– Ukrainerne ønsket ikke denne krigen. De er et uskyldig offer for russisk aggresjon, sier Kristian Åtland, sjefsforsker ved Forsvarets forskningsinstitutt.

– Hvis Russland slutter å krige, er krigen over, mens hvis Ukraina slutter å krige, så er Ukraina over, sier han til forskning.no.

Hvordan kan krigen eskalere?

Åtland forsker blant annet på Russland og sikkerhetspolitikk. Han har også skrevet om eskalering av krig for Atlanterhavskomiteen, som du kan lese om her.

Eskalering er en annen måte å si at krigen blir større på. At flere blir involvert, at det krigen omfatter større områder eller at det er nyere eller tyngre våpen som brukes.

Her kan vi skille mellom horisontal eskalering, som vil si at konflikten sprer seg over et større område, og vertikal eskalering som handler om at voldsnivået øker, ifølge Åtland.

Eskalering av krig skjer sjelden uten grunn.

«Sikkerhetspolitiske kriser og militære konfrontasjoner oppstår ikke i et politisk vakuum», skriver Åtland.

Tilfeldigheter kan likevel gi store utslag.

«Eskaleringen kan også oppstå som resultat av rene tilfeldigheter, for eksempel i kjølvannet av feilnavigering, misforståelser, ulykkeshendelser eller lignende», skriver han i artikkelen.

Et eksempel på en hendelse som kan føre til at krigen tar en ny retning, skjedde nylig da russiske krigsfly krenket svensk luftrom onsdag 2. mars, her skrevet om på NRK.no.

Ofte vil det være vanskelig å fastslå med sikkerhet om slike grensekrenkelser er bevisste eller ubevisste, ifølge Åtland.

Tilfeldig NATO-innblanding

Denne typen hendelser kan føre til at NATO-land blir militært involvert i Ukraina-krigen, mener Åtland.

– I et ekstremt scenario kan det oppstå en kjede med hendelser som gjør at NATO må handle, sier han til forskning.no.

– Ukraina deler grense med NATO-landene Polen, Slovakia, Ungarn og Romania, påpeker Åtland.

Skulle russiske tropper eller våpen krenke deres grenser, tilfeldig eller ikke, kan det eskalere konflikten.

Men dette forutsetter naturligvis mye. Krigen skal flytte seg lenger vest enn vi ser den nå blant annet.

I tillegg ønsker ikke NATO-landene å involveres i en direkte konfrontasjon.

– Det er prosedyrer for å forhindre at slike hendelser skaper konflikter, forsikrer Åtland.

– Det er blant annet stor åpenhet og transparens i forhold til egne disposisjoner og øvingsaktiviteter.

Dette gjelder også når vi skal ha NATO-øvelser i Norge. Om få dager skal 30.000 soldater fra 27 NATO-land øve i Nord-Norge. Russland har ikke ønsket å være med som observatør denne gangen, selv om de har hatt for vane å være tilstede, som NRK skriver.

Utvikler denne krigen seg på en kjent måte?

– Enhver konflikt er unik. Det er alltid en unik geopolitisk kontekst og styrkeforhold mellom krigførende partene som vil variere fra konflikt til konflikt, forteller Åtland.

– På papiret er Russland den militært overlegne part. Men forløpet og utfallet av kriger som denne bestemmes ikke bare av det militære styrkeforholdet, men også av partenes kampvilje og motivasjon. Det gjelder innen de væpnede styrkene så vel som i befolkningen som helhet, utdyper han.

– Dette er en konflikt hvor det er asymmetri i motivasjonen til de krigførende partene. Ukrainerne er mer motiverte. Kampen utkjempes på deres territorium, og den handler om Ukrainas fortsatte eksistens som selvstendig og uavhengig stat.

– Russiske styrker fører på den annen side en krig utenfor sitt eget territorium og har mindre å tape, forklarer Åtland.

Ifølge Åtland er et viktig likhetstrekk med tidligere konflikter at Russland undervurderte fienden sin. Han beskriver det om krigsoptimisme, der den parten som angriper gjerne undervurderer motstanderen.

– Dette har nok skjedd i Russland, hvor man har undervurdert Ukraina og samholdet i befolkningen, forholdet mellom folket og presidenten og reaksjonsevnen til resten av verden.

– Verdenssamfunnet står massivt på Ukrainas side i denne konflikten, mens Russland er politisk og økonomisk isolert.

Afghanistan og Tsjetsjenia

Åtland mener det er likhetstrekk til krigen Sovjet kjempet i Afghanistan.

Sovjetunionen gikk inn i Afghanistan i 1979 for å støtte kommunistregjeringen i landet, som var under press av islamistiske opprørere. Disse islamistiske opprørerne kalte seg mujahedin og fikk økonomisk støtte av amerikanerne.

Sovjeterne undervurderte altså motstanderne sine, som kjente landet sitt godt og ble utstyrt og støttet økonomisk av vesten.

– Dette ble en lang og svært blodig krig som endte i sovjetisk nederlag.

I 1988 signerte Sovjet en avtale med Afghanistan og vesten om å trekke seg ut igjen.

