Spørsmål om utvandring, arbeidsforhold i utlandet og adskillelse fra familien er ikke teori for filippinere flest.

Alle kjenner noen eller er i familie med noen som jobber i utlandet.

I Asia er Filippinene den største leverandøren av arbeidskraft til mer enn 100 land. Mer enn 8 millioner filippinere jobber eller bor i utlandet, det utgjør 10 prosent av befolkningen.

Filippinere jobber som leger og sykepleiere, ingeniører, oljearbeidere, sjøfolk og hushjelper. De finnes over hele verden, men særlig i Asia, USA, Europa og Midtøsten.

Filippinere har utvandret lenge. Etter 400 år som spansk koloni og 50 år som amerikansk, har de både språkkunnskaper og erfaringer med vestlige kulturer. Slik har landet blitt den nest største arbeidskrafteksportøren, etter Mexico.

I Norge bor det cirka 11 000 filippinske innvandrere. De utmerker seg med høy sysselsetting og høy utdanning.

Aurora Javate de Dios er professor på Miriam College i Manila og leder Migration Studies Department.

Hun mener det er på tide med mer filippinsk forskning på arbeidsutvandringen:

- Nesten all migrasjonforskning foregår i landene som mottar filippinske arbeidsinnvandrere. Men vi må også forske her i senderlandet. Det behovet har vært her lenge. Vi må undersøke utvandringens sosiale kostnader.

Fra epler til olje til husarbeid

Den første bølgen av arbeidsutvandring fra Filippinene var til eple- og ananasplantasjer i California og Hawaii. Dette var på begynnelsen av 1900-tallet, da Filippinene fortsatt var under amerikansk kontroll. Unge menn ble rekruttert til arbeidet, senere dro familiene etter.

På 1960- og 70-tallet ble leger og sykepleiere rekruttert til USA, der det var mangel på helsepersonell.

Filippinske sjøfolk tok hyre på utenlandske skip, blant annet mange norske.

Samtidig var det økonomisk boom i Midtøsten, og behovet for ingeniører og oljearbeidere var stort. Filippinerne reiste.

- Våre arbeidere har spilt en kritisk rolle i utviklingen av økonomien i Midtøsten i over 40 år, sier Aurora de Dios.

På samme tid begynte filippinske myndigheter å involvere seg i arbeidsutvandringen. Utvandringen var snart ikke bare en individuell handling, men forhandlingene skjedde på nasjonalt nivå. Statene forhandlet om leveranser: Gi oss 200 ingeniører om tre måneder. Filippinene leverte.

Fra 1980-tallet var det hushjelper som begynte å reise ut. Til Japan, Hong Kong, Europa, Midtøsten og USA. Nå hadde kvinner med og uten utdanning en mulighet til utenlandslønningene.

Flest kvinner

Nå for tiden er det flest kvinner som reiser ut for å jobbe. Filippinene sender flest kvinnelige arbeidstakere i verden, sammen med Indonesia.

72 prosent av alle arbeidsutvandrere fra Filippinene er kvinner. De jobber som hushjelper, helse- og omsorgsarbeidere og i underholdningsindustrien.

I Norge er 81 prosent av filippinerne kvinner. De er i hovedsak sykepleiere, au pairer eller kom for å gifte seg med en norsk mann. Både ugifte og gifte kvinner jobber, til sammen har de nesten like høy sysselsettingsprosent som etnisk norske kvinner.

God butikk

Filippinske myndigheter tjener store penger på utenlandsarbeiderne, gjennom skatter, avgifter og overføringer. De har også tatt grep om rekrutteringsarbeidet.

- Men når myndighetene på Filippinene organiserer seg, oppstår det raskt mange beslutningsnivåer og et ekstremt byråkrati – og korrupsjon, forteller de Dios.

Derfor er migrasjonen lukrativ butikk både for staten og for enkelte statsansatte.

Men pengene som tjenes i utlandet er først og fremst til stor hjelp for familiene hjemme.

Tøffe forhold

Men det er ikke alltid enkelt å jobbe utenlands. Arbeidsforholdene kan være tøffe.

