Mens klimaforhandlingene snegler seg fremover i Cancun, frykter små øystater som Kiribati, Tuvalu og Maldivene at stigende havnivå nærmest skal vaske øyene deres bort fra verdenskartet.

Øylandene krever derfor at økningen i den globale gjennomsnittstemperaturen begrenses til 1,5 grader.

Kravet har støtte fra de såkalte ALBA-landene, det vil si Cuba, Venezuela, Bolivia og Nicaragua. Ifølge forskere ved Bjerknessenteret i Bergen er dette ikke et realistisk krav.

– Grunnen til at 1,5 grader ikke er realistisk er at vi allerede har en oppvarming på cirka 0,8 grader siden før-industriell tid, sier Helge Drange.

– I tillegg har vi lagt grunnlaget for en framtidig oppvarming på rundt 0,6 grader, i hovedsak grunnet den lange levetiden til CO2 i atmosfæren, samt all varmen som er tatt opp i havet, sier klimaforskeren.

– Følgelig kan vi allerede basert på klimagassutslippene fram til i dag forvente en oppvarming på rundt 1,5 grader, sier han.

Drange anser en maksimal oppvarming på 1,5 grader for mulig bare dersom vi i nær framtid starter å fange CO2 fra luft.

Hva med togradersmålet?

Med dagens fremskritt i klimaforhandlingene er det mange forskere som tviler på at vi kan nå togradersmålet, som mer enn 190 nasjoner sluttet seg til under fjorårets klimatoppmøte i København.

Men hvor mye må vi egentlig kutte klimagassutslippene for å nå dette målet?

Figuren under viser to scenarioer for global temperaturutvikling. Den grønne kurven viser forventet økning i jordens gjennomsnittstemperatur hvis vi ikke gjør noe vesentlig med utslippene (middels til høy utslippsbane).

Dette kan gi en global oppvarming på rundt 3,5 grader i 2100. Den blå kurven tilfredsstiller togradersmålet.

Den nederste grafen illustrerer “tillate” utslipp. Den grønne kurven viser hvor mange gigatonn CO2 som kan gi en global temperaturstigning på rundt 3,5 grader. Den blå kuren angir utslippene vi kan tillate oss for å nå togradersmålet.

I dette scenarioet er det introdusert en pris på klimagasser, som medbringer endringer i energisystemet, som er ikke-CO2-baserte, samt økt jordbruksproduktivitet og reduksjon i avskoging.

Ifølge modellen må CO2-utslippene flate ut fra rundt i dag, deretter kraftig reduseres til nær nullutslipp i siste halvdel av vårt århundre.

– Skal vi ha mulighet for å nå togradersmålet må de globale utslippene reduseres innen noen få år, og vi snakker om en reduksjon på rundt 65 prosent i løpet av de neste 30 årene, påpeker Drange.

Siden det alltid vil være usikkerheter knyttet til klimaframskrivningene, er disse tallene omtrentlige.

– Kanskje kan vi slippe med noe mindre utslippskutt, kanskje må vi kutte enda mer. Figuren viser uansett at togradesmålet krever store utslippskutt i nær framtid, sier Drange.

Bør unngå tre grader

Nøkkelen til hvor mye havet kan komme til å stige i dette og kommende århundrer avhenger av hvor raskt innlandsisen på Grønland og i Vest-Antarktis vil smelte på en varmere klode.

– Skulle temperaturstigningen oversige tre grader kan vi få en betydelig smelting av Grønlandsisen, hever Drange.

Det er registrert store bevegelser i ismassene på Grønland og i Vest-Antarktis de siste årene, men det er for tidlig å si om denne utviklingen vil fortsette på grunn av korte måleserier og begrenset kunnskap om smelteprosessene.

– Lite sannsynlig

Ifølge Eystein Jansen, direktør ved Bjerknessenteret, er det lite sannsynlig at økningen vil overstige én meter i vårt århundre. Men i historisk sammenheng er det eksempler på en havnivåstigning på flere meter i løpet av noen hundre år.

– I den forrige mellomistiden for 125 000 år siden sto havene fire til seks meter høyere enn i dag. Havstigning på mer enn en halv meter på hundre år forutsetter smelting av Grønland eller Antarktis.

– Derfor er det spesielt viktig å følge med på utviklingen av disse iskappene. Det er også grunn til å minne om at havene vil stige ujevnt på kloden, og at Norge ikke blir hardest berørt, sier Jansen.