Ikke minst takket være den islandske sagaskriveren Snorre kjenner vi godt vikingtidens nordmenn, hvem som styrte dem og hvordan de levde. Men norgeshistorien før dem har ligget i mørke. Ute i periferien av Romerriket og deretter de store folkevandringenes Europa bodde jernaldertidens nordmenn. Nye arkeologiske utgravninger og ikke minst nye forskningsmetoder skaffer oss nå en jevn strøm av kunnskap om hvem disse menneskene egentlig var.

Islandskapet

Ås er en 30 kilometer sør for Oslo. Herfra og sørover mot Sverige og videre ned langs den svenske vestkysten har fortiden etterlatt seg arkeologiske skatter på rekke og rad. Mest kjent er de mange helleristningsfeltene fra bronsealderen. Ett av dem, i Tanum noen kilometer over grensen til Sverige, står på UNESCOs verdensarv-liste. Men området er også kjent for funn fra vikingtiden, blant annet Tuneskipet som ble funnet i en gravhaug og som i dag står i Vikingskipmuseet i Oslo.

Istidens store breer har vært bestemmende for hvordan landskapet ser ut i dagens Norge, også åslandskapet rundt Ås, som forståelig nok er navnet noen satte på en urgård nettopp her for 2 000 år siden. Isen skapte nemlig ikke bare fjordene og dalene Norge er kjent for. Med sine enorme krefter flyttet den på store mengder sand, jord og stein, og formet de noen steder 1 000 km lange moreneryggene som i dag ligger på tvers av hele det sørlige Skandinavia.

Vekten av den enorme ismassen presset dessuten landet ned, slik at det meste av Skandinavia som i dag ligger lavere enn 150-200 meter over havet, en gang var havbunn. Jord som har ligget under havet er næringsrik, og det har skapt et belte av god jord langs den lave kysten sørover fra Oslo. Aller best er jorden gjerne på den sørvendte siden av moreneryggene, noe den norske jernalderbonden visste godt.

Da isen raskt trakk seg tilbake for 10 000 år siden, var ikke de første menneskene sene om å ta i bruk det nye landet med en kyst rik på fisk, sel og et innland der store reinflokker beitet helt ned mot havet.

I Norge er de aller eldste funn etter mennesker gjort nær Nordkapp, omtrent så langt nord som det er mulig å komme i Europa. Hvorfor? Lenge trodde forskerne at disse første nordmenn måtte ha kommet østfra et sted. Men nye undersøkelser av de arkeologiske sporene etter dem peker heller mot steinalderfunn gjort rundt Nordsjøen. Dette betyr trolig at dagens Norge i løpet av få hundre år etter istidens slutt var befolket helt fra sør og opp til Ishavet.

Jernaldergården

Landskapene langs Oslofjordens østside og videre nedover i Sverige var i flere tusen år etter istiden en vakker skjærgård av øyer, som ga steinalder-skandinavene både beskyttelse og rikelig med mat fra hav og land. Da jernet og dermed jernalderen nådde menneskene her for ca. 2 500 år siden, var hevingen av landskapet etter istiden kommet langt, og øylandskapet omgjort til et bølgende åslandskap og frodig jord. Nettopp her på sørsiden av en av de store moreneryggene er det gjort en rekke historiske funn, og arkeologer måtte undersøke jorda før gravmaskinene fikk slippe til.

I Ås bestemte kommunestyret for tre år siden at det skulle bygges nye eldreboliger i en slak skråning med fin utsikt utover noen av bygdas store jorder. Overraskelsen var ikke så veldig stor da de raskt gjorde flere funn i jorda i dette området. I løpet av de tre siste sommersesongene har arkeologene gravd frem både smykker, keramikk og spor etter 18 hus. De fleste funnene kan dateres fra år 0 og frem til år 400. Men i området er det også funnet spor fra norsk bronsealder (1700-500 f. Kr.).

Funn av tre langhus

Sist sommer avdekket leder for utgravningene, arkeolog Ole Grimsrud og kollegene hans tre langhus av samme type som var vanlige rundt hele Nordsjøen på denne tiden. Langhusene var gjerne delt med kyr og sauer i den ene enden og menneskene i den andre. Husveggene besto av flettverk innklint med leire, taket som var båret oppe av stolper, var trolig dekket av torv.

Dette var et jordbrukssamfunn der man blant annet dyrket bygg til å koke grøt, bake flatbrød og brygge øl, og lin til klesproduksjon. Bøndene her hadde trolig treller. Kvinnene fikk sine første barn i 14-15 årsalderen, og få levde lenger enn 40 år, forteller Grimsrud.

Menneskene på gården kan ha vært relativt velstående. De laget sannsynligvis sitt eget jern, utvunnet av myrer i nærheten. Både nord, vest og sør for gården er det funnet flere gravfelter. Det meste oppsiktsvekkende funnet er en kvinnegrav, der det lå en 14 år gammel jente fra ca. år 300. Sammen med henne ble det blant annet funnet et spinnehjul av bly og en tein med tekstilrester, noe som er meget overraskende. I tillegg fant arkeologene en ravperle, en gullfoliert glassperle, en draktspenne og et leirkar.

Ås-utgravingen viser et helhetlig gårdsanlegg med graver fra jernalderen og er nok et viktig bidrag til vår kunnskap om denne tidsperioden, konstaterer Grimsrud.

Familie og samfunn

De første århundrene etter Kristus var en frodig nybyggertid i Norden. Jernøksa, jernsigden og hesten åpnet nye muligheter. I Danmark ble mesteparten av landet lagt under plogen, og både i Sverige og det sørlige Norge åpnet det seg store jordbrukslandskaper. Nye bønder ryddet skog og lempet stein.

En rekke funn fra denne tiden forteller om en omfattende import av romerske håndverksprodukter. Arkeologene finner bronsekjeler og glassbegre, men folk her ville også ha dyrebare ting som drikkebegre av sølv, romerske sverd og gullsmykker. Lokalt produserte smykker med mytologiske motiver viser inspirasjon fra romersk kunst, men vitner samtidig om en rik og særegen nordisk ornamentikk. De viser også at jernalderen var en tid preget av moter, akkurat som vår tid.

Nordmenn i Romerriket

Det må ha vært nær kontakt med naboer i sør. Trolig har mange nordmenn besøkt Romerriket og brakt med seg handelsvarer som skinn, huder og hvalrosstenner. Noen kan også ha gjort tjeneste som leiesoldater. Sjøveien og gode fartøyer har allerede for 2000 år siden knyttet Norge nært til resten av Europa.

Tidligere var arkeologer både i Norge og andre steder sterkt konsentrert om funn av gjenstander og ikke minst gravplasser. I dag er arkeologien i større grad blitt et felt der forskerne søker kunnskap om menneskers dagligliv. Både i Ås og andre steder er det hus, spor etter matlaging og andre hverdagslige aktiviteter som særlig interesserer. Samtidig søker arkeologene stadig mer hjelp fra andre fag som biologi, religionsforskning og språkvitenskap.

Dette har gjort at vi i dag vet veldig mye mer om familie og samfunn 2 000 år tilbake enn vi gjorde for bare noen år siden. Det har også gjort faget vårt enda mer spennende, konstaterer Ole Grimsrud.