Fem dager etter at gresk-kypriotiske nasjonalister gjennomførte et statskupp på Kypros i 1974, landet tyrkiske styrker på den tredje største øya i Middelhavet.

Siden den gang har Kypros vært delt på tvers. I nord har Tyrkia de facto kontroll, den sørlige delen kontrolleres av republikken Kypros.

Martin Austvoll Nome har studert opptakten til det som skulle utvikle seg til å bli en okkupasjon i sin doktorgradsavhandling ved Universitetet i Oslo.

– Det har vært en gjengs oppfatning i forskningen at såkalte slektningsstater oftere intervener i en annen stat enn hva andre stater gjør, men vi har lite kunnskap om hva som er årsaken til at det er slik. Vi kjenner ikke godt nok til de politiske beslutningsprosessene som skjer før avgjørelsen om å intervenere, sier Nome.

Nettopp de politiske beslutningsprosessene er det derfor Nome har studert. Tyrkia og Kypros har han brukt som eksempel.

Støtter sine egne

– Slektningsstater er betegnelsen på stater hvor den nasjonale majoriteten i et land er en nasjonal minoritet i et annet, forklarer Nome.

Et eksempel er Tyrkia og Kypros ettersom det bor en tyrkisk minoritet på Kypros.

Nome forklarer at det er allment kjent at slektningsstatene gjerne utvikler politikk særskilt rettet mot den nasjonale minoriteten som bor i nabolandene.

– Å gripe inn med væpnet makt, altså en militær intervensjon, er et ekstremt eksempel på hvordan slektningsstatsforholdet kan påvirke politikken, sier Nome.

Nome har særlig ønsket å finne ut av hvilke betingelser som må ligge til rette for at en slik militær inngripen skal skje. Han hadde en hypotese:

– Min antakelse var at en forutsetning for intervensjon er at maktforholdene i landet hvor den nasjonale grupperingen er i minoritet potensielt kan endres raskt og kraftig. Dersom majoritetsgrupperingen ikke klarer å overbevise minoriteten om at deres posisjon ikke vil bli svekket, kan slektningsstaten velge å gå inn militært for å støtte sin befolkning, sier han.

Mangler troverdighet

Dynamikken som kan lede opp til intervensjonen, har Nome valgt å kalle et ”troverdighetsproblem”.

– Dersom majoriteten klarer å overbevise minoriteten om at maktforholdet ikke vil forrykkes, er det heller ingen grunn til å intervenere. Antagelsene om og forventningene til hva som vil skje i nær fremtid er derfor avgjørende for hvorvidt en intervensjon skjer, sier Nome.

Nome mener at situasjonen på Kypros på 1960- og 1970-tallet bidrar til å underbygge hypotesen.

I 1960 trakk kolonimakten Storbritannia seg ut av Kypros. Med den nyvunne selvstendigheten måtte gresk-kypriotene, som utgjorde den største delen av befolkningen på Kypros, og tyrkisk-kypriotene, som var i minoritet, sammen finne ut av hvordan øya skulle styres.

Forsøket på å skape en ny sameksistens endte med opptøyer og uroligheter. Gresk-kypriotiske nasjonalistgrupperinger ønsket at Kypros skulle bli en del av Hellas. Tyrkisk-kypriotene fryktet deres selvstyrerett vil bli svekket – eller, i verste fall: At de skulle jages bort fra Kypros.

Med statskuppet i 1974 ble tyrkisk-kypriotenes frykt og usikkerhet intensivert.

– Statskuppet gresk-kypriotene gjennomførte i 1974 var sponset av Hellas. Det er derfor et veldig godt utgangspunkt for å studere troverdighetsteorien. Det er liten tvil om at det var sterke krefter som ønsket en forening med Hellas.

– Gresk-kypriotene hadde derfor en vanskelig oppgave med å overbevise tyrkisk-kypriotene om noe annet, sier Nome.

Feltarbeid på Kypros

Nome har vært på Kypros og intervjuet flere av de sentrale politikerne på øya fra 1960- og 1970-tallet. Han har også intervjuet enkelte tyrkiske politikere, og studert diplomatisk brevkorrespondanse fra Tyrkia og Kypros i tiden før Tyrkias intervensjon.

– Både intervjuene og korrespondansen viser at tyrkerne og tyrkisk-kypriotene ikke trodde på grekernes forsikringer om at tyrkiskkypriotenes posisjon ikke ville bli svekket.  Frykten for at Kypros skulle innlemmes i Hellas var sterkt tilstede.

Tyrkisk-kypriotene utgjorde i 1974 18 prosent av Kypros’ befolkning. Skulle de bli innlemmet i Hellas, ville de utgjøre en bitteliten minoritet.

– I så måte kan frykten forstås. Så kan det diskuteres i hvilken grad den var vel fundert. Det som er av betydning, er uansett at det opplevdes som en realitet av aktørene på det aktuelle tidspunktet, sier han.

For bedre å underbygge hypotesen om betydningen av troverdighet, har Nome også studert Kypros anno 1964. Dette året sendte Hellas styrker til Kypros for å støtte gresk-kypriotene i uroligheter som hadde brutt ut mellom gresk-kyprioter og tyrkisk-kyprioter etter at Storbritannia trakk seg ut. I 1964 grep likevel ikke Tyrkia inn.

– Situasjonen i 1964 var veldig lik den i 1974 – da Tyrkia valgte å intervenere. Hvorfor gjorde de ikke det i 1964? Ut i fra den politiske diskusjonen på tidspunktet å dømme, ser det ut til at tyrkerne i langt mindre grad enn i 1974 fryktet at tyrkisk-kypriotenes posisjon ville bli svekket, sier Nome.

I tillegg, understreker Nome, grep britiske styrker etter anmodning fra FN inn i konflikten. Det bidro også til tyrkerne følte seg tryggere på at deres posisjon ble ivaretatt.

Må bygge opp troverdigheten

Alt i alt mener Nome at situasjonen på Kypros i 1964 sammenlignet med den i 1974 viser at nettopp troverdighet er et nøkkelord for hvorvidt en intervensjon vil skje eller ikke.

Det kan man trekke lærdom av i flere tilfeller, mener han – og påpeker at han er vel så interessert i troverdighetsproblematikken som sådan som den konkrete situasjonen på Kypros på 1960- og 1970-tallet.

– Troverdighetsproblematikken vil for eksempel være sentral i avslutninger av borgerkriger. Hvordan kan man forsikre den andre parten om at en fredsavtale vil overholdes?

– Det er et spørsmål som vil kunne bli sentralt i Syria, som er en konflikt med en rekke grupperinger involvert. Dette er noe det trengs mer forskning på, sier Nome.

Han mener likevel at noe lærdom kan trekkes fra hans eget studie, og mener funnene hans kan brukes i politikkutvikling.

– Avhandlingen min viser at man kanskje kan unngå intervensjon om man er mer påpasselig med å bygge opp troverdigheten, og ved å sikre tilstedeværelsen av en nøytral og effektiv tredjepart, sier Nome – og legger til:

– Dersom kuppmakerne på Kypros i 1974 hadde lest min avhandling, ville de kanskje droppet kuppet – de ville ha skjønt at prisen ville bli for høy.

Bakgrunn:

Martin Austvoll Nome disputerte nylig med doktorgradsavhandlingen Kin State Intervention in Civil War ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.