Ivar Maalen-Johansens er amanuensis ved Norges landbrukshøgskole (NLH), og hans viten er sørgelig aktuell i det svært ransbelastede året 2004. Han er benyttet av politiet i rundt 30 saker gjennom de siste 11 årene.

Sammen med den nå avdøde NLH-professoren Øystein Andersen utviklet han en metode som får det enkle og det geniale til å møtes.

- Vi ferdigutviklet den for 11 år siden, spesielt for Tistedalssaken. Vi kunne ha lært opp etterforskere, som er grundige folk, men politiet foretrekker å bruke eksterne så det ikke sås tvil om habilitet, sier enmanns-kriminalenheten fra Institutt for matematiske realfag og teknologi ved NLH.

Enkelt og målbart

Grunnlaget er avansert vitenskap og kalles fotogrammetri, hvorfra de to forskerne krystalliserte en slående enkel og effektiv metode.

- Først får jeg en videokassett med opptakene fra ranet. Her bør hele raneren synes, slik at eksakt posisjon på gulvet kan fastslås (gulvfliser er god hjelp), og han bør kunne måles i flere posisjoner mest mulig oppreist, forklarer Maalen-Johansen

Og så kommer den enkle genistreken inn i bildet. De samme videokameraene kjøres om igjen, men med en målestav der raneren stod, rett og slett. Videoen digitaliseres deretter til PC, og ved å sammenligne de to settene med bilder kan så høyde fastslås med et par centimeters slingringsmonn.

- Vi har aldri bommet mye, og ikke minst fordi det hardkokte ransmiljøet i Norge er lite, er metoden verdifull til å utelukke personer tidlig i etterforskningen.

Teknikken er for øvrig utførlig beskrevet i Vidar Strands hovedoppgave ved NLH fra 1994: “Fotogrammetrisk tilpasning av videoovervåkingssystemer”.

Gjennombrudd

Det hele startet faktisk med Treholt-saken. Professor Øystein Andersen fra daværende Institutt for landmåling ved NLH var aktoratets sakkyndige i “pengebeviset”, men her var ikke fotografiet av brukte dollarsedler i en konvolutt tilstrekkelig til å si hvor mye penger Treholt angivelig fikk.

Aktor i saken, Tor Aksel Busch, tipset imidlertid Kripos da de for 11 år siden lette etter avgjørende bevis i den grufulle Tistedalssaken (fire drepte og ett ran). Andersen og Maalen-Johansen gikk til verket og brakte gjennombruddet som felte gjerningsmannen.

Vidoen fra Stavanger-ranet ble derimot en for tøff nøtt.

- Ranerne opptrådte svært profesjonelt, er identisk kledt og myldrer rundt hele tiden. Etter å ha studert disse videopptakene fant jeg ut at det var umulig å skille ranerne fra hverandre, og takket nei til oppdraget, forteller Maalen-Johansen.

Mot læremesteren i retten

En sakkyndig i retten må regne med harde angrep fra skrankeadvokatene, men vår mann har klart seg bra.

- Det er en klar styrke at metoden er så enkel og kan gjøres forstått i retten. Selv om målingen aldri er et absolutt bevis, kan den bli et sterkt indisium. Som i vår da resultatet var 0,5 cm unna høyden på en ranstiltalt, som også ble dømt.

En gang måtte Maalen-Johansen imidlertid se sin veileder fra studiene på NTNU inn i hvitøyet, fordi professor Hådem var sakkyndig for motparten.

- Heldigvis fikk jeg overbevist ham i pausen om at aktoratet hadde den beste saken, og vi vant, smiler forskeren med målet i orden.

Fotogrammetri er også benyttet av politi i andre land, blant annet i Anna Lindh-saken. Utstyret var her mer avansert enn NLHs målestav, men enkelhet har som sagt sine fordeler.

Foreldet videoovervåkning vanlig

Ved siden av konkrete ranssaker har Maalen-Johansen jobbet med sikkerhetsansvarlige for store banker for å forbedre kvaliteten på overvåkningen.

Hans erfaringer tilsier at skandalen med den elendige overvåkningen på Munch-museet ikke var tilfeldig.

- Utstyret er i stor grad det samme som da videoovervåkning i banker ble innført for mange år siden, og baserer seg på 1960-tallsteknologi, sier han.