Hun ble klimaaktivist allerede som 13-åring. Ungdomsårene tilbrakte hun i Natur og Ungdom, der hun også ble leder.
Klima går også som en rød tråd gjennom Elin Lerum Boassons virke som forsker, underviser, ekspert og formidler. Hun er professor ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og også tilknyttet CICERO, Senter for klimaforskning, der hun har jobbet i flere år.
– FNs generalsekretær varslet for et drøyt år siden om at klimakatastrofen var nær. Hvordan står det til i dag?
– Situasjonen har ikke endret seg nevneverdig, men det var heldigvis mange gode nyheter i rapporten jeg var med på å skrive fra FNs klimapanel. Mange land, bedrifter, enkeltpersoner og grupper gjør mer enn noensinne for å løse klimaproblemet. Samtidig har vi bare noen få år på oss for å klare å få ned utslippene globalt.
– Kan du gi oss et eksempel på de positive mulighetene?
– Prisene på miljøvennlig og klimavennlig teknologi synker. Det er positive nyheter innenfor elbil. Om vi skal ta på alvor alle de ambisiøse, langsiktige målene landene har meldt inn til klimaforhandlingene, er vi nærmere sjansen til å klare å få utslippene ned, sier Boasson.
Hun synes imidlertid det er synd at Norge og mange andre land har ambisiøse mål, men mangler planer for omstilling. Klimaforskeren etterlyser en konkret plan fra regjeringen for å få ned klimautslippene.
Podcast: Fra klimaaktivist til klimaforsker
Denne artikkelen er basert på Universitetsplassen - en podkast fra Universitetet i Oslo, i portrettserien «Tett på». I episoden kan du høre om at Elin Lerum Boasson har mareritt om at hun fortsatt er leder i Natur og Ungdom, om hva å bli rammet av kreft har gjort med henne og om at hun elsker Berkeley. Programleder er Gro Lien Garbo. Episoden finner du nederst i artikkelen.
Stor avstand mellom ord og handling
– Statsvitenskapelig litteratur viser at jo mer voldsomme, symbolske erklæringer politikerne kommer med, jo mindre realistisk kan det være å gjennomføre alt. Det kan hende at poenget med alle de fine målene i regjeringens hurdalsplattform er å få det til å høres fint ut, for så å skape rom for å gjøre noe annet.
– Du mener rett og slett at det er en politisk strategi?
– Det er i hvert fall ikke en uvanlig dynamikk at det er stor avstand mellom ord og handling.
– Ett av problemene med klimaspørsmålet er at det ikke er én nøkkel som kan løse alt. Det gjør det slitsomt for både politikere og forskere. Det er vanskelig å bli helter fordi det er så mange ting som må gjøres. I Sverige, der jeg sitter i det klimapolitiske rådet, har de en genial regel. Når de får en ny regjering, må den raskt lage en ny klimaplan. Det burde vi gjøre også i Norge, sier Boasson.
Samfunnsvitere trege med å komme på banen
Statsviteren er opptatt av at samfunnsforskere har en viktig rolle å spille innenfor klimaforskningen.
– Løsningene på klimaproblemene handler mye om beslutningsprosesser, om politikk, og om å folk med på laget. Da trenger vi alle samfunnsvitenskapene. Tidligere trodde jeg at klimaforskning var så dominert av naturvitere fordi naturvitere ikke ville høre på samfunnsvitere. Men jo mer jeg har jobbet med dette, jo mer har det blitt klart for meg at det er vi samfunnsvitere som har vært trege med å komme på banen, sier hun.
– Hva har vært ditt viktigste bidrag de årene du har forsket på klima?
– Jeg har forsket veldig mye på politikk rundt fornybar energi, energieffektivisering og hvordan beslutningsprosessene fungerer. Men jeg har også vist at det er lettere å få mektige næringsinteresser med på en klimaomstilling enn det man skal tro.
– Mange statsvitenskapelige og sosiologiske teorier peker på at endring er veldig vanskelig, men den forskningen vi har på klima, viser at endring er lettere enn vi skulle tro. Man har fått til helt fantastiske ting når det gjelder omstilling av kraft- og energisystemer i Europa. Og det har gått fortere enn vi skulle trodd.
– Hender det at du ønsker at du kunne hoppe ut av forskerrollen og tilbake til aktivistrollen?
– Nei. Jeg føler at det er veldig lenge siden jeg var aktivist. Jeg angrer ikke på noe av det jeg har gjort, men det er faktisk et stadig tilbakevendende mareritt om at jeg blir bedt om å bli leder i Natur og Ungdom igjen. Jeg våkner opp og er dødsstresset og kjempeglad for at det ikke er sant, ler Boasson.
Hun er glad for å være forsker og ikke så skråsikker som hun var som ung.
– Når du er professor, så har du mulighet til å snakke og bli hørt - uten å ty til drastiske virkemidler.
Lenket seg fast
Som aktivist lenket Elin Lerum Boasson seg blant annet fast under utbyggingen av Snøhvitfeltet. Hun mener at hun selv og andre aktivister bidro til at mange fikk øynene opp for å knytte oljedebatten til klimadebatten.
– Det er nesten litt vanskelig å forstå i dag, men den gangen var ikke olje og klima koblet i offentlig debatt i det hele tatt. Her har det skjedd en enorm endring, så jeg liker å tenke at det vi gjorde i 2001-2002, er noe av det som har gjort at disse tingene er koblet sammen, sier professoren.
