– Rundt 1900 rådde det i hovedsak to tradisjoner innen sløydfaget i Norden, sier førstelektor Tollef Thorsnes ved Høgskolen i Vestfold.

Han har undersøkt lærebøkene i sløyd omkring 1900. De seks bøkene som faktisk ble utgitt i sløyd på denne tiden er til dels opptatt av helt ulike sider ved sløydfaget.

– I Danmark var man opptatt av en fellesundervisning som vi i dag vil tenke som ekstremt. Elevene hadde felles øvelser innen ulike teknikker som saging, høvling, og disse øvelsene ble gjennomført til takstfast sang.

– I Sverige var man mer opptatt av individuell undervisning med utgangspunkt i modeller eller tegninger eleven skulle bruke for å lage sine egne nytte- og bruksgjenstander, forteller Thorsnes.

De to tilnærmingene speiler etter Thorsnes’ oppfatning to ulike dannelsesidealer. Fellesundervisningen speiler et rasjonelt dannelsesideal, mens enkeltmannsundervisningen baserer seg på et noe mer romantisk syn på dannelse og oppdragelse.

Sløyd som nasjonsbygging

Gjennom sløydfaget skulle elevene utvikle egenskaper som behendighet, listighet eller kløkt i det å finne ut av en praktisk, funksjonell og estetisk oppgave. Dette var en del av vår nasjonale identitet og arv. I en av lærebøkene rundt 1900 heter det at:

«Alt ærlig arbeide adler sin mand og er til velsignelse. Det er bare snobber som ser paa kropslig arbeide som noget simpelt (…)Skam dig aldrig ved noget ærlig arbeide!»

Og:

«Vi kalder det husflid at bruke til nyttig arbeide den tid en har til overs fra sit daglige yrke. (…) Det er en stor skam for os nordmænd at vi skal hente t.eks. alle disse tiltaste trævarer, og at vi desmer skal indføre slikt som blomsterpinder, tvarer o visper, endda det verken skorter os paa virke eller ledig tid til at arbeide baade det vi selv trenger og mer til.»

I en av de senere/reviderte opplagene/utgivelse heter det blant annet at:

«Å vinne igjen noe av den stilkjensle, formsans og fargekultur som tidligere ætter hadde, og som siden er blitt avløst av evneløs kopiering og etteraping, er et høyt mål for sløydopplæringen og kan en bare i noen monn legge grunnen for en utvikling i rett lei her, vil mye være vunnet.»

Viktig for kroppsutviklingen

Flere av lærebokforfatterne er opptatt av at sløyd skulle bidra positivt til elevenes kroppsutvikling, eller «ved det kropslige arbeid bidra til legemets harmoniske utvikling» som det heter hos sløydlærer og sløydlærebokforfatter Henrik Solheim.

– Sammen med gymnastikk skulle sløyd gi trening, kunnskap og dannelse til å ta vare på kroppen slik at den kunne utvikle seg riktig, sier Thorsnes.

Som det heter i 1890:

«Men det maa da ogsaa være skolens sak at sørge for kroppens organer, og for at vor peaktiske sans skjærpes slik at vi kan bli vel skikket for den verden vi lever i. (…) Men først i nyere tid lykkedes dette, da finlænderen Uno Cygnæus for noget mer end en menneskealder siden fik sløid ind som fag i sit fædrelands skole.»

I et senere, revidert opplag heter det blant annet:

«Skal sløiden bli os til helsebot, og skal vi holde godt ut i vort arbeide, gjælder det at vi vænner os til at føre kroppen med det rette lag og særlig være rake i ryg og knær og ikke til at arbeide med krikete og vrid krop.»

Og dette er selvfølgelig illustrert med rett og gal sagestilling!

Referanse:

Tollef Thorsnes: «Lærebøker i sløyd rundt år 1900», i Skjelbred m.fl. (red.): Norsk lærebokhistorie III – en kultur- og dannelseshistorie, Novus forlag 2011