Ti år etter krigen startet trakk Sovjet seg ut av det man kan kategorisere som en «hengemyr», slik korrespondent Kristin Solberg gjorde i Aftenposten.

• Les også: Ekspert mener Ukraina kan bli et blodbad

– Spoler vi frem er det nærliggende å se på konflikten i Tsjetsjenia. Den daværende forsvarsministeren i Russland mente de kunne ta Groznyj på to timer, forteller Åtland.

– Dette utviklet seg derimot til en langvarig operasjon som varte flere år. Russerne endte til slutt opp med å bombe tsjetsjenernes hovedstad sønder og sammen, som ledet til enorme lidelser for sivilbefolkningen.

– I 2008 gikk russerne også til krig i Georgia. Dette er en litt forskjellig krig, i og med at den varte i kun fem dager, sier Åtland.

Inngangen til krigen ligner likevel på det vi nå ser i Ukraina. Noe av begrunnelsen er nemlig ganske lik.

– Russerne påberoper seg retten til å forsvare russiske befolkninger i andre land, forteller Åtland.

De hadde i forkant av invasjonen gitt ut pass og papirer som gjorde russisk-etniske georgiere til russiske statsborgere, ifølge Åtland.

Dette ser ut som 2022, da Russland trakk inn i Donbass-regionen med påskudd om å frigjøre etniske russere fra den Ukrainske staten.

– Helt siden 2019 har Russland delt ut russiske pass til innbyggerne i de selverklærte «folkerepublikkene» øst i Ukraina. Russlands storstilte invasjon av Ukraina er på russisk side blitt fremstilt som en «redningsoperasjon».

– Ukraina har imidlertid aldri hatt noen plan om å ta tilbake de russisk eller separatistkontrollerte delene av Donbass med militær makt, understreker Åtland.

Demokratibygging som startskudd

– Slutten på den kalde krigen hadde store effekter på konflikttrendene i noen år. Det ble blant annet slutt på proxy-krigene og man så en demokratisering av mange regimer som tidligere var holdt oppe av Sovjet, sier Håvard Hegre, som jobber med fredsforskning ved Uppsala universitet og PRIO.

– Demokratisering er et slags tveegget sverd, forteller Hegre til forskning.no.

– Demokratiseringsprosesser fører gjerne til konflikter over styresett.

Ideen om at demokrati leder til fred er godt etablert.

Det er bred enighet om at demokratiske stater ikke går til krig med andre demokratiske stater.

Det er blant annet en av hovedtankene bak EU, hvor det er et krav om å være tilstrekkelig demokratisk for å bli med.

Demokratier er faktisk både gode på å holde freden på mellomstatlig nivå, og internt. Dette viser Hegres forskning, her utgitt i Journal of Peace Research.

– I et fattigere demokrati, sånn som Moldova, kunne befolkningen vært mye mer utsatt for intern vold hvis de ikke var så demokratiske som de er, utdyper Hegre.

– I Syria, blant annet, ble demokratibevegelsen møtt av en gammel maktelite som ikke ønsket demokrati. Forsøk på å innføre demokrati leder da til konflikt med de gamle elitene, forteller Hegre.

I Ukraina møtte også demokratibevegelsen motstand, men da fra Russland.

– Statistisk forskning viser at land i en overgangsfase fra et autoritært styresett til et demokratisk styresett er mer utsatte for interne konflikter. Vi kan for eksempel se til Russland, som har vært et halvdemokrati, hvor det var mange interne konflikter, forteller han også.

Eksemplet han trekker frem er konflikten i Tsjetsjenia.

– Det blir gjerne kamp mellom forskjellige grupper internt i et samfunn hvor det politiske systemet er i omveltning.

Demokratisering som stanses av vold

– Demokratisering kan stoppes tidlig i prosessen av vold. Dette skjedde blant annet i Syria i 2011, forklarer Hegre.

Her hadde den arabiske våren blåst over landet, og folket ønsket å avsette President Bashar al-Assad.

– Demokratisering innebærer en risiko ved at det forsøket kan bli møtt med voldelig motstand, utdyper han.

Russland ble involvert med regjeringsstyrkene i Syria for å utøve volden som kunne stanse demokratiseringen i landet.

– Krigen i Ukraina nå er et annet eksempel hvor demokratiseringsprosessen har blitt stoppet av vold, ifølge Hegre.

Undergraving av demokratiet

– Den generelle undergravingen av demokratiet over hele verden er alarmerende, fordi det kan lede til ytterligere konfliktforhold over hele verden, forteller Hegre.

– Ringvirkningene av at Russland gjør demokratier ustabile, gjør at vold blir mer fremtredende verden over.

Demokratiet og diktatur noe som går i bølger, som forskning.no har skrevet om tidligere. I 2012 nådde vi angivelig et demokratisk toppunkt, før verden vendte seg i en noe mer autoritær retning.

Det er i store land som Russland, India og Kina, hvor sterke ledere har samlet mye makt rundt sin person, at verden har blitt mer autoritær.

Vi vil gjerne høre fra deg!

TA KONTAKT HER
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? Eller tips om noe vi bør skrive om?

les også:

Slik driver russiske myndigheter informasjonskrig mot Vesten og sitt eget folk