Store deler av 1300-tallets produksjon av skrifter skjedde i klostrene. I Skandinavia var Vadstena kloster øst i Sverige et av de viktigste.

Klosteret ble grunnlagt av den hellige Birgitta, som også grunnla den fortsatt eksisterende birgittaordenen.

Vadstena var et dobbeltkloster. Det betydde at både brødre og søstre holdt til innenfor murene, riktignok i hver sin fløy adskilt med gitter. Kontakten mellom dem skulle være så begrenset som mulig.

Flere kvinner

– Primært var Vadstena et nonnekloster hvor det bodde langt flere kvinner enn menn. Brødrenes viktigste oppgave var å holde gudstjeneste i felleskirken, ta imot søstrenes skriftemål og forsyne dem med oppbyggelig litteratur, sier Dverstorp.

Han disputerte nylig med en avhandling om håndskriftproduksjon ved Vadstena kloster.

Når vi kommer til 1400-tallet ser det ifølge Dverstorp ut til at nonnene selv begynte å skrive av tekster som skulle inngå i deres utdanning.

Tidligere hadde de fått låne litteraturen fra munkene.

Praktskrift og hverdagskrift

Skrifttypen ble bestemt av om tekstene var til hverdagsbruk eller mer høyverdige formål.

Munkenes bokproduksjon besto blant annet av referanselitteratur for prekener og bibelkommentarer, dette var hverdagsformål i middelalderens klosterliv. Brukshåndskriften var derfor kursiv, en rask skrifttype etter datidens målestokk.

Nonnene arbeidet i større grad med praktmanuskripter. Til det behøvdes flottere skrifttyper. Til svenske tekster brukte de skrifttypen hybrid og til latinske den forseggjorte textualis. Nonnenes håndskrifter er derfor finere og mer påkostede.

Nye tider

Frem til reformasjonen ble det produsert mange bøker i Vadstena-klosteret. På det meste inneholdt biblioteket over 1400 bøker, noe som gjorde Vadstena til det største biblioteket i Nord-Europa. I dag er cirka 450 av bøkene bevart.

Etter den svenske reformasjonen i 1527 gikk bokproduksjonen gradvis tilbake. På midten av 1500-tallet måtte munkene forlate klosteret. De siste nonnene flyttet ut i forbindelse med klosterets oppløsning i 1595.

Paleografi – læren om gamle skriftarter – er en forutsetning for språkforskningen. Likevel er den blitt stemoderlig behandlet, ifølge Dverstorp, som med avhandlingen sin har lyktes i å føre den paleografiske forskningen i Norden et steg videre.

Blant annet har han funnet ut hvordan tekniske endringer i håndskrifter kan si noe om miljøet tekstene er produsert i.

Avkrefter Vadstena-stil

Paleografen er uenig med tidligere forskere som hevder at Vadstena hadde sin egen skriftstil.

– Mine studier tyder på at skriften som ble brukt i Vadstena er den samme som ble brukt over hele Europa, sier han.

Han forteller at selv om det er vanskelig å identifisere personlige stiler i materialet han har studert, kan vi likevel se en viss variasjon i skriftutformingen, selv hos hver enkelt skriver. Dette påviser Dverstorp for første gang.

– Skriverne møtte hele tiden andre stiler og tradisjoner som påvirket dem.

Forsvinner håndskriften?

 
– Vil håndskriften forsvinne med innføringen av dagens digitaliserte skrift?

– Det er ingen tvil om at vi også nå lever i en spennende tid med endringene som skjer innenfor skrifttradisjonen. Likevel er det vanskelig å forutse den historiske utviklingen, så hvem vet?

Bakgrunn:

Nils Dverstorp disputerte i oktober 2010 ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier ved Universitetet i Oslo med en avhandling om skrivekunst ved middelalderklosteret: “Skrivaren och skriften. Om skrift- och handskriftsproduktion i Vadstena kloster”.