Arbeidet som forskerne bedriver i Sykkylven denne våren, er en del av skredfarekartleggingen til Norges vassdrags- og energidirektorat.

I alt seks områder i landet kartlegges på denne måten i år. I Sykkylven er det forskere fra Norges geologiske undersøkelse (NGU) som tar seg av stein- og jordskredvurderinga, mens direktoratet kartlegger snøskredfaren.

Geologene kategoriserer terrenget i faresoner etter hvor stor skredfare det er:

• I det som kalles 100-årssoner kan det gå flere skred hvert hundrede år. Her vil all bebyggelse være forbudt.
• Innenfor en 1000-årssone vil det være strenge restriksjoner på byggeaktivitet, og bare enkle bygg som en garasje eller et naust vil få tillatelse her.
• Innenfor en 5000-årssone vil noe bebyggelse være tillatt, men verken sykehus eller skoler kan settes innenfor sonen.

Erstatter  manns minne

Nedenfor fjellhammeren «Nausna» rett ovenfor Sykkylven sentrum, diskuterer geologene Gro Sandøy og Lena Rubensdotter en av de mange store steinblokkene i fjellsida.

Det kan muligens være et steinsprang fra fjelltoppen, i tilfelle sier det noe om faren for nye steinsprang og hvor langt ned mot bebyggelsen de kan gå.

- Alternativet er at steinen er bragt hit med isbreen på slutten av istiden. Da sier den ingenting om skredfaren i dag, sier Lena Rubensdotter.

Det kan også hende at steinblokkene har vært rydda og flytta hit av jord- og skogbrukere.

- Slike vurderinger og avveininger må vi ta hele tiden, og de er helt avgjørende for hvor vi til slutt setter de forskjellige faresonene, sier Rubensdotter.

Snart henter hun fram en stikkstang som hun borer ned i grunnen. Forskerne skal også vurdere løsmassene og landformasjonene for å kartlegge skredfaren. Dette blir viktig informasjon når de skal utarbeide kartet som de overleverer til kommunen.

- Før bygde folk hus etter hvor de hadde hørt at det ikke gikk ras. Vurdering av fare ble overlevert muntlig fra generasjon til generasjon, sier Rubensdotter.

- Nå er tiden annerledes, på en måte er arbeidet vi gjør her en erstatning for manns minne. Ved veien treffer hun på en av mennene med godt minne. Ola Tynes er 85 år og har bodd i Sykkylven hele sitt liv. Han slår av en prat med geologene og forteller det han har erfart om skred og skredfare i nærområdet. NGU-geologene lytter interessert. De vet at denne kontakten med lokalbefolkning, sammen med historiske kilder, vil gi viktig informasjon til kartleggingsarbeidet.

Undersøker skredviftene

Imens er forskerkollega Kari Sletten på tur i raske kliv opp fjellsida på andre siden av fjorden.

På magen har hun en «Toughbook», en bærbar PC, som inneholder kvartærgeologiske kart, flyfoto og en nøyaktig terrengmodell laget av lasermålinger av terrenget, såkalte LIDAR-data.

Med en enkel datapenn markerer hun det hun observerer i terrenget, og gjør de nødvendige forandringer på kartet.

Rett nedenfor brattfjellet har jordskred avsatt jord og stein i vifteformasjoner. Skredviftene sier mye om hvor langt rasene kan gå, med andre ord hvor det kan være farlig å bygge.

- Spørsmålet er ofte hvor aktive skredløpene er. Vil det gå skred ofte her? Er det lenge siden sist? Er det sedimenter her som kan mobiliseres til nye skred? Slike ting må vi vurdere hele tiden, forteller Sletten. 

- Her er det ikke lenge siden sist det raste, sier NGU-forskeren plutselig.

I et skredløp ligger steinene helt bare, det er ferske skader i trærne og det er avsatt små stein- og jordtunger («lober») på sidene av løpet.

- Skredfarekartlegging er en vanskelig jobb, det er ikke alltid klare svar. Samtidig vet vi at vurderingene vi gjør, vil ha betydning både for sikkerhetsarbeid og byggetillatelser i framtida.  Dét ansvaret kjenner jeg absolutt på, sier NGU-forskeren.

Tredimensjonalt

Dataene fra dagens kartleggingsarbeid legges inn i tredimensjonale datamodeller.

Til slutt skal dette bli et faresonekart som viser sannsynlighet for skred, og som vil være et viktig verktøy for kommuneplanleggere i Sykkylven.

Rapport og faresonekart skal være ferdig ved utgangen av året.  Deretter er det nye kommuner som står for tur i arbeidet for å unngå flere skredkatastrofer.