En av arkeologiens gåter har vært hvor jernet ble bearbeidet i – nettopp – jernalderen.

Forskerne vet hvor råstoffet ble utvunnet og hvordan gjenstandene ble seende ut.

Men ikke hvor de ble smidd.

Nå er Skandinavias største og mest komplekse smieanlegg funnet. En håndfull jernperler og en årvåken arkeolog var det som skulle til for å løse mysteriet.

Smedperler

Under et ganske vanlig forvaltningsoppdrag på Forsetmoen i Midtre Gauldal kommune la NTNU Vitenskapsmuseets feltleder Ruth Iren Øien merke til noen helt små jernperler.

Hun gjenkjente dem som såkalte smedperler, eller rester av jern fra smieaktivitet.

Dermed ble undersøkelsen langt mer omfattende og spennende enn først antatt.

Selve utgravningen ble utført i løpet av sensommeren, mens bearbeidingen av resultatene er i startgropen.

Sensasjoner med 20 års mellomrom

– For tjue år siden var det en sensasjon da vi fant jernvinnene, der jernet er hentet fra.

Det forteller seksjonsleder for arkeologi og kulturhistorie ved NTNU Vitenskapsmuseet, Lars Stenvik.

– Vi har også funnet mange jerngjenstander, blant annet i graver og som offergaver. Men vi har aldri funnet smieanlegg som dette, selv om vi har lett etter dem.

- Så nå har vi en sensasjon til. Endelig har vi funnet mellomleddet mellom råvaren og ferdig gjenstand.

Tidlig industri?

– Dette er sjeldne og spennende resultater, og enestående i skandinavisk sammenheng.

– På utgravningsområdet fant vi mer en 200 anleggsspor, i form av kokegroper, kullgroper, stolpehull, ulike huskonstruksjoner og ikke minst esser.

Esser er et navn på ilsteder i smier.

– Allerede da bare halvparten av området var avdekket, hadde vi funnet sju esser, ivrer prosjektleder Preben Rønne, og fortsetter:

– Jernet har blitt produsert i sidedalene, og transportert til Forsetmoen for videreforedling. Det er egentlig helt logisk.

- Forsetmoen ligger midt mellom jernproduksjonen i utmark og de store gårdene som vi kjenner dem fra Støren og Melhus. Kanskje har både jern og gjenstander også blitt sendt videre fra derfra.

– På sett og vis kan vi snakke om en slags tidlig industri, i alle fall en betydelig storproduksjon. Det er ingen annen forklaring på at det ligger så mange esser på et så lite område, mener Rønne.

30 meter langhus

– Vi fant tre typer esser, forteller feltleder Ruth Iren Øien.

– Noen var små og runde, noen var inne i hus, og en tredje type var åttetallsformet. Funn tyder på at smedene som brukte de åttetallsformede essene, gjorde grovarbeidet i den ene halvdelen, før de så tok finarbeidet i den andre.

Essene ble datert til 0-500 e.Kr, og huskonstruksjonen var fra 400-500-tallet.

Huset var minst tretti meter langt, men nesten halvparten av det ligger i dag under en vei. Den bevarte delen ser ut til å være inndelt i to rom.

Den ene enden av huset har vært brukt til smie, da det her ble funnet rester etter en oppbygd esse, med tilhørende luftekanal og mulig fundament til ambolt.

Trolig brann i storsmia

– Boligrommet hadde et flott bevart oppbygd rektangulært ildsted med bevart luftekanal, samt mulige rester etter fundamenter brukt til innredning, kanskje benk.

- Det var også klare spor etter brann, stolpehullene og veggrøftene var delvis forkullet i toppen, sier Øien.

– Vi fant også store mengder brent never inne i huset. Neveren kan ha stamma fra et tak som har brent.

Det kan tyde på at storsmia på Forsetmoen ble rammet av en brann.

Nøkkel til å finne flere

– Nå når vi vet hva vi skal se etter, har vi god tro på at vi skal finne flere smieanlegg, sier prosjektleder Rønne.

– Kanskje klarer vi nå å se ut fra landskapet hvor vi skal lete. Og ikke minst vet vi nå at de små brune jordfargede smedkulene, som kan være svært vanskelig og se da de kan være så små som 1-1,5 millimeter, er en svært viktig indikator.