Hvordan skal verden post Rio +20  og post verdens eneste globale klimaavtale se ut?

Kyoto-protokollen inneholder muligheter for å jukse med rapporteringen av utslippsreduksjoner, så nå foregår en internasjonal idédugnad for å skape en ny, god avtale. Norske forskere er med.

Som å leie en bolig

– Ett av problemene med Kyoto-protokollen er at den har et verdiløst håndhevingssystem. En god avtale må inneholde mekanismer som gjør at partene etterlever den, mener Jon Hovi, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og CICERO Senter for klimaforskning.

Sammen med forskere ved Statistisk sentralbyrå lanserte han i juni et forslag til håndhevingsystem i tidsskriftet Climate Policy.

Det samme mener blant andre tidligere statsminister i Storbritannia, Gordon Brown, som forut for klimaforhandlingene i København i 2009 uttalte at «If we make promises at Copenhagen, we’ve got to be sure that every country is going to keep them.»

Hvordan motiverer man land til å gjøre det de skal i stedet for å jukse? Svaret synes ganske enkelt, ifølge forskerne. Landene må innbetale et depositum som de får tilbake om de oppfyller forpliktelsene i avtalen.

• Les også: Flere former for klimaavtaler

Dette kan sammenliknes med å leie en leilighet. Da må du vanligvis betale en månedsleie eller tre i depositum før du flytter inn. Pengene settes inn på en sperret konto og fungerer som sikkerhet for utleier. Oppfører du deg pent og behandler leiligheten bra, får du pengene tilbake når du flytter ut.

Akkurat slik bør klimaregimet som skal erstatte Kyoto-protokollen designes, ifølge Hovi og forskerteamet hans.

De hevder at et slikt system vil være mye mer effektivt enn den eksisterende Kyoto-protokollen som har et håndhevingssystem fullt av smutthull.

Enkel og motiverende

Ved ratifisering av avtalen innbetaler landet et stort beløpt til en depositumskonto. Deretter fortsetter landet å betale store årlige beløp  fram til avtalen trer i kraft.

Ved slutten av avtaleperioden får de landene som har oppfylt utslippsforpliktelsene sine refundert hele beløpet, mens de som ikke klarer det, mister noe eller alt. Pengene som «tapes» går til ekstra utslippsreduksjoner i fattige land.

– Depositumet må være minst like stort som utslippskostnadene for at systemet skal virke, gjerne flere prosent av brutto nasjonalprodukt. Aksepterer landene det, vil dette utgjøre et sterkt insentiv til å gjennomføre avtalen, og land som oppfyller forpliktelsene sine taper ingenting.

– Depositumssystemet er enkelt, alle kan forstå konseptet «ingen etterlevelse – ingen tilbakebetaling».

- Det er fleksibelt med tanke på kostnad og betalingsevne, det innebærer ingen utvidet straff, det gir høye insentiver til etterlevelse, det er troverdig, gjennomførbart og fordelaktig for den nasjonale politikken, fremhever Hovi som mener at dette forslaget til håndhevingsystem er det beste som eksisterer per i dag.

Umulig under finanskrisen

Så hva er haken? Jo, systemet passer best for land med en solid økonomi.

– En depositumsavtale kan skape likviditetsproblemer på kort sikt – og i dag har mange land i verden allerede sterke likviditetsproblemer. Et slikt system er med andre ord ikke aktuell før finanskrisen er avblåst, sier professoren.

– De landene som er sterkest rammet av finanskrisen kommer uansett ikke til å ta på seg nye klimaforpliktelser før krisen er over, legger han til.

– Hva med u-land, også etter finanskrisen, hvilken rolle skal de spille?

– De vil trolig få en type overgangsordning og lavere utslippsforpliktelser. Det er selvsagt de motiverte og økonomisk sterke landene som vil gå inn i en slik avtale, land som Norge. Samtidig er det kjøperne i kvotesystemet som må betale mest, mens selgerne i verste fall må betale et mindre depositum.

– Dette bidrar til å gi avtalen en spiselig betalingsprofil, sier Hovi.