Prostatakreft er den kreftformen som rammer flest menn og flest totalt i Norge.

Årlig får nesten 5000 menn prostatakreft og om lag 1000 menn dør av sykdommen. Det er bare lungekreft som har høyere forekomst av kreftdødsfall hos menn. Som kjønnsspesifikk kreftform omtales prostatakreft gjerne som kreften som dreper mennene.

Til tross for at prostatakreft er hyppig årsak til kreftdød, lever nesten ni av ti menn fem år etter å ha fått diagnosen.

- Dilemmaet er at mange lever med bivirkninger og senskader av behandlingen, som inkontinens og impotens, forklarer professor Kristin Austlid Taskén.

Bedre prognoser

Taskén leder et norsk samarbeidsprosjekt der målet er å utvikle metoder som kan brukes for å stille mer nøyaktige diagnoser og prognoser for prostatakreft. Dette skal i sin tur gi bedre grunnlag for individuelt tilpasset behandling.

- Dette vil komme pasientene til gode gjennom bedre livskvalitet og økt livsglede, og det vil føre til bedre prioritering av pengene i helsevesentet, sier Taskén. 

Prostatakreft kan deles inn i to former: en aggressiv form som vokser fort og sprer seg til skjelettet, og en sovende form som utvikler seg svært langsomt og som ikke vil gi kliniske symptomer. 

Vanskelig å skille ulike typer

Med dagens kunnskap har vi problemer med å skille den snille og den slemme sykdomsvarianten, og dermed forutsi hvordan svulster utvikler seg. Dette innebærer at en del pasienter med den sovende varianten overbehandles.

Samtidig vet vi at over 1000 menn årlig dør av prostatakreft. Dette er pasienter der aggressiv sykdom burde vært oppdaget på et tidligere tidspunkt, slik at behandlingen kunne kommet raskere i gang.

- Vi trenger verktøy for å skille mellom de som får aggressiv prostatakreft og de som har prostatakreft uten at sykdommen vil påvirke verken helsetilstand eller levetid. Slik informasjon vil ikke bare gi pasienter som faktisk trenger behandling mer effektiv og målrettet behandling, men også redusere bivirkninger og senskader som resultat av overbehandling, sier Taskén.

Jakter på biomarkører

Hun og samarbeidende forskere undersøker nå om molekylære biomarkører, det vil si et sett av molekyler som fungerer som kjennetegn ved svulsten, gir en høyere treffsikkerhet enn dagens metoder for å forutsi sykdomsutfall.

Hvilke pasienter har lavrisiko prostatakreft og kan følges opp med aktiv overvåking? Hvilke er høyrisiko pasienter der aggressiv behandling i form av radikal kirurgi og/eller stråleterapi er eneste mulighet for helbredelse av tilstanden?

Må vurdere flere biomarkører

Prostatakreft er blant de minst ensartede kreftformene man kjenner. Dette gjør at det ikke er nok med én biomarkør for å kartlegge sykdommens stadium og prognose og veilede for behandlingsvalg.

Kreftutvikling er en komplisert prosess som involverer en rekke molekylære mekanismer. Én biomarkør er bare et målbart uttrykk for én biologisk prosess eller tilstand. Derfor må forskerne måle nivåer av flere biomarkører samtidig og se denne informasjonen i sammenheng dersom de skal kunne konkludere om alvorlighetsgraden av prostatakreft.

- Det er behov for å vurdere ulike molekylære biomarkører i kombinasjon for å kunne forutsi hvilke pasienter som har høyeste risiko for dødelig utfall, understreker Taskén. 

Biobanker en gullgruve

Biomarkører dekker er bredt spekter av ulike molekyler i cellen.

Proteiner, metabolitter, RNA og DNA kan alle være biomarkører. De kan uttrykkes både i vev og kroppsvæsker, som blod og urin.

Biobanker som finnes i helseforetakene og store populasjonsbiobanker er en viktig kilde til forskning på biomarkører i biologisk materiale. For å utnytte potensialet av biobanker må resultatene som fremkommer gjennom analyse av det biologiske materialet kobles mot informasjon som ligger i helseforetakenes kliniske registre og øvrige nasjonale registre.

Norge har, i likhet med de øvrige skandinaviske landene, et vesentlig fortrinn når det gjelder å produsere kunnskap basert på helsedata fra biobanker og helseregistre: Bruk av ett unikt personnummer for hvert enkelt individ gjør det mulig å følge pasientene over tid - fra de er friske, til de blir syke, gjennom sykdomsforløpet og til de dør.

- Det at vi kan samle og koble informasjon fra flere nasjonale biobanker og registre gjør oss godt rustet til å identifisere biomarkører som kan skille snill fra slem prostatakreft. Ved å satse på denne unike ressursen som våre biobanker og helseregistre representerer, har vi erfart at Norge får en viktig plass i den globale prostatakreftforskningen, sier Taskén. 

Genetiske markører for aggressiv prostatakreft

Det norske samarbeidsprosjektet består av i alt sju såkalte arbeidspakker, som skal innhente informasjon om endringer på ulike nivå (DNA, RNA, protein og metabolitter) og danne et mer enhetlig bilde av kreftcellenes egenskaper. 

For å illustrere hvordan forskerne ønsker å utnytte potensialet som ligger i biobankene bruker Taskén og hennes samarbeidspartner Ian Mills arbeidspakke 1, og hvordan kunnskap herfra kan utnyttes i de andre arbeidspakkene, som eksempel.

Formålet med denne arbeidspakken er å identifisere genetiske risikofaktorer som kan benyttes til å følge opp de som har størst risiko for å utvikle klinisk signifikant sykdom.

De genetiske endringene avdekket i arbeidspakke 1 vil avspeile seg i endringer på protein- og metabolittnivå. Disse endringene vil avsløres i de andre arbeidspakkene hvor sammensetningen av blod-, urin- og vevsprøver analyseres.

Kombinert med analyser av bioinformasjon vil resultatene bidra til å identifisere hvilke genetiske endringer som bør testes ut og eventuelt implementeres i klinikken.

- På sikt vil dette muliggjøre utvikling av signaturer basert på endringer i protein- og metabolittnivåer, sier Tasken.

Målsetningen er å finne biomarkører som er tilstede i biologiske væsker som blod og urin eller som kan sees ved billedanalyse.

- En test av denne typen tillater gjentagende prøvetaking og dermed sporing av sykdomsforløpet, og gjør det forhåpentligvis mulig å forutsi utfallet mer nøyaktig, sier Mills.