Akkurat som vår avhengighet av olje har påvirket mange sektorer, så vil det grønne skiftet skape muligheter og utfordringer. I denne serien har vi utfordret forskere ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) til å fortelle hvordan bioøkonomien er med på å forme deres forskerhverdag.

Eirik Romstad er forsker innen økonomi ved Handelshøyskolen, NMBU. Han jobber med blant annet miljø- og ressursøkonomi, risiko og usikkerhet og påpeker at vi i iveren etter et grønt skifte ikke må ende opp med et nytt Mongstad.

– Hvorfor er din forskning viktig for det grønne skiftet?

– Forskningen min er viktig for å sette det såkalte «grønne skiftet» i en bredere sammenheng. Jeg mener det blir feil å snakke om et grønt skifte fordi endring og teknologisk framgang er gradvise prosesser. Å forstå disse prosessene i en økonomisk sammenheng hjelper oss å gjøre valg som gjør velferden størst mulig i samfunnet over tid.

– Sentrale drivkrefter i denne overgangen er forventede kostnader og miljøeffekter. I min forskning prøver jeg å forstå disse kostnadene, gjennom blant annet det sentrale økonomiske begrepet «alternativkostnad». I korte trekk innebærer det at dersom man bruker tid eller ressurser til ett formål, så kan de ikke brukes til andre formål.

– Det verste med alle milliardene til CO₂-fangst på Mongstad var ikke at prosjektet gikk feil, men at andre forskningsinitiativ fikk ingen eller sterkt redusert finansiering. Altfor mye ble satset på en hest – et merkelig valg gitt andre lovende prosjektidéer.

– Noen snakker om «det grønne skiftet» som om det skal skje raskt. Det er sikkert teknisk mulig, men det er tvilsomt om det er fornuftig for samfunnet. For rask overgang fører sannsynligvis til langt større kostnader enn om overgangen tas over lengre tid. Samtidig må vi ikke glemme at sen iverksetting også kan føre til større miljøkostnader. Å være i stand til å se og vurdere mulige fordeler og ulemper er sentralt for å kunne foreta informerte valg.

– Sett fra ditt ståsted, hvilke endringer tror du blir viktige i tiden fremover?

– Jeg vil trekke fram prising av miljøkostnadene som en slik endring. Målsettingen bør være å redusere uønskede miljøeffekter til lavest mulig kostnad. Miljøavgifter og omsettelige utslippskvoter er insentiver for at økonomiske aktører frivillig velger mer miljøvennlige løsninger som ikke koster skjorta.

– Det kan godt være at bioøkonomi vil være en del av disse løsningene, men det vet vi jo ikke i dag. At det skal satses stort på bioøkonomi, er Mongstad-historien opp av dage. Hva vi vet med sikkerhet, er at det fortrenger andre interessante løsninger.

– Jeg tror at elektrisitetsprisene vil holde seg lave på mellomlang sikt fordi produksjonskapasiteten er høy i forhold til forventet etterspørsel. Utbygging av fornybar energi i Europa gjør det dessuten mindre lønnsomt å eksportere norsk elektrisitet. Det fører til at kapasiteten for å overføre elektrisitet fra Norge til kontinentet i liten grad bygges ut, noe som igjen bidrar til lavere elektrisitetspriser i Norge. En konsekvens av lave kraftpriser er at det blir vanskeligere å få lønnsomhet i fornybar energi som vind, sol eller biomasse.

– I et høykostnadsland som Norge må økt satsing på bioøkonomi omfatte områder som potensielt kan gi høy verdiskaping. Gitt de forventede lave energipriser de neste fem til ti årene, tviler jeg på om bioenergi er en næring for framtida i Norge.