Mannlige oljearbeidere og kvinnelige sykepleiere i Midtøsten har rapportert hjem om lavere lønninger, mangel på fritid og ferier, dårlige boforhold og restriksjoner på hvor de kan bevege seg.

Vanskeligst har hushjelpene det – uansett hvor i verden de befinner seg.

- Særlig er hushjelpene utsatt. De befinner seg én og én i private hjem og mangler beskyttelse fra kollegaer og nettverk. Historiene er mange om tøffe arbeidsforhold, dårlig mat og fjerning av pass, forteller de Dios.

Hun var med i et forskningsprosjekt for mer enn tjue år siden som så på hushjelpenes situasjon. Åtte asiatiske land samarbeidet om en studie som utforsket situasjonen til hushjelper i vesten og Midtøsten.

Studien konkluderte at hushjelpenes lave status gjorde dem til et lett bytte for utnyttelse. Fysisk vold og voldtekt ble dokumentert, enkelte kvinner ble behandlet som slaver.

Hvem sitt ansvar?

Filippinske fagforeninger og frivillige organisasjoner begynte å legge press på filippinske myndigheter i forhold til beskyttelse av utenlandsarbeiderne.

- Når filippinske myndigheter tjener penger på utenlandsarbeiderne, er det også deres plikt å hjelpe dem, forklarer de Dios, som var med i det politiske arbeidet, som forsker og som kvinneaktivist.

- Til å begynne med var myndighetenes respons at de kunne hjelpe til, men ikke ha det som en hovedoppgave, sier de Dios.

Etter at flere hushjelper døde av mishandling og andre fikk dødsstraff i landene de jobbet, ble presset fra filippinske familier, organisasjoner og fra internasjonal presse for stor.

Filippinske myndigheter innførte en lov om beskyttelse av utenlandsarbeiderne. Det er blant annet opprettet krisesentre for kvinner som ikke kan reise hjem, og diplomatene får opplæring i hvordan de kan bistå utenlandsarbeidere i krise.

- Men nivået på assistansen filippinske myndigheter gir, er ikke på langt nær på samme nivå som overgrepene. Hjelpen er ikke stor nok og kommer ofte for sent. Og når det gjelder seksuelle overgrep, mangler våre diplomater grunnleggende kunnskap, sier de Dios.

Selv om loven er femten år gammel, er den fortsatt under politisk debatt. En av kandidatene i årets presidentvalg, Manuel Villar har brukt av egne penger for å få hjem mer enn hundre kvinner fra Midtøsten. Den svært rike kandidaten har dette som en av sine fanesaker.

Barna som blir igjen

Migrasjonsforskningen har mange perspektiver: menneskerettigheter, internasjonalt og nasjonalt lovverk, særlig innvandringslover og asylregler og kjønnsperspektiv.

- Vårt perspektiv er de sosiale omkostningene. Myndighetenes fokus er på pengene som blir sendt hjem, vi må se på hvor mye disse inntektene koster landet, sier de Dios.

Derfor er det etter hvert satt fokus på barna som etterlates hjemme. Selv om det ikke finnes nøyaktig oversikt over hvor mange barn dette gjelder, er det beregnet til å være 9 millioner, eller 27 prosent av alle barn under 18 år.

de Dios er med i et forskningsprosjekt som skal starte opp i år, om hvordan migrasjon påvirker familiene.

Prosjektet er et samarbeid mellom Thailand, Filippinene, Vietnam og Indonesia. Forskerne skal se på de sosiale kostnadene knyttet til utenlandsarbeidende hushjelper, sykepleiere og it-konsulenter.

- Vi skal se på barna som blir igjen i landet når én eller begge foreldre reiser ut for å jobbe. Hvilken innvirkning har migrasjon på familien? spør de Dios.

Kunnskap om barna

Forskningsprosjektet skal bygge videre på kunnskap som allerede er samlet inn. Instituttet der de Dios jobber har laget en litteraturoversikt over dokumentasjon og forskning på barn av utenlandsarbeiderne.

En vanlig oppfatning er at migrasjon har en negativ virkning på barna, men forskningsoversikten avslører at det ikke er så enkelt.

