InforVi er opptatt å bevare nåtiden for ettertiden. Arkiver, biblioteker og museer byr på millioner av dokumenter fra fortid og nåtid. Konservering og tilgjengeliggjøring er blitt en vitenskap i seg selv.

Men det er ikke lenger nok bare å merke en bok og sette den i en hylle. Store ressurser blir brukt på digitalisering av tekster, bilder, filmer og gjenstander.

Måten vi oppbevarer minner på har endret seg. Vi blir mer opptatt av fremtiden enn fortiden, ifølge Ina Blom, professor i kunsthistorie ved Universitetet i Oslo. Hun har ledet forskningsprosjektet The Archive in Motion, som avsluttes i disse dager.

Blom mener vi står overfor en teknologiutvikling som vi ikke aner konsekvensen av.

– Digitaliseringen av samfunnet påvirker så utrolig mange felt, alt fra økonomi til samhandling, læring, hvordan vi tenker om oss selv som kulturer, hvem vi føler fellesskap med og så videre. Alt skjer veldig raskt. Derfor har vi vært opptatt av å se på de tidlige stadiene i disse endringene, for å se om vi kunne lære noe av dette.

Kunsthistorikeren ville utforske digitaliseringens dilemmaer.

- All informasjon blir mer tilgjengelig for alle, men samtidig er den mer sårbar. Filer som ikke oppgraderes jevnlig, blir raskt utilgjengelige. Dette betyr at vi må tenke på nye måter om kollektiv hukommelse og glemsel.

Forskerne i prosjektet vil bevisstgjøre om hva vi er med på, og hva endringene vi opplever, egentlig betyr. 

Eksisterer bare av og til

I dag er vi veldig opptatt av kulturell bevaring, og at minnene våre blir lagret i arkivene på stabile måter. Vi ser på den kollektive hukommelsen, inkludert arkivene, som en beholder der fortiden bevares.

- Dette var en tenkemåte som ga mening når vi lagret minnene i medier som kunne vare i hundrevis av år, slik som papir. Men slik er det ikke lenger, sier Blom.

Eletroniske og digitale teknologier har gjort minnene våre usynlige og faktisk ikke-eksisterende når de er passive. Det er bare når vi aktiverer dem, at de eksisterer som kontaktpunkter mellom mennesker og maskiner.

Kunstnere var tidlig ute

Sammen med en gruppe forskere fra ulike fagfelt har Blom undersøkt hvordan vi tenker om arkiver etter den raske medieutviklingen som har skjedd det siste århundret.

Arkivene er ikke lenger stabile, men i bevegelse, og forskerne har lett etter de tidlige uttrykkene for de sosiale og kulturelle endringene. Særlig har de konsentrert seg om tiden etter innføringen av digitale teknologier.

De fant ut at kunstnere gjennom hele det 20. århundret har vært opptatt av forholdet mellom nye medieteknologier og den kollektive hukommelsen.

– For eksempel gikk videokunstnere på 1960- og 70-tallet dypt inn i de elektroniske maskineriene og utforsket hvordan disse fungerte som levende, aktive og intelligente enheter, som samarbeider med mennesker på nye måter, sier Blom.  

Men formålet var ikke å lage nye, vakre bilder. I stedet var teknologien et utgangspunkt for å eksperimentere med sosiale situasjoner og andre måter å leve på.

Fremtiden mer enn fortiden

– Vi fant at kunstnerne hadde en tidlig innsikt. Videotape ble i utgangspunktet oppfunnet for å lagre tv-bilder, men de oppdaget raskt at video var et signalmedium som ikke lagret noe som helst. De utforsket dermed en liten minnekrise som vi opplever i mye større skala i dag, sier Blom. 

– De skjønte at elektroniske og digitale teknologier først og fremst kommuniserer med omgivelsene på en måte som retter seg mot fremtiden, heller enn fortiden. Teknologiene involverer oss i feedbackprosesser som kan skape rask sosial endring. Dette er for eksempel noe vi ser i dag med såkalte sosiale medier som mobiliserer følelser, ideer og meninger i stor skala fordi de digitale nettverkene sporer, sprer og forsterker det vi gjør og sier.

Teknologien påvirker hjernern og vise versa

Blom mener at vi har lett for å tenke på teknologier som passive redskaper for menneskene, for eksempel som beholdere for informasjon. Men den typen samspill som kunstnerne oppdaget, gjør det vanskelig å tenke på teknologier på denne måten.

– Kunstnere har ofte vært følsomme for mer avanserte aspekter ved teknologiene. Slik øynet de  konsekvenser mange heller ikke i dag tenker over, sier hun.  

– De var for eksempel opptatt av hva som skjer når teknologier opererer ved hjelp av ekstreme hastigheter, som menneskelig perspesjon overhodet ikke kan følge og som vi også bare delvis har kontroll over. Når vi tar dette med i betraktning, blir forholdet mellom teknologi og mennesker langt mer kompleks, sier hun.

Hun bruker et videobilde som eksempel. Et slikt bilde er ikke stabilt, som et enkeltbilde i en film, men består av 625 linjer som skannes elektronisk 25 ganger i sekundet, til sammen 15.625 linjer per sekund. Teknologien beveger seg uendelig mye raskere enn noe øye kan se.

Blom mener at mellom teknologi og mennesker skjer det en gjensidig påvirkning. Hjernene våre utvikler teknologien, men teknologien bidrar også til å utvikle hjernene våre og en lang rekke andre sider av samfunnet. 

Referanse: 

Ina Blom (prosjektleder). Prosjektet Archive in Motion. Universitetet i Oslo, 2011-2014