GRACE består av to satellitter som flyr parallelt og måler jordas tyngdefelt. Dette er to av de mange satellittene som hjelper oss til å forstå klodens klimautvikling.
Hva målte egentlig satellittene i året som gikk? Stemmer observasjonene med klimamodellene for jorda?
Her følger en rask gjennomgang av satellittbaserte målinger av blant annet lufttemperatur, havnivå, sjøis, CO2 og innlandsis i 2008.
Og ikke minst sola, som markerte seg sterkt dette året.
Solaktivitet
Soho-satellitten viste med stor tydelighet at en meget lang solflekksyklus nådde sitt minimum i 2008. Sjelden i moderne tid har det vært så få solflekker å se som i 2008.
Nivået på den totale utstrålingen fra sola (irradiansen) har dessuten vært lavere ved dette solflekkminimumet enn noen av de tidligere minima som har blitt målt fra satellitt.
Også målinger fra romsonden Ulysses, som i mange år har gått i polbane rundt sola, viste at solvind og magnetfelt i år har vært det svakeste som hittil er målt fra satellitt.
Ulysses har målt at trykket og styrken i solvinden er lavere ved dette solminimumet (blå graf) enn under forrige solsyklus (grønn graf). (NASA/ESA/SOHO)
Dette har brakt et nytt moment inn i klimadebatten - og forskerne venter spent på hva konsekvensene her på jorda blir av den reduserte solaktiviteten.
Lufttemperatur
Værsatellitter måler jevnlig temperaturen både i troposfæren (nederst) og i stratosfæren, og har gjort det siden 1979. Målingene viser at det har vært kaldt i stratosfæren i hele 2008.
Siden både en økt drivhuseffekt, svekket ozonlag og lav solaktivitet vil bidra til en kaldere stratosfære, er denne lave temperaturen som forventet ut fra modellene.
Satellittmålingene for den nedre delen av atmosfæren (troposfæren) har vært fulgt med større spenning i år, med tanke på avklaring av viktige spørsmål rundt global oppvarming.
Det er to ulike algoritmer i bruk for beregning av troposfære-temperaturen fra satellitt. Disse metodene gir litt forskjellig absoluttverdi, men er rimelig samstemte når det gjelder sammenlikning med tidligere år.
Lenge så det ut til at 2008 ville bli et temmelig kaldt år, ikke en gang blant de 20 varmeste siden satellittmålingene startet. Oktober og november var imidlertid varme og drar årsgjennomsnittet noe opp.
Men året 2008 ble ikke blant de ti varmeste, målt fra satellitt. Dersom bakkemålinger legges til grunn, så er 2008 såvidt inne på “Topp 10”.
Figuren under viser at det i denne perioden har vært en gjennomsnittlig havnivåstigning på cirka 3,1 millimeter pr år. Det siste året har imidlertid de fleste målingene ligget noe i underkant av denne trenden.
Denne kurven viser stigningen i havnivå siden satellittmålingene startet. Økningen har vært på rundt tre milimeter i året. (Illustrasjon: University of Colorado)
Dette er ikke uventet, gitt at 2008 har vært et relativt kaldt år. Det er for tidlig å konkludere noe sikkert ved utløpet av 2008 om hvorvidt havnivået virkelig har begynt å vokse saktere.
Også i 1995-1996 lå havhøydemålingene lavt i over et år, for så å øke raskt deretter.
Havnivået gjenspeiler i betydelig grad temperaturfordelingen på verdenshavene.
Satellittmålinger av havets overflatetemperatur ved utløpet av 2008 viser mye varmt vann i Atlanterhavet og vest i Stillehavet, mens havoverflaten er kaldere enn normalt for årstiden på vestkysten av Amerika og rundt Antarktis.
Sjøis
I november 2008 var polisens utbredelse på 10, 63 millioner kvadratkilometer. Den lilla linjen som kan skimtes på bildet er gjennomsnittlig isutbredelse i november fra 1979 til 2000. (Illustrasjon: NSIDC)
Sjøisens utbredelse måles med både værsatellitter og radarsatellitter.
Isdekket areal i Arktis sommeren 2008 var det nest laveste som noen gang er målt fra satellitt, bare slått av rekordåret 2007.
Is-året 2008 var likevel spektakulært - satellittene kunne både rapportere om rekordrask smelting på forsommeren og rekordrask tilfrysing av Polhavet senere på høsten.
Ved årets slutt er det litt mindre sjøis enn vanlig i Arktis, mens isdekket er omtrent som normalt utenfor Antarktis.
Det foreligger ingen klare indikasjoner for hvordan smeltesesongen 2009 vil bli, men erfaringsmessig skal årets solflekkminimum gi noen kalde år framover i nord.
Annonse
Grønlandsisen
De to tyngdefelt-satellittene GRACE har målt endringer i Grønlandsisen siden 2003. Nye analyser som ble publisert i 2008 viste at avsmeltingen fra Grønland har akselerert i denne perioden, som følge av en rekke varme år.
