Den colombianske geriljagruppen FARC lover å slutte å kidnappe sivile. Et desperat forsøk på å skaffe seg et bedre utgangspunkt for forhandlinger, mener norsk ekspert.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Bildet viser colombianske spesialstyrker som passer på en oljeledning i Aracua i Colombia, etter at FARC saboterte den i 2002. (Foto: iStockphoto)
Colombias interne konflikt:
Den væpnede konflikten i Colombia begynte som en reaksjon på mordet på president Jorge Eliécer Gaitán i 1948. Attentatet startet La Violencia, en tiårsperiode der venstrevridde grupper tilknyttet Colombias liberale parti kjempet mot grupper på høyresiden, tilknyttet det konservative partiet.
I 1964 ble FARC-EP – Fuerzas Armadas Revolucionarias de Colombia – Ejercito del Pueblo (Colombias bevæpnede, revolusjonære styrker – folkets hær) dannet. Gruppen hadde opprinnelig en marxistisk, anti-imperialistisk ideologi. I tillegghar Colombia én annen stor venstrevridd geriljagruppe, ELN (Ejército de Liberación Nacional, eller den nasjonale frigjøringshæren).
På 80- og 90-tallet ble flere høyrevridde paramilitære grupper dannet for å beskytte politiske og økonomiske interesser lokalt i konfliktsonene. Paraplyorganisasjonen AUC (Autodefensas Unidas de Colombia, eller De forente selvforsvarsstyrkene i Colombia) ble startet i 1997.
Både geriljagruppene og de paramilitære styrkene har gått mer og mer bort fra sine ideologiske utgangspunkter opp gjennom årene, og narkotikasmugling og pengeutpressing utgjør i dag en stor del av FARCs og ELNs inntektsgrunnlag.
De fleste paramilitære gruppene under AUC ble demobilisert i 2006. Flere av disse gruppene driver imidlertid fortsatt med narkotikasmugling, men nå som mer ordinære kriminelle bander.
Colombias regjering har forhandlet med FARC om en fredsavtale to ganger: På 1980-tallet under president Belisario Betancur, og fra 1999 til 2002 under president Andrés Pastrana.
Forhandlingene under Pastrana mislyktes da FARC brukte den demilitariserte sonen de fikk forhandlet seg frem til, til å trene opp nye soldater og anskaffe våpen.
Gjennom årenes løp har minst 1,8 millioner colombianere blitt drevet på flukt som følge av den væpnede konflikten og narkotikasmuglingen i Colombia.
Geriljagruppen FARC har drevet det de kaller revolusjonær krig mot Colombias regjering i tett på 50 år. Fra å være en marxistisk organisasjon som kjempet for rettferdighet og likhet, holder gruppen i dag først og fremst på med kokainhandel og kidnapping.
Nylig kom imidlertid geriljagruppens leder, Timoléon Jiménez, med en oppsiktsvekkende erklæring på sine hjemmesider.
Kidnapping av sivile menn og kvinner skal ikke lenger være en del av FARCs såkalte ”revolusjonære aktiviteter”. Uttalelsen ble fulgt opp med en erklæring om at gruppen ønsker forhandlinger med regjeringen for å få på plass en fredsavtale.
– Kidnappingene er veldig upopulære blant befolkningen, og FARC har nesten ingen støtte blant folk flest lenger. Dette er nok en måte å forsøke å vinne goodwill, for å få regjeringen til å ville forhandle, tror Jemima García-Godos.
Hun er forsker ved Norsk senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo, og arbeider med freds- og forsoningsprosesser i Latin-Amerika.
– Ikke minst er det viktig for dem å vinne litt sympati nå, for FARC har nok aldri vært så svekket militært som nå, sier hun.
Soldatene forlater FARC
Både under nåværende president Manuel Santos, og under hans forgjenger Alvaro Uribe, har Colombias regjering kjørt en hard politikk overfor FARC. Beskjeden til geriljaens ledelse har vært at forhandlinger ikke vil være et alternativ før kidnappingen av sivile stanser.
