Spennen er på mange måter typisk sørnorsk: rekken av ansikter som omkranser den rektangulære platen, dyrefigurene langs midtstykket. Men på overflaten dominerer et fremmed design. Spiraldekoren ligner den som finnes på danske og sørsvenske spenner.

Å blande smykker på denne måten var høyst uvanlig i jernalderen. Det utfordret skikk og bruk.

– Jeg er overbevist om at dette var et ønske om å skille seg ut, sier arkeolog Ingunn Marit Røstad ved Kulturhistorisk museum i Oslo.

Hun har skrevet doktoravhandling om 1800 smykker fra år 400-700.

Rundt år 500 var det nemlig klare forskjeller mellom smykkene i ulike deler av Norge. I det som kalles folkevandringstida fantes ikke nasjonen Norge, men mange mindre kongedømmer. Hvert område hadde sine smykketradisjoner, og ifølge Røstad skulle det mye til å bryte med de lokale skikkene.

– Jeg tror det var strenge regler for hvem som hadde lov til å gå med hvilke smykker, sier hun til forskning.no.

– Det er mye som tyder på at du ikke kunne velge smykker fritt. Du kunne ikke bare kjøpe en spenne og ta den på deg.

Lover om smykkebruk

– Et fåtall blander inn fremmede smykker. De finnes for det meste i svært rikt utstyrte graver og viser at det ikke var hvem som helst som drev med dette, sier Røstad.

Det finnes ikke skriftlige kilder fra Skandinavia på den tida, men i middelalderen vet vi at langt fra alle fikk lov til å bruke smykker av sølv og bronse. Lover fra Europa på 500-tallet viser også at fargevalg og tekstiler var forbeholdt noen grupper.

Mens folk her i nord brukte mange av de samme smykkene på 400-tallet, fikk de plutselig et sterkt behov for å vise forskjeller mellom regionene i det som seinere ble Norge. I hvert fall hvis vi skal dømme av smykkene som er funnet i gravene etter disse menneskene.

Et gravfunn gir begrenset innsikt i hvordan de levde, men kan si noe om hva de anså som viktig å framheve. Røstad tror folk snakket med smykker.

– De var svært synlige bevis på hvor du hørte til, sier hun.

– Dette var nok viktige visuelle virkemidler i en tid uten skrift.

Miks og match

Midt blant disse regionale reglene finnes altså smykker inspirert fra fjerne strøk. De var som regel ikke importerte, for ørsmå forskjeller i utførelsen tyder på at lokale håndverkere hadde laget dem.

Arkeologene finner for eksempel en støpeform i Øst-Sverige som kan lage smykker typiske for Rogaland. Men selve smykkene finner de bare i Rogaland. Håndverkeren tok kanskje med seg støpeformen når han flyttet, men der han slo seg ned utenfor Stockholm ble det ansett som helt feil å selge vestnorske smykker til lokalbefolkningen.

• Les også: Jålete menn utfordrer bildet av fortidas krigere

Du kunne ha tilhørighet til flere områder og likevel tilpasse deg lokale smykkeskikker. De som mikset og matchet, skilte seg altså ut. Men hvorfor ville de det?

Pynt var politikk

Det var datidas politikk, tror Røstad. I overklassen var det antakelig allerede på 500-tallet vanlig å oppdra hverandres barn, en skikk som er kjent fra seinere tider. Barna kunne flytte tilbake til området sitt når de ble voksne og ta med seg tradisjonene fra fosterfamilien. Folk fra ulike områder kunne også gifte seg på tvers av regioner.

– Slik knyttet ledende slekter forbindelser og allianser. Da fikk de forpliktelser overfor hverandre, noe som gjorde det vanskeligere å gå til krig seinere. I samfunn før de hadde en stat var dette noe som kunne trygge tilværelsen, sier Røstad.

Jernalderkvinnen som bar de fremmede utseende smykkene, hadde tydeligvis kontakter i fjerne strøk som familien gjerne ville framheve.

Også de seinere vikingene kunne vise sin status med pynt langveisfra.

– Følte seg truet

De strenge lokale smykkeskikkene varte bare en periode. Hvorfor ble menneskene så opptatt av å markere hvilket lokalsamfunn de hørte til?

Det er det ingen som vet. Men det kan skyldes at det var maktskifter som gjorde at folk følte seg truet, tror Røstad.

Det var på den tida at Romerriket brøt sammen, og germanske grupper beveget seg rundt på kontinentet. Kanskje det var omveltninger også her i nord.

Det er særlig i møte med andre folkegrupper at vi mennesker får behov for å trekke opp grenser mellom egen og andres identitet, ifølge sosialantropologisk teori som Røstad støtter seg til. Noen kan ha kommet småkongene for nær, og konger og deres folk ville tydeliggjøre territoriene sine.

– Kanskje ikke politisk

Men det kan like gjerne være slik at de regionale variasjonene i de korsformede smykkene kan skyldes at håndverkerne hadde egne måter å forstå form og stil på, mener Elna Siv Kristoffersen, arkeologiprofessor ved Universitetet i Stavanger. Hun vurderte Røstads avhandling til doktorgraden, og har selv studert smykker fra den tida.

– Kanskje det var ulike håndverkeres eller håndverkermiljøers måte å uttrykke samme idé på, sier Kristoffersen til forskning.no.

Røstad mener at variasjonene er så systematiske at de ikke skyldes tilfeldige preferanser eller individuell stil. Kristoffersen tror håndverkerne kan ha utviklet lokale tradisjoner uten at det lå noe politisk bak det.

