arv går ut på å bekrefte. Vi trenger museer som også er kritiske og spørrende, som utfordrer og er aktive samfunnsaktører.

– Og som skal drive forskning?

– Ja. De vet at de skal legge vekt på forskning, men får det ofte ikke helt til. De synes å tro at forskningen skal gi bedre utstillinger. Altså forskning for formidlingens skyld. Men forskningen har en egenverdi. Museene er viktige som forskningsinstitusjoner i seg selv.

– Museene skal også se framover?

– Ja. Og det gjorde de før, sier Eriksen og forteller om museer som stilte ut hermetikkbokser for å lære publikum noe om ny teknologi, datidens framtidsrettede hermetikkteknologi.

Tar dem for gitt

Anne Eriksen mener hun har et viktig budskap å komme med:

– Vi tar dagens museer veldig for gitt, som de er. Når vi snakker om museer, tenker vi på røttene våre, og livet på landet i gamle dager. Men slik trenger de altså ikke være. De kan være noe annet, og noe mer. De har vært det før.

Museene slik vi kjenner dem i dag, kom ikke før rundt 1890.

– I nesten hundre år hadde vi museer som i større grad var en del av et større kunnskapsprosjekt.

– Og du tror vi kan få den type museer igjen?

– Nei. Egentlig ikke.

– Hvorfor ikke?

– Fordi dette identitetskjøret, som jeg gjerne kaller det, er så sterkt knyttet til vårt store integrerings- og demokratiprosjekt. Og igjen, det er selvsagt viktig. Samtidig er det noe ufattelig utmattende ved det.

– Men vi kan kanskje klare å endre holdningene noe, slik at museene i større grad kan gi oss kunnskap om nye problemstillinger og sammenhenger av kulturhistorisk art, sier Eriksen.