Hardangervidda nasjonalpark er ikke urørt natur, men er formet av 9500 år med menneskelig aktivitet.

Vi må forstå sammenhengen mellom kulturarv og naturarv. Det er nøkkelen til god forvaltning av vidda, mener forskere Véronique Karine Simon fra NIKU og Bolette Bele fra NIBIO. De vil lære av lokalbefolkningen.

De to forskerne intervjuet folk som bor i utkanten av nordøstre del av Hardangervidda. Hva tenker de om forvaltningen av et område med så mange nasjonale føringer på bruk?

– Vi har studert lokal kulturarv, landskap og naturmangfold i området rundt Store Nordmannsslepen. Og vi har intervjuet de som bruker området til daglig, forteller Simon.

Store Nordmannslepen går fra Eidfjord og Ullensvang til Numedal og Kongsberg. Nordmannsslepene er en samlebetegnelse på fem av de gamle ferdselsveiene over vidda.

Mennesker på vidda i 9500 år

Da Hardangervidda ble isfri etter siste istid, tok det ikke mange hundre år før mennesker fulgte etter villrein og andre byttedyr opp på vidda.

Nasjonalparken er slett ikke uberørt av menneskehånd, heller tvert om.

Arkeologiske spor fra steinalder, bronsealder og jernalder forteller om ferdsel og jakt på vidda. Fra jernalderen og fram til slutten av middelalderen forgikk det også omfattende jernutvinning på Hardangervidda. Jern fant de fant rikelig av i myrene. Seterdrift og handel blomstret.

De første årtusenene etter istiden hadde Hardangervidda mange tette skogsområder. Furustammer og stubber er spor etter disse skogene i dag, helt opp til 1250 meter over havet. Skogene forsvant gradvis da temperaturen sank i de høyereliggende områdene, men også på grunn av beite, ferdsel og ikke minst fordi trærne ble brukt til brensel. Folk trengte ved til jernutvinningen og til å lage ost på setrene.

– Det åpne landskapet som mange forbinder med Hardangervidda er dermed også et resultat av menneskelig aktivitet, ikke kun klimaendringer, forteller Simon.

Helt fram til andre verdenskrig var Hardangervidda en viktig ferdselsåre mellom østland og vestland. Vidda var også en møteplass for handel.

– Flere av dagens turstier var opprinnelig veier, brukt til handel, beitedrift og pilgrimsferd. Hardangervidda har også hatt flere markedsplasser. De var lenge samlingssteder for folk fra alle sider av fjellet, legger Simon til.

Bare én seter med melkeproduksjon igjen

En vesentlig del av folks aktivitet på vidda handlet om husdyr og beite. De første sporene etter dette kan føres helt tilbake til overgangen mellom eldre og yngre steinalder, cirka 3500 f.Kr.

Seterbruket er muligens like gammelt som de første bosetningene i området, men har variert i takt med folketallet og behovet for sommerbeiter. De eldste setrene lå nærmest gårdene, men utover 1600-tallet ble det også anlagt støler inne på selve vidda.

– Selv om seterbruket nådde sitt høydepunkt i første halvdel av 1800-tallet, er det flere bønder som holdt tradisjonen i hevd til utpå 1970-tallet, sier Simon.

I dag er det kun én seter med melkeproduksjon i drift i området, og det er i hovedsak sau på beite i fjellet.

Dyrenes beite og folks rydding av skog gjennom lang tid, har hatt stor betydning for det biologiske mangfoldet.

Husdyrene sprer frø på vidda

– Husdyrene er en viktig økologisk faktor i dette landskapet. Beitingen, husdyrtråkket og naturlig tilført husdyrgjødsel har gitt kulturavhengige planter, insekter og andre organismer gode leveforhold, forteller Bolette Bele.

Det at husdyrene flyttet seg mellom gårdene og setrene, og videre oppover til beitene i fjellet, førte til spredning av frø langs leder og stier.

– Vi finner mange av disse plantene igjen, blant annet langs Store Nordmannsleppa. De forteller oss hvordan dyr og planter henger tett sammen, sier Bele.

