Når en stipendiat har gjort helt grunnleggende spørsmål i kristendommen til tema, har hun all mulig rett til det. Men det hører også til akademisk forskning at både spørsmål hun stiller og svar hun gir blir diskutert, skriver Jan-Olav Henriksen i denne kronikken.
Jan-OlavHenriksenprofessor i teologi, Det teologiske menighetsfakultet
Publisert
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Når en stipendiat har gjort helt grunnleggende spørsmål i kristendommen til tema, har hun all mulig rett til det. Det er viktig at slike spørsmål blir stilt. Uten dem kan man aldri vite hvilke svar som er godt begrunnet og hvilke som ikke er det når det gjelder kristendommens grunnlag.
Men det hører også til akademisk forskning at både spørsmål en stiller og svar en gir blir diskutert. Det hører med til den sammen arbeidsgangen. Både professorer og stipendiater må derfor regne med at de kan bli både debattert og motsagt.
Ved Menighetsfakultetet aksepterer vi ikke at noen utenfra – eller innenfra – setter grenser for hvilke spørsmål som stilles, eller hva slags svar som gis og skal diskuteres.
Teologi har felles med andre vitenskaper at den opererer med noen forutsetninger. Men selv om alle vitenskaper opererer med forutsetninger, kan ikke noen av disse forutsetningene gjøres til tabu for forskere. Ingenting kan stå uprøvd verken i teologien eller i andre vitenskaper. Det fører verken til fornyelse, innsikt eller faglig fordypning.
Ikke det samme som svar gitt på forhånd
Teologi skal – med sine spørsmål og sine svar – brukes i kirke og samfunn. Da må en også vurdere hvordan teologiske forskningsresultater stiller seg i forhold til det som er kirkens tro. Noe annet ville være å plassere teologisk forskning i et tomt rom. For en teologisk forskningsinstitusjon er det selvsagt ikke ønskelig. Uten det kan ikke teologi som en kritisk prøvning av tro og liv foregå – og uten det kan heller ikke teologi bidra til å endre og fornye eksisterende tro og liv.
Derfor er det også en forskjell på å stille spørsmål om hva en måtte ønske, og hva slags svar en finner gode grunner for å ende på. Da er det selvsagt også slik at hvis en ender med svar som problematiserer grunnleggende deler av kirkens liv, krever det en grundig diskusjon. Det er ikke det samme som at svarene er gitt på forhånd.
Men så langt jeg har vært i stand til å lese debatten om hvorvidt Jesus har levd, har det ikke blitt presentert noen spesielt kontroversielle svar på det spørsmålet som har annet enn historisk interesse fra Brekke Møller.
En ting som kan være av mer enn historisk interesse – og som nå har vært det i nesten 100 år – er hvorvidt kristendom fremdeles kan ha gyldighet dersom dens historiske grunnlag på en eller annen måte viser seg å være et falsum. Det er en interessant diskusjon, som har vært ført innad i teologien fra eksistensteologiens tid og frem til den engelske «Sea of Faith»-bevegelsen i vår tid.
På dette punkt finnes det reell uenighet blant teologer. Denne uenigheten kan ikke skyves under teppet. Og Brekke Møllers spørsmål har derfor fremdeles relevans for dem som vil gi sine svar på det spørsmålet.
Ved Menighetsfakultetet er det ingen som ønsker å sette en stopper for slike diskusjoner. Vi mener de er nødvendige for gode forskningsresultater – og for kirkens liv. Fri forskning tjener god teologi og kirkens liv. Her kan det ikke være noen motsetning. Blir det en motsetning, lover det ikke godt for verken teologi eller kirke.