Flere studier har vist at det ikke er noen stor forskjell mellom barn av utenlandsarbeidere og andre barn, verken når det gjaldt holdninger, adferd eller verdier.

Ingen av studiene har vist at barn av utenlandsarbeidere gjør det dårligere på skolen, eller viser problematisk adferd. Tvert om gjør hjemsendte penger det mulig for barna å gå på bedre skoler.

Foreldrenes yrkesvalg påvirker barn. Så også med barn av utenlandsarbeidere. En studie viser at 60 prosent av barna til utenlandsarbeiderne selv kunne tenke seg å jobbe i utlandet og ta utdanning som gjør det mulig. En annen studie viser at noen av barna vurderer universitetsutdanning som mindre interessant, fordi de kan få høyere lønn i utlandet med bare eksamen fra videregående.

Det er forsket lite på hvordan familiene hjemme bruker pengene som sendes, men ulike studier antyder at de brukes på skoler, redusert barnearbeid og til etablering av virksomheter – det vil si investering i barnas og familiens framtid.

Følelser og savn

Forskningen er mer delt når det gjelder barnas mentale og følelsesmessige tilstand. En studie viser at det er liten forskjell mellom barn av utenlandsarbeidere og andre barn, mens en annen studie viser større grad av angst og ensomhet, særlig for barn med mor i utlandet.

En studie viser at barna som blir igjen viser mindre sosial tilpasning, mens en annen studie viser at barna klarer seg sosialt bra, på grunn av sterk støtte fra storfamilien.

For unge jenter med mor i utlandet kan fraværet bety at de må overta hus- og omsorgsarbeid. Studier viser at denne byrden kan bli stor på jentene, og gå ut over skolearbeidet.

Det kan også være lettere for barna å forklare til andre at far har reist: ”det er for å forsørge familien”. Når mor reiser, framstiller barna det mer som tvingende nødvendig, som eneste vei ut av fattigdommen.

Dystrere funn i forskningen rundt barna er at de kan være mer sårbare for overgrep i foreldrenes fravær.

Globalt foreldreskap

Selv om forskningen ikke viser store sosiale og mentale forstyrrelser på grunn av en eller begge foreldrenes fravær, rapporterer barna i flere studier om savnet etter foreldrene. På den ene siden har de forståelse for adskillelsen, og setter pris på godene som kommer fra økt familievelstand. På den andre siden er følelsen av å ha blitt forlatt.

Men mange utearbeidende foreldre klarer å opprettholde båndene og omsorgen for sine barn gjennom bruk av moderne kommunikasjonsteknologi å. En forsker kaller denne formen for globalt foreldreskap for ”long distance love affair”.

Foreldrene kompenserer for sitt fravær gjennom kontakt på telefon, epost og web-kameraer. Slik kan de opprettholde et nærvær selv om barna er så langt borte.

Men studien peker også på at teknologisk foreldreskap ikke kan erstatte de følelsesmessige båndene som oppstår når man er fysisk tilstede. Og foreldrene går glipp av mye i barnas oppvekst.

Kunnskapssenter

- Filippinene må bli et kunnskapssenter for vår egen arbeidsutvandring, ellers blir all kunnskapen spredd på mottakerlandene, mener de Dios.

- Nå har vi mer enn 100 års erfaring med å sende arbeidskraft ut av Filipinene, det er på tide med mer kunnskap, sier professoren, som gleder seg til å ta fatt på det nye prosjektet.

Og hun nøler ikke med å peke på hva som er årsaken til at folk må reise ut av landet for å jobbe:

- Migrasjon skyldes politikerne manglende evne til å skaffe tilstrekkelig med jobber og arbeidsmuligheter for folk, mener de Dios.

Referanser:

Melanie M. Reyes: Migration and Filipino Children Left-Behind: A literature review, Miriam College / UNICEF 2008. PDF lastes ned her.

Melanie M. Reyes: Abstract from Existing Studies on the Impact of Migration on Filipino Children Left-Behind, Miriam College / UNICEF 2008

Innvandrere og innvandring 2008. SSB