At beitebruken opprettholdes er derfor viktig om vi ønsker å ta vare på landskapet og det biologiske mangfoldet vidda har i dag, mener forskerne.

Bruk av utmarka holder kulturarven i live

Seterdrift og bruk av utmarka handler ikke bare om biologi. Dette er også en levende kulturarv som kun kan tas vare på av de bøndene som fortsatt bruker utmarka.

Véronique Karine Simon minner om at kulturarven på vidda ikke bare handler om fysiske kulturminner. Det er like mye immateriell kulturarv, som praktisk kunnskap, bruk og lange tradisjoner.

– Seterdrift vitner ennå om en rik og sammensatt sosial struktur, basert på en bærekraftig bruk av naturressurser, sier Simon videre.

Landskapet endrer seg når ingen dyr beiter

Antall setre i drift har gått sterk tilbake. Den tradisjonelle og allsidige bruken av utmarka er så å si borte.

Forskerne intervjuet folk som forteller at landskapet har endret seg drastisk, og at mye av kulturlandskapet nå har grodd igjen.

En konsekvens av mindre beite er at skoggrensa nå beveger seg oppover. Den delen som faktisk er åpen vidde, blir mindre.

– Ønsker vi å bevare kulturlandskapet vårt, med sine kulturminner og biologiske mangfold, er vi avhengig av at lokale bønder kan bruke beiteressursene på vidda, sier Bele. – Slik kan turistene fortsatt få oppleve et åpent landskap.

Skjønner ikke at det er lov å kjøre traktor på vidda

Det er fortsatt bønder som har dyr på Hardangervidda om sommeren.

- Men de kan bli møtt av turister som har vanskelig for å forstå at det skal være lov å kjøre med traktor i vernet natur, forteller Simon.

Hvilke områder bøndene får bruke på hvilke vilkår, er strengt regulert innenfor Nasjonalparken. Det er utfordring når naturvern gjør dyrehold umulig.

– Det er nettopp her forståelsen for at dyrehold er en integrert del av Hardangerviddas natur- og kulturarv burde komme inn. Lokalbefolkning og bøndene som ønsker å fortsette driften i området, trenger å møte en forvaltning som forstår helheten, sier Simon.

De som bor i området blir ikke hørt

Et av forskningsprosjektets viktigste mål er å legge grunnlaget for en helhetlig miljøpolitikk og kulturarvforvaltning. Idealene er bærekraftig bruk og ivaretakelse av kulturarven.

For å få til det må lokalbefolkninga i større grad bli involvert i politiske prosesser rundt utviklingen av området, mener forskerne.

– Sånn det fungerer i dag blir beslutningene ofte tatt før befolkningen og kommunene lokalt får komme til orde. Da blir ikke den kunnskapen lokalbefolkninga har om driften og bruken av området tatt hensyn til.

– Resultatet er lite tillit til sentrale myndigheter, etater og forskere, men også at vi mister en mulighet til å utvikle bedre måter å bevare ressursene våre og sikre kulturarven og naturarven vår, sier Véronique Karine Simon.

Forskning på miljøgoder

• Studien utføres av til prosjektleder Véronique Karine Simon ved NIKU og forsker Bolette Bele ved NIBIO. Den er en del av forskningsprosjektet PARKAS.
• PARKAS (Building trust to environmental policy as catalyst for a green transition) er et tverrfaglig forskningsprosjekt finansiert over fire år gjennom MILJØFORSK-programmet i Norges forskningsråd.
• Prosjektet er ledet NIKU. NIBIO, NIVA, Nordlandsforskning og NINA deltar, sammen med en gruppe forskere fra flere europeiske land og en norsk referansegruppe.

Artikkelen er produsert og finansiert av NIKU

Norsk institutt for kulturminneforskning er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra NIKU?

Dette var møtestedet til eliten i vikingtiden

Georadar er i ferd med å endre arkeologien

Urfolk i Norge og Canada opplever et konstant press fra oppdrettere