Utviklingen åpner for dialoger, men også for konfrontasjoner i og mellom samfunn overalt. Det sier årets holbergprisvinner, Shmuel N. Eisenstadt (f. 1923), som tar imot i sitt hjem i Vest-Jerusalem.

Eisenstadt er særlig kjent for paradigmet om multiple moderniteter: Ulike samfunn utvikler seg i ulike retninger, blant annet fordi man har ulike meninger om hva som er felles goder. Og dette er helt legitimt, understreker han.

Det moderne

- Den grunnleggende felleskjernen i moderniteten handler om tap av sikre markører. I den kristne verden var Gud en slik sikker markør, som nå er borte, sier Eisenstadt.

I dag lever vi med stadige forsøk på å reetablere slike sikre markører, men uten å være i stand til å lykkes.

Destruktivt potensial

- Moderniteten gjør folk mer åpne, men også mer usikre. Dette er modernitetens stadig pågående kamp, understreker Eisenstadt.

- Og de destruktive kreftene er alltid der. Man kan ikke benekte dem eller undertrykke dem. De er en del av menneskenaturen. Du kan ikke forandre menneskenaturen, du kan bare kanalisere den.

Vestlig, men annerledes

Stadig større deler av verden blir moderne, men likevel annerledes enn Europa.

- Innen sosiologien trodde man helt fram til 50-tallet at ettersom moderniteten sprer seg utover fra Europa, vil verden som helhet bli enhetlig. Men dette var en feil antagelse i utgangspunktet, og ble særlig synlig etter andre verdenskrig, sier Eisenstadt.

- Japan ble moderne, men veldig ulikt Europa. Dagens utvikling i India er veldig fascinerende. India er verdens største ekte demokrati, men samtidig spiller kastesystemet stadig en viktig rolle, sier han.

Kampen om moderniteten

Eisenstadt omtales tidvis som et slags alternativ til Hungtingtons begrep om et forestående «clash of civilizations» mellom modernitet på den ene siden, ikke-moderne barbari på den andre. Men hvor ulike de egentlig?

- Jeg vet at noen sier at jeg ikke godtar «clash of civilizations», at jeg er optimist. Langt derifra! Europa og den muslimske verden har en lang historie av konfrontasjoner, understreker Eisenstadt.

- På 1500-tallet sto ottomanene utenfor Wiens porter. En sivilisasjon ville skubbe ut en annen, altså en klar konfrontasjon. Men i dag har vi ikke ulike sivilisasjoner som vil skubbe ut andre, men ulike sivilisasjoner, inkludert den muslimske, som vil legge beslag på modernitet, hevder han.

For også fundamentalisme er moderne, slik Eisenstadt ser det.

Moderne fundamentalisme

- Islamsk fundamentalisme er selvfølgelig basert på tradisjoner, men det er en ny og veldig moderne tolkning, mener Eisenstadt.

- Sharia har aldri før vært så sterkt ideologisert og formalisert som det er nå. Ta dette med slør. Du vil si at det er en tradisjonell ting og at de unge kvinnene kan låne bestemor sitt slør. Nei, de skaper et uniformert, homogent og militant uttrykk, mener han.

- De er imot heterogeniteten i den muslimske tradisjonen. Så det er en spesiell tolkning av tradisjonen: De vil være tradisjonelle, men deres tradisjon er allerede en moderne, jakobinsk type.

- Bushs verdenssyn er også veldig moderne ideologisk måte å betrakte ting på. I begynnelsen av Irak-krigen uttalte en høytstående amerikansk general: «Selvfølgelig vinner vi, for vår Gud er sterkere enn deres!»

- I dagens USA er det en sterk spenning mellom homogenitet og pluralisme, hevder Eisenstadt.

Helt nytt spill

Å leve i moderniteten er altså å leve uten sikre markører. Dagens situasjon er ifølge Eisenstadt kjennetegnet av en endeløs kamp for legitimitet.

- I dag er USA verdens eneste hegemoni, selv om det ikke særlig sterkt, påpeker Eisenstadt. Men vår tids overherredømmer er ikke som fortidens.

- FN er i det store og hele skapt av USA. USA skapte også WTO, som nå sier: «Nå skal vi dømme deg, USA, ut fra kriteriene du skapte. Vi aksepterer kriteriene dine, men ikke ditt monopol.»

- Dette er et helt nytt spill, framholder Eisenstadt. I handelsforhandlinger kan ikke USA lenger gjøre som de vil. Verden aksepterer på mange måter vestlige ideologier, men ikke deres fortolkninger.

Nye fellessymboler

En kime til håp ligger i muligheten for å utvikle noen slags fellessymboler, symboler som ulike mennesker og kulturer kan tolke ulikt, men likevel føle seg forpliktet overfor, mener Eisenstadt.

- I Israel sto man overfor et stort problem da uavhengighetserklæringen skulle skrives: Gud. De religiøse ville ha med Gud i erklæringen, de sekulære ville det ikke, forteller han.

Så man fant en metafor i Bibelen, nemlig «Israels klippe». For de religiøse var dette Gud. For de sekulære var det en sterk metafor, med trykk på Israel. Så kanskje om man kunne finne en slik samlende metafor i dag ?

Lenker

Dette er en forkortet versjon av artikkelen fra tidsskriftet Hubro.
Les hele artikkelen her