Ifølge Anette Storli Andersen representerer Ibsen en viderefører av en allerede godt etablert teatertradisjon fra de dramatiske selskapene. (Illustrasjon: Annica Thomsson)
– Ibsen var ingen redningsmann for et underutviklet norsk teater, slik det gjerne fremstilles.
Dette hevder Ibsen-forsker Anette Storli Andersen i en fersk doktoravhandling fra Universtitetet i Oslo.
– Snarere var det allerede eksisterende teatre som ga ham den bakgrunnen han senere dro nytte av som dramatiker, ifølge Ibsen-forskeren.
– Vi er så vant med å tenke på Ibsen som en stor forfatter at vi glemmer at det var som teatermann han bygde seg opp som et navn i offentligheten, sier hun.
Nylig disputerte hun med sin avhandling “Deus ex machina? Henrik Ibsen og teatret i norsk offentlighet 1780-1864”. Her hevder hun at Ibsen-forskningen har hatt en tendens til å nedvurdere Norge og norsk teater på 1800-tallet.
Borgerlig teatertradisjon
– Det hersker en forestilling innenfor Ibsen-forskningen om at teatertradisjonene i Norge før Ibsen var en hindring mer enn en forutsetning for Ibsen.
– For å forstå hvilke forutsetninger Ibsen faktisk hadde i Norge må man ta den teatertradisjonen som allerede eksisterte i Norge i betraktning, og se hvilken betydning den hadde for Henrik Ibsen, sier Storli Andersen.
Da tenker hun særlig på dramatiske selskaper – ulike organisasjoner og foreninger som beskjeftiget seg med teater rundt omkring i landet på 1700- og 1800-tallet.
Storli Andersen påpeker at i motsetning til Sverige og Danmark hadde man aldri noen hoffteatertradisjon i Norge. Derimot sto det borgerlige teateret sterkere enn i noen av de andre skandinaviske landene og fungerte som en markant politisk arena for borgerskapet.
Hun mener det er i forlengelsen av denne teatertradisjonen Ibsen utviklet sitt teatersyn og sine praktiske teaterferdigheter.
Omportrettering
Storli Andersens avhandling ser Ibsen fra en vinkel som tidligere har vært er relativt uutforsket. Selv kaller hun arbeidet sitt en omportrettering av forfatteren.
– Det har vært vanlig å se det som at Ibsen står for et brudd og at han er en fornyer på alle områder. Jeg mener det ikke er tilfelle. Snarere er han en viderefører av en allerede godt etablert teatertradisjon fra de dramatiske selskapene, sier hun.
Storli Andresen forteller at i etterkant av Napoleonskrigene oppsto en økonomisk krise og de dramatiske selskapene mistet svært mange medlemmer.
Publikum vendte seg mot andre politiske arenaer og mot trykte medier som bøker og aviser.
Annonse
Den endelige overgangen fra teater til litteratur til kom på 1860-tallet. Da oppsto det nok en krise som førte til at alle de tre store teatrene i Bergen, Trondheim og Christiania gikk konkurs i løpet av en femårsperiode.
Ibsen var ingen lidende kunstner, men utstyrt med både matvett og økonomisk sans. Samtidig som det gikk nedover med teatrene, gikk det oppover med forlagsbransjen og bokmarkedet.
– Til og med Hærmændene paa Helgeland, i 1863, var det teatret som var det primære målet for dramatikken Ibsen skrev. Så sant det var mulig, ble stykkene først oppført på scenen og deretter trykket.
De endrede markedsmessige forutsetningene forandret ifølge Storli Andersen denne rekkefølgen etter 1864.
I 1866 ga Ibsen ut Brand – et episk verk som først og fremst er skrevet med tanke på å leses, ikke oppføres på en scene. Med det etablerer Ibsen seg for alvor som forfatter for et lesende publikum og blir den forfatteren vi kjenner han som i dag, sier Storli Andresen.
Bakgrunn:
Anette Storli Andersen disputerte i august 2010 med avhandlingen “Deus ex machina? Henrik Ibsen og teatret i norsk offentlighet 1780-1864”. Hun har vært stipendiat ved Senter for Ibsen-studier, Universitetet i Oslo.