FARC-lederen Timoléon Jiménez har uttrykt at kidnappinger ikke lenger skal være del av geriljagruppens aktiviteter. (Foto: US Department of State)
Colombias militære har dessuten påført organisasjonen store tap.
Jiménez’ forgjenger Alfonso Cano, og de to tidligere nestkommanderende Mono Jojoy og Raúl Reyes har alle blitt drept i trefninger mellom FARC og hæren siden 2008.
– Dessuten har det skjedd en svært viktig utvikling mer i det stille, og det er at svært mange geriljasoldater har demobilisert på egenhånd, forteller García-Godos.
– Ifølge offisielle tall har 3000 soldater lagt ned våpnene og forlatt FARC de siste fire-fem årene.
Regjeringen anslår at det nå bare er om lag 8000 soldater igjen – ned fra 20 000 da organisasjonen var på sitt sterkeste.
Desillusjonerte og krigstrette
En lov fra 2005, Rettferdighets- og fredsloven (Ley de Justicia y Paz), legger forholdene til rette for at tidligere geriljasoldater og paramilitære skal kunne legge ned våpnene og reintegreres i samfunnet, uten at de straffeforfølges for lovbrudd de begikk som medlemmer av de væpnede gruppene.
Denne loven har altså utgjort en forskjell, mener García-Godos.
– Loven ble opprinnelig laget i forbindelse med avtalen som oppløste de paramilitære gruppene i Colombia. Dette er et opplegg som gjør det mulig å legge ned våpnene for folk fra alle ulovlige bevæpnede grupper.
– FARC har vært i bushen i 40 år, ikke akkurat en lett livsstil for soldatene. Dessuten har gruppen mistet sine politiske idealer – soldatene vet jo at hovedinntektskilden er narkotikasmugling. Når de på toppen av det må tåle harde angrep fra militæret, da rakner det fra alle kanter, forklarer García-Godos.
Annonse
Trenger hurtig løslatelse av gisler
Det at FARC ønsker å forhandle med regjeringen, er imidlertid ikke det samme som at regjeringen ønsker å forhandle med FARC.
– Blir det forhandlinger nå, blir det i så fall fra et veldig svakt utgangspunkt, sett fra FARCs side. Kidnappingene har vært gruppens trumfkort, som de har kunnet bruke til å presse regjeringen. Når de nå på eget initiativ går bort ifra den taktikken, er ballen helt og holdent på regjeringens side, sier García-Godos.
Den colomianske topp-politikeren Ingrid Betancourt ble kidnappet av FARC og holdt i 6 år før hun ble sluppet fri i 2008. (Foto: www.colourbox.com)
– Beskjeden fra Santos’ regjering er også at det nå kreves handling for å vise at erklæringen ikke bare er tomme ord.
Det vil først og fremst si at FARC må slippe fri de militære og sivile gislene de holder nå. Mest sannsynlig gjelder det ti militære gisler som gruppen har holdt fanget i jungelen – for noen av dem i hele 14 år.
– Det må dessuten skje fort. FARC har sagt at det kan skje i løpet av en måned, men gislene må nok slippes fri raskere enn det om dette utspillet skal tas som noe mer enn bare tomme ord, tror García-Godos.
Forfaller på to fronter
Skulle regjeringen nekte å forhandle, tror Jemima García-Godos det likevel kun går én vei for de forhenværende frihetsforkjemperne.
– Gruppen vil sannsynligvis forvitre på to måter: Det kommer til å bli et økt militært press på den harde kjernen, og dessuten kommer vi til å se stadig flere soldater som demobiliserer og legger ned våpnene.
– Jeg håper og tror at disse siste uttalelsene er et tegn på selvinnsikt i toppledelsen, og at de selv nå innser at det er på tide å legge ned våpnene, avslutter forskeren.
