Fra 1925 til 1940, og så fra 1953 til 1968  var Jean Paulhan redaktør for tidsskriftet La Nouvelle Revue Française, en rolle som ga han en solid posisjon i det intellektuelle livet i Frankrike i første halvdel av forrige århundre.

Hans egne tekster har vært mindre kjente og verdsatte.

I de senere årene har det likevel oppstått en ny interesse for hans originale tenkning om forholdet mellom språk, mening, politisk handling, historiske hendelser og relevansen for dagens spørsmål rundt politisk filosofi og litteraturteori.

Litterær terror

Han introduserer begrepet “litterær terror” om det han ser som en dyrking av det spontane og det originale, en nødvendighet av å frigjøre seg fra tradisjonen og språket i en endeløs tradisjon.

- Begrepet terror brukes her som en metafor for å beskrive nærmest samtlige skoler etter romantikken. Felles for disse er at de ville bryte med de etablerte konvensjonene, sier Ines Bartolo ved Universitetet i Oslo.

Paulhan mente at forakten for konvensjoner og retorikk dypest sett er forakt for språket. I ordet retorikk legger Paulhan et konvensjonelt språk og litterære klisjeer, og ser på dette med et positivt fortegn som nyttige fenomener.

Retorikken utgjør et felles språklig grunnlag, og forakten for den er derfor også en forakt for språket.

Paulhan forsøker ifølge Bartolo å rydde opp i kaoset ved å rehabilitere klisjeen:

Faste uttrykk, etablerte bilder og mye brukte temaer er ikke nødvendigvis banale eller livløse, de kan tvert imot være svært komplekse. Klisjeer er ikke alltid klisjéaktige. Paulhan viser hvor vanskelig det er å trekke klare grenser mellom det banale og det originale, det manipulerende og det klare språket.

Forsvarer av språket

- Mellomkrigstiden var preget av stor uenighet og forvirring omkring litteraturens vesen og formål.

- Kritikerne og forfatterne var nærmest bare samstemte i én sak, slik Paulhan så det, og det var fordømmelsen av retorikk, faste uttrykk og alle slags litterære rammer.

- I essayet “Les Fleurs de Tarbes ou La Terreur dans les Lettres”, som kom ut i sin endelige form i 1941, forsøker Paulhan å formulere en poetikk som har som mål å gi forfattere, kritikere og alle som leser og skriver tilbake troen på språket og litteraturen, sier Bartolo.

Filosofiske referanser

Hun forteller at Paulhan hadde svært god kjennskap til de intellektuelle og politiske strømningene i sin egen tid, deriblant lingvistikk, freudiansk psykoanalyse, marxisme, tysk filosofi, etnologi, og fenomenologi og var kjent for å være fri og åpensinnet i bruken av filosofiske referanser.

- Her påpeker han at de intellektuelles fordømmelse av retorikk uttrykker en sterk mistillit til språket - grunnlaget for all litteratur og kommunikasjon. Dette mente han kunne få noen alvorlige konsekvenser, sier Bartolo.

Kontroversiell

I løpet av krigen spilte Paulhan en betydningsfull rolle i den franske motstandsbevegelsen. Etter krigen nektet han imidlertid å være med på forfatterforeningens svartelisting av naziforfattere.

Dette ble kontroversielt og ga ham mange uvenner.

- Dette ble oppfattet som et svik mot motstandsbevegelsen. I det politiske klimaet som eksisterte etter krigen var det mange som ikke fikk med seg at bakgrunnen for motstanden mot svartelisting var en del av Paulhans polemikk for de demokratiske verdier, sier Bartolo.

På grunn av Paulhans fokus på den retoriske dimensjon av litteratur blir han av og til sett på som en forløper til senere litteraturkritikere som Gérard Genette, Roland Barthes, Paul de Man og Jacques Derrida.

- Det særegne med Paulhans skrivemåte er hans kombinasjon av tydelighet og åpenhet. Han har et klart prosjekt samtidig som han alltid er villig til å revurdere posisjonene sine og nøler ikke med å vise fram det problematiske i egne analyser, sier Bartolo.

Bakgrunn:

Nylig disputerte Ines Bartolo ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk, Universitetet i Oslo over avhandlingen “L’exemplarité des Fleurs de Tarbes. Rhétorique et poétique chez Jean Paulhan”