Anslagsvis 200 km3 is forsvinner nå pr år. Flere forskere mener at den globale temperaturen i årene 2002-2007 har ligget på et nivå som på sikt vil føre til omfattende nedsmelting på Grønland.
Det store spenningsmomentet nå er om GRACE-målinger vil vise redusert avsmelting på Grønland som følge av det relativt kalde året 2008.
Skog og fjell
Både i norske fjell og i Brasils regnskog bidro satellittbilder med ny informasjon i 2008.
Her hjemme ble det i 2008 utarbeidet “satellittfjellkart” over den norske fjellheimen, et nasjonalt dekkende vegetasjonskart og et “satellitt-pollenkart” for å vise geografiske variasjoner i tidspunktet for bjørkeskogens blomstring.
Satellittmålinger publisert av brasilianske forskere viste samtidig at det stadig pågår omfattende ulovlig hogst av tropisk skog i Brasil.
Den norske regjeringens satsing på vern av tropisk skog vil forutsette jevnlig satellittovervåkning av skogen.
Rasfare
Radarsatellitter har en utrolig målenøyaktighet når dataene analyseres interferometrisk.
Dette er en teknikk hvor forskere ved NORUT Tromsø er svært langt fremme, og som i økende grad tas i bruk av Norges Geologiske Undersøkelser (NGU).
Annonse
Med bruk av slike avanserte satellittbilder har geologer nå påvist nye, tidligere ukjente, rasfarlige områder i Troms.
Radarsatellittene bidrar, sammen med mange andre måletyper, til overvåkning av de meste kjente rasfarlige områdene i Troms og på Nord-Vestlandet.
Kulturminneprosjekt - Numedalslågen fotografert av QuickBird. Satellittbildene ble analysert for tegn etter mulige kulturminner i jordbruksområdene.
Dette er en viktig del av kartleggingen før man bygger nye veitraseer eller anlegger nye boligområder. Et stort internasjonalt seminar om satellittbilder og kulturminner ble arrangert i Norge i 2008.
CO2
Alle vet at CO2-innholdet i jordas atmosfære øker jevnt og trutt, men hvordan er denne viktige klimagassen fordelt geografisk?
Dagens satellitter er ikke laget primært for å måle CO2, men forskerne klarer likevel å grave fram stadig mer detaljert informasjon om tidsvariasjon og geografisk fordeling.
Analyser som ble publisert av NASA i 2008 for CO2-nivået åtte kilometer over bakken i juli 2008, viste særlig høye CO2-verdier syd for den nordlige halvkules jetstrøm (mellom 30 og 40 grader nord), og nord for den sydlige halvkules jetstrøm (mellom 30 og 40 grader syd).
Dette satellittbildet fra juli 2008 viser hvordan ansamlingene av CO2 forlytter seg med sirkulasjonen i atmosfæren. (illustrasjon: NASA/JPL)
Ozon
Satellittmålinger av ozon-laget begynte i 1979, og det er særlig størrelsen på ozon-hullet over Antarktis som følges med spenning.
Annonse
Målingene viste at årets ozonhull nådde sin største utstrekning midt i september, og ble registrert som det femte største ozonhullet siden satellittmålingene startet.
Denne figuren viser hvor ozonlaget er tynnest på den sørlige halvkule. Det lys lilla feltet over Sørpolen indikerer hvor ozonlaget er aller tynnest. (Illustrasjon: NOAA)
2009 vil gi mange svar
Satellittene har gitt oss mange viktige observasjoner av jorda vår i året som har gått. Isdekket i Arktis var det nest minste, og ozonhullet det femte største, siden satellittmålingene startet for nesten 30 år siden.
Satellittmålinger publisert i 2008 har også vist en farlig utvikling for regnskogen og innlandsisen på Grønland.
Samtidig viste satellittene at solflekksyklusen passerte sitt minimum i 2008, og at året var relativt kaldt sammenliknet med de seks foregående årene.
Havnivåstigningen synes å ha vært noe mindre i 2008 enn gjennomsnittlig siden satellittmålingene startet. Dette er ikke overraskende all den tid utstrålingen fra sola i år har vært på sitt svakeste siden satellittmålingene startet.
Grundige analyser utover i 2009 vil vise om årets måleresultater kan forklares greit med dagens klimamodeller, eller om solas betydning for klimaet vil vise seg å være større enn hva FNs klimapanel la til grunn i sin nyeste rapport.
Sikkert er det imidlertid at også 2009 vil bli et spennende satellittår. Vil tyngdefelt-satellittene melde om redusert avsmelting fra Grønland?
Vil værsatellittene melde om en lufttemperatur på vei opp mot rekordnivå igjen, eller går verden inn i ti relativt kalde år i etterkant av det store solflekkminimumet? Og hva skjer med ozonhullet og havnivået? Satellittene vil gi oss svaret.
