”Har du gjort leksene dine i dag? Du må være grei med lillesøsteren din. Husk å pusse tennene ordentlig. Er onkel snill mot deg?”

En mor sitter i et telefonavlukke på et ringesenter i Madrid og snakker med sønnen sin i Ecuador. Hver dag, etter en lang arbeidsdag, ringer hun til barna sine.

− Vi ser at bruk av IKT muliggjør nærhet på tross av fysisk avstand, forteller forsker ved Universitetet for miljø og biovitenskap, Esben Leifsen.

Han har studert kvinnelige migranter fra Ecuador i Spania som en del av forskningsprosjektet ”Informal Child Migration in Europe” (N-ICME), om uformell barnemigrasjon i Europa.

I Spania observerte han hvordan migrantene tok i bruk mobiltelefon, Internett, pakkesendinger, verdioverføringer og kommunikasjonsteknologi for å holde kontakten med og vise omsorg for barn i hjemlandet.

Salgskontor viktig møtested

På feltarbeid tilbrakte Leifsen mye tid på salgskontoret Artefacta i Madrid, der man blant annet solgte hvitevarer tilpasset ecuadorianske hushold og sørget for at disse ble levert på døra i Ecuador.

− Mye av omsorgsarbeidet var også rettet mot de som hadde den daglige omsorgen av barnet, for eksempel gjennom at de kjøpte og fikk levert et kjøleskap til hele husholdet der barna bodde i Ecuador.

− Barnas omsorgspersoner var vanligvis de kvinnelige migrantenes foreldre, svigerforeldre, partner eller søsken, sier Leifsen.

Artefacta var ikke bare et sted for kjøp og salg, men hadde også utviklet seg til å bli et viktig møtested for migrantene.

− Der kunne migrantene møtes og utveksle erfaringer og opplevelser fra migranttilværelsen. De som jobbet der fungerte også som sosialarbeidere, ikke bare selgere. Her oppsto det emosjonelle rom, steder der man kunne tømme seg, få utløp for problematiske erfaringer, sier Leifsen.

Feminisert migrasjon

Ecuador opplevde en massiv migrasjon fra 1999 på grunn av finanskrisen i landet, der mange mistet sparepenger og arbeidsplassen sin. I denne migrasjonsbølgen var det mange flere kvinner som dro enn i tidligere migrasjonsstrømmer.

Dette omtales som en feminisering av migrasjonen.

− Det var en tendens at kvinnene dro først og at menn og barn kom etter. Med dette oppsto en ny omsorgssituasjon, der mange barn ble etterlatt til besteforeldre, partnere, svigerfamilie eller andre.

Mange av kvinnene Leifsen møtte fortalte at det var smertefullt å reise fra barna sine.

− Morskapsidentiteter varierer mellom kulturer, noe vi så ganske klart i N-ICME prosjektet. Hos migrantene fra Ecuador sto det katolske morskapsidealet sterkt.

− Der er mor-barn-forholdet grunnleggende for dannelsen og vedlikeholdet av de nære familiebåndene. Det å reise fra barna sine er derfor et stort følelsesmessig anliggende.

Samtidig er det mange som begrunner det at de migrerer ut i fra barnets beste. De vil at barnet ikke skal leve i fattigdom, men at det skal få mulighet til bedre skolegang og nyte godt av en høyere levestandard.

Annen form for omsorg

Flere av kvinnene fikk etter hvert barna sine til Spania gjennom familiegjenforening. Dette var en lang og byråkratisk prosess, som først kunne settes i gang etter at kvinnene selv hadde fått lovlig opphold.

I mellomtiden måtte relasjonen vedlikeholdes over avstand. Leifsen mener at denne migrantsituasjonen kan endre vår forståelse av hvordan nære relasjoner bygges.

− Folk bruker masseproduserte varer for å skape og opprettholde relasjoner. De økonomiske aktivitetene og de personlige og sosiale følelsene blander seg i hverandre, og jeg mener at vi kan forstå dette som en type økonomi som opprettholder relasjoner, mener Leifsen.

− Hvis penger og andre verdioverføringer kan forstås som kjærlighet i disse relasjonene, vil vi ikke lenger kunne trekke et skarpt skille mellom marked og familie, sier Leifsen.

Han vil med dette utfordre den rådende forståelsen i feministisk litteratur der for eksempel Rhacel Parreñas påstår at mødremigrasjon er nedbrytende for de sosiale båndene i familien.

− Jeg mener at dette er en annen form for omsorg som ikke nødvendigvis er nedbrytende for familien. Men det er ikke det samme som å leve sammen. Det er åpenbart at den kroppslige og fysiske nærheten også er viktig, og kanskje særlig etter en viss tid.

− Avstandsomsorg forutsetter perioder av fysisk sameksistens for at relasjonen skal kunne fortsette å være betydningsfull. Dersom det aldri er perioder med fysiske møter vil disse relasjonene endre seg, sier Leifsen.

Savnet verst for ”reservemødre”

Leifsen forteller at det særlig var de migrantene som hadde omsorg for andres barn i spanske middelklassefamilier, som snakket mye om savnet etter å være fysisk tilstede i barnas liv.

Denne typen omsorgsarbeid, som innebar å være en slags ”reservemor” for andres barn, aktiverte en morsfølelse hos migrantene. Denne morsfølelsen kunne være en slags trøst i savnet etter egne barn, men den var også smertefull fordi den aktualiserte savnet og minte dem på hva de var atskilt fra, ifølge Leifsen.

− Jeg oppfatter at dette er annerledes for de kvinnene som jobbet med omsorg for andres barn i hjemmene, enn for andre kvinnelige migranter som jobbet andre steder, selv om det også var innenfor omsorgsarbeid.

− Det virker som det er lettere for disse å fokusere på at de jobber hardt for sitt eget barn enn når man blir en slags mor for et annet barn isteden. Jeg så også at mange etter hvert valgte seg bort fra denne typen omsorgsarbeid og heller foretrakk å jobbe i institusjoner.

Leifsen forteller at dette for så vidt ikke nødvendigvis var en ny erfaring for alle, særlig blant de som hadde jobbet som hushjelper i Ecuador også.

− Det at mødrene ble reservemammaer på jobb og måtte sette bort egne barn til andre, har vært forholdsvis vanlig blant hushjelper i Ecuador også.

Migrasjon også frigjøring

− Migrasjonen innebærer en klassereise oppover for noen, og nedover for andre. For eksempel var en av de som jeg intervjuet tidligere hushjelp i en ecuadoriansk familie i Quito. Nå jobber hun innenfor omsorgssektoren på et sykehus i Spania. Slik kan migrasjonen bety nye muligheter, selv om det er smertefullt.

Flere av informantene til Leifsen la også vekt på at arbeidsforhold og lønn var bedre i Spania, og særlig at det var en bedre behandling av hushjelper. I tillegg fortalte flere at de opplevde et større handlingsrom i sin egen familie også.

− Mange av kvinnene sa at partnerne behandlet dem bedre i Spania. De har egen inntekt og bidrar ofte like mye til familieøkonomien som menn, og opplevde at de fikk bestemme mer i familien, forteller Leifsen.