Multikulturell mote

Men alt i alt mener Kristoffersen at Røstad har gjort svært solid forskning.

– Smykkene signaliserer at hver person har mange lag av identiteter – det handler både om etnisitet, kjønn og sosial status, og de kan høre til flere steder på samme tid. Hun har klart å diskutere det komplekse på en veldig god måte, sier hun.

• Les også: Finner jernalderens klasseskiller

Røstad forteller at det ikke bare dreide seg om allianser. Det var mye kontakt mellom regionene, og folk ble gjensidig inspirert av hverandre. For eksempel finnes smykker fra England og Norge som ligner.

– Jeg tror det var moter allerede på den tida, sier hun.

Men det er uenighet blant forskerne om dette.

Fra rikt til fattig samfunn

Dersom man tolker smykkene som politikk og maktdemonstrasjoner, kan de gi et bilde av veien mot samlingen av Norge i vikingtida. I motsetning til det man kanskje skulle tro, var dette ikke en rettlinjet vei.

Smykkene tyder på at det har vært en veksling mellom større og mindre regioner gjennom jernalderen. Først var smykkene felles for større områder. Deretter ble de mer lokale, før de igjen ble mer generelle.

I folkevandringstida var smykkene svært flotte. Glitrende relieffspenner holdt kjolestykket sammen oppe ved halsen.

Men brått skjer det et skifte. Ved overgangen til merovingertid på midten av 500-tallet blir smykkene plutselig langt mer fattigslige. Borte er forseggjorte relieffspenner og korsformede spenner. Tilbake står runde, enkelt utformede spenner.

– De ser nesten hjemmesnekrede ut sammenlignet med spennene fra århundrene før, sier Røstad.

Hva hadde skjedd i Skandinavia?

Se hvordan smykkene endret seg drastisk gjennom jernalderen:

(Video: Ida Kvittingen, forskning.no)

Vulkanutbrudd skygget for sola

Årsaken til skiftet spekulerer forskerne fortsatt på. En teori som får stadig mer oppslutning, er at samfunnet endret seg dramatisk på grunn av en naturkatastrofe. I år 536, 540 og 547 skjedde det tre store vulkanutbrudd som trolig fikk konsekvenser for både Europa og Asia.

Dette er nylig beskrevet i en artikkel i tidsskriftet Nature Geoscience. Forskerne har funnet ut at temperaturen på jorda sank dramatisk etter utbruddene. De kaller det en liten istid.

Utslipp fra vulkaner kan nemlig blokkere sollyset i lang tid. Istida er kjent, det nye er at forskerne har gjort en klimaanalyse ved å studere årringer på trær og ut fra det beregnet sommertemperaturer i Europa de siste 2000 årene. Det viser seg at det ble kaldt i mer enn hundre år.

– Trolig blir det helt krise. Samfunnet bryter sammen og det kommer nye slekter som etablerer seg, sier Røstad.

Hungersnød og fimbulvinter

I tekster fra Sør-Europa kan vi lese at folk ikke ser skyggen sin midt på dagen fordi sola er bak et slør. Det snødde i Midtøsten midt på sommeren.

– Ettervirkningene av vulkanutbruddene må ha ført til hungersnød i store områder. Antakelig ble det kaldere også her i nord, sier Røstad.

– Mange mener at det er forklaringen bak myten om fimbulvinteren, tre vintre sammenhengende uten sommer. Den er beskrevet i nordiske tekster fra seinere tider.

Antakelig førte omveltningene til mer maktkonsentrasjon, noe som er beskrevet i skriftlige kilder fra Europa. Der kommer Frankerriket, en nesten like sentralisert makt som Romerriket. Også Danmark opplever sterk maktkonsentrasjon, ifølge Røstad. Det tyder arkeologiske funn på.

– Selv om det fortsatt er mange småkongedømmer i Norge, viser smykkene herfra at menneskene skaper en felles identitet på tvers av disse skillene, sier hun.

Andre arkeologiske funn fra Norge viser en omlegging av bebyggelsen, endringer i handelen, muligens nye familier som etablerer seg som lederslekter. Jernutvinningsteknologien endrer seg, keramikkproduksjonen stopper helt opp.

Blomstret opp igjen

Arkeolog Elna Siv Kristoffersen, som har studert keramikken, ser at den kommer tilbake først tusen år seinere. Keramikken er bare ett eksempel på den dramatisk endringen arkeologene ser i funnene fra perioden rundt år 600.

Det er særlig denne delen av avhandlingen til Røstad som er interessant, synes UiS-professoren som vurderte avhandlingen til doktorgraden.

– Det har vært vanskelig å forstå overgangen til merovingertid, men Røstad rydder opp, sier Kristoffersen.

Også det norske samfunnet ble kanskje satt tilbake en tid. For fra rundt år 700 finnes det igjen rikere gravfunn. Handelen blomstret på ny.

• Les også: Gullfunn avslører jernaldersenter

Da var samfunnet rokert og ledende slekter kanskje byttet ut, tror Ingunn Marit Røstad. Det var i hvert fall blitt færre, større kongedømmer enn før.

– Dermed ble det kanskje ikke lenger så viktig å markere den lokale tilhørigheten, sier arkeologen.

Referanse:

Ingunn Marit Røstad: Smykkenes språk. Smykker og identitetsforhandlinger i Skandinavia ca. 400–650/700 e.Kr. Doktoravhandling ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo, 2016.