Klimaveien videre

Mangelen på konsensus om København-avtalen behøver ikke å svekke avtalens status, mener SSB-forskere.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Klimatoppmøtet i København i desember 2009 munnet ut i avtalen Copenhagen Accord som vil bli signert av de aller fleste deltakerlandene.

Konsensus om avtalen ble blokkert av noen få enkeltland, ledet an av Venezuela, Nicaragua og Sudan.

– Det spiller imidlertid liten rolle for avtalens status, fordi den uansett ikke er et juridisk bindende dokument, men mer noe i retning av en intensjonsavtale.

Det påpeker SSB-forskerne Annegrete Bruvoll og Bjart Holtsmark.

Hindre oppvarming

Avtalen fastslår at målet er å hindre at oppvarmingen av jordkloden overstiger to grader celsius i forhold til førindustrielt nivå.

Avtalen forplikter også i-landene til å annonsere kvantifiserbare utslippsmål for 2020 innen 31. januar 2010.

– Men avtalen legger ingen føringer på hvor store disse utslippsmålene må være. Som i Kyoto-avtalen åpnes det for at de annonserte utslippsmålene kan nås gjennom kvotehandel mellom industrilandene, presiserer Holtsmark.

U-landene må kutte utslipp

Avtalen sier at u-landene (med unntak av de fattigste) er forpliktet til å gjennomføre utslippsreduksjoner, uten å spesifisere omfanget.

– U-landene skal sende inn nasjonale rapporter hvert annet år som skal inneholde utslippsregnskap, tiltak u-landene er villige til å påta seg, og resultater av tiltakene som er iverksatt.

– Bare tiltak det gis støtte til vil bli gjenstand for internasjonal måling, rapportering og verifisering. Tiltak det ikke gis støtte til skal bare kontrolleres nasjonalt, utdyper Bruvoll.

Tilpasningsstøtte fra i-land til u-land

De neste tre årene skal det kanaliseres 10 milliarder dollar (omlag 60 milliarder kroner) årlig fra i-land til u-land, til utslippsreduksjoner og klimatilpasninger.

Dette skal økes til 100 milliarder dollar i 2020.

Den økonomiske støtten til klimatilpasninger skal særlig prioriteres i de mest sårbare utviklingslandene, som lavtliggende øystater og land i Afrika.

– Det legges opp til at en mekanisme for redusert avskoging skal etableres umiddelbart, slik at man raskt kan mobilisere finansiell støtte fra i-land. En stor del av midlene skal kanaliseres gjennom et nyopprettet Grønt klimafond.

– Det skal opprettes et panel som skal arbeide fram nødvendige finansieringsordninger, sier Holtsmark.

– Det skal også etableres en mekanisme for å fremme teknologiutvikling og overføring av teknologi til u-land, legger han til.

Evaluering av avtalen i 2015

Gjennomføringen av avtalen skal evalueres i 2015.

I den forbindelse skal man også vurdere mer ambisiøse langsiktige målsettinger, inkludert et mål om å heve ambisjonsnivået til at global temperaturøkning ikke skal overstige 1,5 grader celsius.

– Avtalen fremhever nødvendigheten av kostnadseffektive virkemidler. Neste partsmøte er i Mexico City i november/desember 2010, opplyser SSB-forskerne.

Utfordringer i forhandlingene

En viktig svakhet med København-avtalen er at den ikke gir noen pekepinn på hvor store utslippsreduksjoner man må få innarbeidet i et juridisk bindende avtaleverk for å nå målet om å begrense oppvarmingen til to grader celsius

Avalen sier heller ikke noe om hvordan forpliktelsene skal fordeles på regioner og land.

– Forhandlingene i København var preget av forskjeller i posisjoner mellom i-land og u-land. Mens den forventede utslippsveksten og potensialene for utslippsreduksjoner er størst i u-landene, er levestandard og utslipp per innbygger høyest i i-landene, forteller Bruvoll.

Det var også store interessemotsetninger innenfor u-landsgruppen.

– Som ved tidligere forhandlingsmøter motarbeider noen store oljeproduserende OPEC-land en effektiv avtale. På den annen ytterlighet har man små øystater som er bekymret for havnivåstigning, presiserer Holtsmark.

Hvorfor så fastlåst?

For å begrense temperaturøkningen til to grader celsius er man avhengig av at utslippsveksten i u-landene snus til utslippsnedgang i løpet av 10–20 år. Det er ikke tilstrekkelig at bare industrilandene og Kina gjennomfører tiltak.

– Der antas at alle industrialiserte land og Kina faser ut bruk av olje, gass og kull i løpet av det 21. århundre. Så raske utslippsreduksjoner er både politisk og økonomisk meget krevende, og vil heller ikke være nok til å oppnå togradersmålet.

 – I tillegg er det nødvendig å stoppe utslippsveksten og snu utslippene til en nedgang også i u-landene utenom Kina, i løpet av 10–20 år, sier Holtsmark.

Økonomisk vekst i u-land

Denne gruppen av land har i dag en samlet befolkning på 4,3 milliarder mennesker, og befolkningsveksten er betydelig. CO2-utslippene per person i dag er på knappe 2 tonn per hode, mot 5,3 i Kina og 12 tonn per hode i industrilandene.

De lave CO2-utslippene per hode i u-landene utenom Kina har direkte sammenheng med fortsatt utbredt fattigdom i mange av disse landene.

Mer enn én milliard mennesker i denne gruppen har for eksempel ikke tilgang på strøm, og energiforbruket er meget lavt. CO2-utslippene fra disse landene vil bli stadig mer dominerende i det globale bildet.

– Både Kina og de øvrige u-landene vil trolig legge sterk vekt på å stimulere til økonomisk vekst i tiårene fremover. Det blir en stor utfordring å lage et internasjonalt avtaleverk som samtidig sikrer begrensinger i bruk av fossile brensler, utdyper han.

Vil koste milliarder årlig

Fram til 2020 skal det kanaliseres 10–100 milliarder dollar årlig fra i-land til u-land, beløp tilsvarende henholdsvis 0,03 og 0,25 prosent av samlet BNP i verdens 20 rikeste land.

Denne støtten skal gå til både utslippsreduksjoner og tilpasningstiltak.

– Stern-rapporten anslår at kostnadseffektive utslippsreduksjoner for å begrense oppvarmingen til tre grader celsius vil koste én prosent av globalt BNP.

– Dersom for eksempel de 20 rikeste landene dekker hele kostnadene, vil det utgjøre 1,4 prosent av deres samlede BNP, opplyser Bruvoll.

I tillegg kommer overføringer til klimatilpasninger. Kostnadene vil være vesentlig større dersom oppvarmingen skal begrenses til to grader celsius og høyere om en ikke legger sterk vekt på kostnadseffektivitet.

Referanse:

Les mer om utviklingen i norsk og internasjonal økonomi i SSB-publikasjonen Økonomisk utsyn over 2009.

Powered by Labrador CMS