– Norsk musikkarv etter Edvard Grieg har befunnet seg i en sørgelige tilstand, sier Ståle Wikshåland, professor ved Universitetet i Oslo.

Svært mye av notematerialet til de største verkene har vært i dårlig forfatning, i mange tilfeller fulle av hull, manglende sider, og feil.

– Jeg har et nokså horribelt, men illustrerende eksempel på alvoret i dette, sier Wikshåland, som leder Musikkarvprosjektet, en storsatsing på vern og digitalisering.

– Peter Szilvay, dirigent ved Norges musikkhøgskole, uttalte en gang at han alltid sa nei til norske verker inntil han hadde sett partituret. Han hadde erfart å bli nødt til selv å drive kritisk edisjon av partiturmusikk etter Grieg.

Kritisk edisjon vil forenklet sagt si tilgjengeliggjøring og redigering av et partitur.

I praksis innebærer kritisk edisjon at den som gjør jobben både mestrer håndverket, har betydelig musikkhistorisk og musikkteoretisk kunnskap, og samtidig en innsikt og forståelse for komponistens stil.

Rekonstruere

Det er ingen enkel jobb.

– Når du for eksempel bare har torsoen igjen av et gammelt verk, hvordan skal du da vite hva du skal bruke?

– Det krever betydelig kompetanse. Når deler av materialet er borte vekk, da blir det snakk om å rekonstruere. Lete i skissemateriale og hente inn det som trengs, sier Wikshåland.

Kritisk edisjon er på ingen måte noe nytt.

– Det har alltid vært drevet mye kritisk edisjon. Men selve håndverket, og kunnskapen om det som kreves, var i ferd med å dø ut.

Det er det nye digitaliseringsverktøyet som man nå har til rådighet, som først og fremst har gjort Musikkarvprosjektet mulig. Nasjonalbiblioteket har ansvaret for jobben med å digitalisere.

– Verkene sikres først digitalt. Deretter kan de bearbeides kontinuerlig. Problemet med tidligere edisjoner, da man jobbet på papir, var at de gjerne var fulle av småfeil som ble stående. Edisjonen tok mange år, og når utgavene endelig var ferdige, var det for sent å gjøre noe med feilene, sier Wikshåland.

Han forteller at de legger stor vekt på at verkene ikke bare skal bli praktverk i hylla, de skal bli spilt. Den norske musikkarven skal ikke bare reddes, den skal revitaliseres.

– Danskene har for eksempel laget en meget god kritisk utgave av deres komponist Carl Nielsens verker. Men det viser seg at dirigentene synes utgaven er vanskelig å bla i. Det praktiske er med andre ord også viktig for å få musikken ut, legger Wikshåland til.

Svendsen og Valen

Det store prosjektet består av ulike delprosjekter. Først ut var Johan Svendsen, og en tredel av alle hans 34 verker allerede trykket.

– Men det gjenstår et grundig detektivarbeid. Mange av Svendsens verker er spredt rundt i Tyskland og resten av Europa. Det må letes på biblioteker og i musikkforlag som ikke lenger fins.

Det blir mye reising på jakt etter noter. Partiturene har levd sine egne liv, det er slik de er, de går fra den ene til den andre, fra komponist til dirigent til forlag.

– Noter er et stykke bruksmateriale som mange kan gå løs på. Derfor er håndverket edisjon av og til en nesten umulig oppgave, sier Wikshåland.

Han leder også delprosjektet som tar for seg utvalgte verker av Fartein Valen. Wikshåland mener det knapt fins et menneske utenfor Norges grenser som i dag vet hvem Valen er. Ikke fordi hans verker ikke er gode nok, for det er de, men fordi notematerialet har vært for dårlig.

– Vi merker en viss ny giv for ham nå. Men for de aller fleste er han fortsatt ukjent. Det som er blitt framført i det siste, har imidlertid fått lysende kritikker. Reaksjonen er: Jøss, fantes dette?

Musikkprofessoren er helt sikker på at når flere av Valens verker blir editert og framført, vil de vekke stor oppmerksomhet. Også utenfor Norges grenser.

Bakgrunn:

Musikkarvprosjektet skal løpe fram til 2020. Deltakere er Nasjonalbiblioteket, Norges musikkhøgskole, Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, NTNU og Universitetet i Tromsø.

Lenke:

Musikkarvprosjektet