Den norske forskeren Wenche Hauge mener det kan være noe å lære av Latin-Amerika.

- Jeg tror at litt av grunnen til at fredsprosessen i Guatemala lyktes på 1990-tallet, var at den var åpen og bred, og at det sivile samfunn var involvert, sier hun.

- Dessuten, selv om partene hadde ulike motivasjoner for å gå inn i prosessen, var både regjering og geriljaen sterkt motiverte.

Hauge er seniorforsker ved PRIO, og har forsket på konflikter i både Latin-Amerika, Afrika og Asia.

I Guatemala gikk partene i fredsforhandlinger i Oslo fra 1990, etter å ha hatt stor politisk og sosial uro i landet siden 1970-tallet, med massive overgrep mot den indianske sivilbefolkningen. I 1996 signerte partene en omfattende fredsavtale.

Noe å vinne for alle

Noe av grunnen til at prosessen var vellykka, var at begge partene følte at de hadde noe å vinne på å være medgjørlige i fredsforhandlinger, og fordi de begge kunne gå inn i prosessen med en viss stolthet, tror Hauge.

- Geriljaen innså at de med støtte fra det internasjonale samfunnet ville få en bedre situasjon enn det de ville klare å oppnå selv.

- Regjeringen i landet hadde et svært dårlig internasjonalt rykte når det gjaldt menneskerettigheter, og så kanskje at de kunne vinne på å bedre dette.

- Samtidig kunne de beholde stoltheten fordi de var den sterkeste parten, sier hun.

Gjennom sin forskning på fredsbygging, mener hun også å se at det kan være større sjanse for å lykkes i de fredsprosessene som ikke er så prestisjefylte internasjonalt.

- Da får meglere og andre som er involvert i å løse konflikten mer fred til å jobbe målrettet, og det er stor sjanse for at de som er involvert i fredsprosessen er det av genuint idealistiske årsaker, mer enn for sitt internasjonale ry, sier hun til forskning.no.

Latinamerikansk naboskap

- På Sri Lanka har regjeringen fått holde på for lenge med å nedkjempe Tamiltigrene, sier Hauge.

- Sånn sett har det vært uheldig for fredsprosesser å kategorisere geriljaorganisasjoner som terroristorganisasjoner. Det kan føre til at regjeringer kan gå fram som de vil, og det internasjonale samfunn holder seg stilletiende for lenge, sier hun.

Landene i Latin-Amerika, for eksempel Venezuela, Brasil, Argentina, Bolivia og Equador, har istedet nektet å akseptere ”Bush-doktrinen”, som tillater å forfølge geriljagrupper over landegrenser dersom man mener at de er terrorister.

De har bestemt at ikke noe motiv kan rettferdiggjør at man går inn i et annet land. Istedet øver de justis overfor land de mener bruker for harde midler. Dette er et eksempel til etterfølgelse, mener Hauge.

- For eksempel får ikke den colombianske regjeringen holde på uforstyrret i sin kamp mot FARC-geriljaen.

- De andre landene i regionen setter landet under sterkt press, og fikk ved et tilfelle landet til å be om unnskyldning for å ha sprengt en FARC-leir innenfor Equadors grenser.

- Selv om konfliktene i Colombia ikke er løst, sitter nabolandene rundt med argusøyne. Og skjer det noe, havner det i mediene i regionen med en gang, sier Hauge til forskning.no.

Fredsmegleren

I følge Conflict Data Programme ved Uppsala Univsersitet, har det vært omtrent 45 fredsavtaler i borgerkriger siden den kalde krigen. Mange av disse har blitt født med hjelp fra en meglende tredjepart.

Norge har vært involvert i fredsprosesser i blant annet Mali, Guatemala, Midtøsten og på Sri Lanka.

- I de fleste konflikter vil man gjerne ha ekstern assistanse. Det er farlig å bare stole på hverandre. Hvis du har noen til å tilrettelegge prosessen, er det større sjanse for at avtalen bli overholdt, sier PRIO-sjef Stein Tønnesson.

Han forteller at fredsmegleren oftest er en person som en av partene kontakter fordi de har tillit til vedkommende, og de vet at han eller hun har kontakter hos den andre parten. En fredsmegler kan i noen tilfeller ha en svært praktisk rolle.

- NUPI-direktør Jan Egeland sa nylig at 90 prosent av en slik tilretteleggerrolle som han har hatt i konflikter, går med til praktiske detaljer som å få folk til å møtes, sier han.

- Det er dessuten nyttig at tilretteleggeren har en pengesterkt apparat i ryggen, enten vedkommendes organisasjon eller land. Norsk UD er et av de få utenriksdepartementer i verden som kan komme raskt på banen med penger til fredsprosesser, sier Tønnesson til forskning.no.

- Pessimistisk for Sri Lanka

- Hvis den srilankiske regjeringen hadde vært klok, ville den nå i første omgang iverksette økonomiske tiltak som kommer tamilene til gode uten å utpeke tamilske ledere.

- Hvis de raskt utpeker noen de er villige til å jobbe med, vil disse lederne bli oppfattet som svikere av tamilene, sier PRIO-sjefen.

Han mener regjeringen deretter burde hatt samtaler med tamilene, hvor verdigheten deres ble ivaretatt, og så forberedt seg på en ny politisk kamp uten voldelige midler.

- Regjeringen måtte da ha gitt tamilene det de ikke var villige til å gi dem sist. Tamilene ville med dette kunne vinne tilbake stoltheten. Etterhvert ville kanskje den tamilske befolkningen velge å støtte de som ikke er terrorister, sier Tønnesson.

Han tror imidlertid ikke at regjeringen på Sri Lanka vil foreta de riktige grepene framover for å få fred i landet.

- I triumf kommer de istedet til å utpeke tamilske ledere som de allerede har jobbet med. 

- Dermed vil de binde seg til ledere som ikke har flertallsoppslutning. Da får du nye motsetninger internt - så kommer spiralen igjen, med flere terroristangrep, sier han.

Håp i harde fronter

- På verdensbasis de siste årene har mange konflikter blusset opp, dødd ut igjen, og så kommet tilbake. Men siden 1992 har det generelt vært færre væpnede konflikter, og også antakeligvis færre drepte, sier PRIO-sjefen.

Han legger til at selv om det er flere konflikter som avsluttes enn det er som oppstår i vår tid, er det likevel flere steder fare for at konflikter kan blusse opp igjen. I fredsprosesser er det også vanlig at ting kan gå galt underveis, sier han.

- Dette er særlig når det har vært langvarig mistillit mellom partene. Det er dessuten alltid noen som vil hindre at det blir fred.

- Hvordan forholder man seg til dem?

- Man må isolere disse. Man må jobbe for å få alle til å støtte fredsavtalen, men man må vite hvem man ikke kan stole helt på, og ikke gi disse for mye tillit.

- Men ofte kan faktisk de som virker vanskeligst, også være de som har autoritet til å gjennomføre avtalen. For eksempel i Israel på 1990-tallet. Yitzhak Rabin var lenge tilbakeholden i osloprosessen, men han ga etter hvert sin autoritet og senere sitt liv for den, sier Tønnesson til forskning.no.