– Hva fikk deg til å melde seg inn i Natur og Ungdom som 13-åring for drøye 30 år siden?
– Jeg var mye mer motivert mot de dumme voksne som ikke fikk ting gjort og ikke tok hensyn til klima og natur og miljø. Jeg var sinna på kunnskapsløsheten, forteller hun.
Mange av politikerne i Bergen, der Boasson kommer fra, kunne ikke forskjell på klimautslipp og lokal luftforurensning.
– Det var sjokkerende. Det tok en stund før jeg skjønte at det nytter å snakke med disse folka.
Irriterende og snusfornuftig barn
– Hvor hadde du kunnskapen fra?
– Jeg var en liten nerd og leste jo doktorgrad om arealplanlegging før jeg var ferdig med ungdomsskolen. Det er veldig unormalt, ler Boasson, som regner med at folk rundt henne syntes hun var et irriterende og snusfornuftig barn. Klassevenninnene trodde hun kom til å bli statsminister når hun ble voksen.
– Jeg hadde jo veldig klare meninger om alt. Jeg føler at jeg har blitt mer usikker på det meste med årene.
– Er det bra eller dårlig?
– Det tror jeg er veldig bra når man skal være i akademia, at man stiller spørsmålstegn med ting.
– Hva gjorde at statsvitenskap ble faget ditt?
– Jeg synes statsvitenskap var interessant fordi det er et fag som henger sammen. Det er jo herlig å studere ting som har med politikk å gjøre. Og så er det bra at det er nok uenighet til at det er lov til å tenke på forskjellige måter innenfor faget: å krangle og være uenige. Det er ikke en stram ramme for hvordan du må være for å være statsviter.
– Hva gjør du som privatperson for å få et bedre klima?
– Jeg kommer fra en veldig dominerende tanke i norsk miljøbevegelse om at dette må staten fikse, at det handler om at strukturene må på plass. Men med årene skjønner jeg at det blir litt for enkelt. Vi må alle prøve å bidra til å finne ut hvordan vi kan leve miljøvennlig gode liv, sier Boasson. Hun er kjempeglad for at noen vil være veganere, men hun selv nøyer seg med å kutte litt ned på kjøttforbruk.
– Jeg hater å handle klær, men det er veldig vanskelig å finne klær som varer evig. Og så sykler jeg masse. Men nå har vi fått oss en elbil, og det er veldig deilig å kunne kjøre bil uten å ha dårlig samvittighet hele tiden. Samtidig er jo problemer med elbil. Vi ender opp med å bruke den litt for mye.
– Fikk testet at jeg er lite nevrotisk
Elin Lerum Boasson var for ikke lenge siden igjennom en tøff behandling mot kreft. Hun er når friskmeldt. Hva gjorde den opplevelsen med henne?
– Jeg vil jo si at alle disse flosklene om hva som skjer med å få en alvorlig sykdom, er riktige. Du blir en annen person og får et annet perspektiv på livet etterpå. Det var jo tøft å få beskjed om at jeg hadde brystkreft, men spesielt tøft de få ukene som gikk før jeg fant ut at jeg heldigvis hadde en veldig vanlig type. Det var ni måneder med all behandling som tenkes kan, og så var sjansene høye for å komme igjennom. Jeg fikk jo testet at jeg er en veldig lite nevrotisk person.
– På hvilken måte da?
– Etter at jeg fikk vite at jeg ikke hadde spredning, og at den behandlingen kom til å gå, var jeg bare opptatt av å gjøre de tingene som gjør meg glad. Heldigvis hadde jeg ganske god forståelse for hva jeg måtte gjøre for å holde meg glad.
– Hva var det?
– Det var å gå mye tur og fortsette å jobbe og forske i de periodene jeg var i stand til det. Og være sammen med ungene mine og folk jeg er glad i. Jeg fikk sett masse mer film, og lest masse mer bøker, og ting som jeg ikke hadde tid til. Det var noen ganger en luksusfølelse, fortelle hun.
Hun prøvde også å trene så mye som overhodet mulig.
– Det er en litt sånn superkraft etterpå når man har vært gjennom noe sånt. For jeg ble rett og slett bare mye mer glad i å være levende. Det blir litt lettere å prioritere senere hva man skal bruke livet til når man har blitt tvunget til å kjenne at det er begrenset i lengde.
– Ser du noen paralleller mellom en krise som en kreftsykdom og en krise som klimakrisen?
– Som den nerden jeg er, så leste jeg meg opp på alt som var av litteratur. Jeg ble glad for at kreftforskningen har vært drevet frem av at det er veldig mye penger å tjene på å finne løsninger på problemet. Med klimaforskningen har det motsatte vært tilfelle, sier hun. – Den klimaforskningen som har fått god finansiering, er forskningen på problemer.
– Jeg er jo veldig glad for at de som har forsket på kreft, ikke bare ønsker å forstå hvordan kreften virker i kroppen, men at de faktisk har testet ut og funnet ut hva du kan gjøre for å kurere den. Det samme trenger vi i møte med klimautfordringene, sier Elin Lerum Boasson.
Les også disse sakene fra Universitetet i Oslo:
forskning.no vil gjerne høre fra deg!
Har du en tilbakemelding, spørsmål, ros eller kritikk? TA KONTAKT HER
