Ført bak lyset i barmhjertig samaritan-eksperiment

Eksperimentet «Den barmhjertige samaritan» er et eksempel på en type forskning der deltakerne blir holdt for narr, og der det sentrale forskningsetiske kravet om informert samtykke ikke oppfylles.

Published
Den barmhjertige samaritan. (Foto: (Illustrasjon: Wikimedia Commons))
Den barmhjertige samaritan. (Foto: (Illustrasjon: Wikimedia Commons))

Historien om den barmhjertige samaritan er en lignelse fra det nye testamentet, der Jesus forteller en anekdote om en mann som blir overfalt av røvere mellom Jerusalem og Jeriko, og etterlatt i halvdød tilstand.

En forbipasserende prest oppdager mannen, men går forbi. Det sammen gjør en levitt. Deretter kommer en medlidende samaritan forbi. Han behandler mannens sår og tar ham med til et vertshus, der han betaler for mannens opphold.

Historien skulle symbolisere ens neste, og vise til anvendelsen av setningen «elsk din neste som deg selv».

Hva påvirker altruisme?

Det kan ha vært flere grunner til at presten og levitten valgte å gå forbi. Kanskje hadde de hastverk, og var fordypet i viktige tanker på vei til gudstjeneste? Kanskje hadde samaritanen bedre tid?

Eller kunne det være slik at den moralen prestene preket om ikke var noe de selv fulgte (ulikt fra samaritanen)?

Hvorfor blir noen "en barmhjertig samaritan"? Det ville Darley og Bateson forske på. (Foto: (Illustrasjon: Shutterstock))
Hvorfor blir noen "en barmhjertig samaritan"? Det ville Darley og Bateson forske på. (Foto: (Illustrasjon: Shutterstock))

Dette var spørsmålene Darley og Batson stilte seg da de i 1973 konstruerte et eksperiment for å teste mulige faktorer bak denne historien og altruistisk oppførsel. De satte opp tre hypoteser som de ønsket å teste:

  1. Mennesker som tenker religiøse tanker om å hjelpe vil ikke være mer tilbøyelige enn andre til å tilby hjelp.
  2. Folk med hastverk vil være mindre tilbøyelige til å gi hjelp enn andre.
  3. Folk som er religiøse i en samaritansk tradisjon, vil være mer tilbøyelige til å hjelpe enn de som er religiøse i en preste- eller levitt-tradisjon. Med andre ord, folk som er religiøse alt ettersom hva som vil gagne dem, vil være mindre tilbøyelige til å hjelpe enn dem som ser verdien av religion i seg selv eller som søker meningen med livet.

Eksperimentet

Forskerne rekrutterte 67 studenter fra Princetons teologiske seminar. Studentene ble spurt om å delta i en studie om religiøs utdannelse og yrke. 40 av disse endte med å delta.

Først måtte studentene fylle ut et skjema om sin religion og tro for å kunne evaluere hypotese 3. Deretter begynte eksperimentene, som fant sted i to bygninger. Studentene fikk beskjed om at første del av eksperimentet skulle foregå i bygg nummer én og resten i bygg nummer to.

På strekningen mellom disse plasserte forskerne en skuespiller kledd og sminket som en uteligger. Offerets tilstand var ment å være uklar – var han skadet, eller bare full?

Deltakerne ble utsatt for varierende grad av tidspress. Én gruppe fikk beskjed om å forberede et foredrag om seminararbeid, en annen gruppe om lignelsen «den barmhjertige samaritan». Innenfor gruppene fikk noen beskjed om å skynde seg mer enn andre.

I en bakgate passerte studentene en mann som satt sammenkrøket. Skuespilleren hadde fått beskjed om å ynke og hoste to ganger når de gikk forbi.

Etter at studentene ankom den andre bygningen, måtte de holde foredraget sitt, for så å svare på et spørsmål om altruisme.

Darley og Batson satte opp en skala for ulike typer hjelp som ble gitt:
0 - unnlot å legge merke til at offeret var i nød
1 - oppfattet behovet, men gav ikke hjelp
2 - stoppet ikke, men bidro indirekte (fortalte det til noen som kunne hjelpe da de kom frem)
3 - stoppet og spurte om offeret trengte hjelp
4 - hjalp offeret først, for så å forlate ham
5 - nektet å forlate offeret, eller insisterte på å ta ham med seg

Tidspress gav minst hjelp

Resultatene var slående. Selv blant prestene, som nettopp hadde skrevet en preken om den barmhjertige samaritan, gikk over halvparten rett forbi den skadde mannen uten å tilby hjelp.

Blant prestene som i tillegg hadde fått beskjed om at de hadde dårlig tid, unnlot hele 90 prosent av dem å stoppe for å sjekke om det gikk greit med uteliggeren.

Mengden stress som ble påført deltakerne viste seg derfor å ha en stor effekt på altruistisk oppførsel. Forskerne fant imidlertid ingen effekt knyttet til type religion.

Ironisk nok vil altså en person på vei for å holde et foredrag om den barmhjertige samaritan være mindre tilbøyelig til å hjelpe andre, spesielt om de er i hastverk, enkelte tråkket til og med over den tilsynelatende skadde personen på veien.

Er det greit å lure deltakerne?

Flere av deltakerne som ikke stoppet, virket stresset og engstelige når de ankom bygning nummer to. De var tydelig i indre konflikt mellom det å hjelpe offeret og å møte kravene fra de som ledet forsøket.

Dersom deltakerne på forhånd hadde visst hva de var med på, ville det ha ødelagt hele eksperimentet.

Men mangelen på informasjon i forkant førte her til en belastning for deltakerne i etterkant av prosjektet; noe som etisk sett er betenkelig. Man kan dessuten stille spørsmål ved kvaliteten og nytten av forskningsprosjektet.

Kilder:

Wikipedia: Den barmhjertige samaritan

Darley & Batson: “From Jerusalem to Jericho”: A study of situational and dispositional variables in helping behavior (pdf), Journal of Personality and Social Psychology, Vol 27(1), Jul 1973, 100-108.