Pim Fortuyns forhold til islam har vakt spesiell oppmerksomhet, og han er blitt utsatt for de vanlige anklagene om religiøs intoleranse. Det som har kommet frem i nederlandsk presse de siste ukene, viser imidlertid at hans innstilling til islam er langt mer reflektert. Det er ikke islam som verdensreligion han retter sin kritikk mot, men mot maktmenneskers brutaliseredne vrangtolkning av Muhammeds budskap. Det er et faktum som ikke kan stikkes under stol at den islamske og fremfor alt den arabiske verden frem til den europeiske opplysningtid var det ledende kulturområdet i den vestlige verden. Allerede på Harun al Rashids tid omkring år 800 startet den islamske sivilisasjonsprosess. Denne 5. Kaliffen av det abbasidiske dynastiet, som de fleste kjenner fra 1001 natt, innledet en periode med opplyst kulturpolitikk.

Harun al Rashid etablerte de lærdes skole i sin hovedstad Bagdad og bidro til å redde gresk vitenskap fra glemselen. Mange av de klassiske greske verkene kjenner vi nå bare gjennom arabiske oversettelser. Ikke bare absorberte den arabiske sivilisasjon den greske tradisjon. Fra Kina lærte de å fremstille papir. Kineserne lærte dem også å fremstille krutt, som kineserne selv brukte til fyrverkeri. Det er mindre oppløftende å tenke på hvilken anvendelse kruttet fikk i den vestlige verden. Dette oppveies imidlertid av arabisk fredsteknologi: vindmøller, metallurgi og kjemi.

I en særstilling står arabisk medisin. Det er takket være Avicennas medisinske lærebok at europeisk medisin fikk sitt gjennombrudd. Mens sykehusene i den kristne verden praktiserte helbredelse ved fromme bønner og hjelp fra avdøde helgener og konger, var de arabiske sykehusene sentra for klinisk forskning og behandling.

Vi kjenner ikke de dypere årsaker til at den arabiske sivilisasjonsprosessen stoppet opp. Best kjenner vi forfallet i Spania som i middelalderen var det europeiske sentrum for lærdom. Det lærde språk den gangen var arabisk, og under maurerne opplevde Europa en farverik kulturblomstring som først fikk sin endelige avslutning da Ferdinand og Isabella fullførte gjenerobringen av den Iberiske halvøy på kristendommens vegne.

Den store arabiske filosofen og historikeren Ibn Khaldun (1332-1406) måtte rømme fra Spania, og han tilbrakte sine siste dager i refleksjon over sivilisasjonsprosessens forfall. Han antydet at noe av forklaringen kunne ligge i den arabiske kulturs splidaktighet. En annen nærliggende forklaring er at det politiske systemet innbød til teokrati, prestestyre. Selv om islam ikke har prester i den kristen forstand av ordet, er det en kjent sak at de åndelige ledere, enten de kalles imamer eller mullaer, ikke er svorne tilhengere av vitenskap og åndsliv.

Teokratenes forfølgelse av vitenskap og fritt åndsliv er ikke avgrenset til islam. Kristendommens historie er full av eksempler på det samme. Den romerske inkvisisjonen ville neppe hatt problemer med å samarbeide med Talibans mest nådeløse teokrater.

Teokratenes maktgrunnlag er nemlig ikke fundert på rasjonalitet, men på åpenbarede sannheter om de teokratiske systemers grunnleggere. Her har vi mange interessante eksempler også fra vår egen tid. Det er ikke mer en 30 år siden mange norske universitetsstudenter fikk et lignene forhold til Karl Marx. Det var ikke lenger tale om fonuft, men om hva Marx hadde ment og sagt. Marx selv hevdet hardnakket at han ikke var marxist. I ettertid ser vi at det var tale om fundamentalistisk skriftfortolkning som i den store sammenhengen er av samme vesen som den mest primitive ørkenfundamentalisme som råder i deler av Midt-Østen.

Pim Fortuyns budskap var at det liberale nederlandske samfunn var truet av denne ørkenfundamentalismen. Det man må håpe på er at det vil finne sted en renessanse for den islamske sivilisasjonsprosess, og det synes åpenbart at denne renessansen må stimuleres fra vestlige land, også våre norske muslimer kan spille en viktig rolle her.