Mange mener at klimaendringene ikke er reelle, eller ufarlige.

En typisk holdning er at klimaendringer neppe kan representere et virkelig alvorlig problem siden politikerne ikke gjør noe med det, viser en ny studie.

– Folk tror ikke på forskningsresultatene før de følges opp av politisk handling, sier professor Knut H. Sørensen ved NTNU.

Sørensen og kolleger har gjennomført fokusgruppeintervjuer med ”vanlige folk” og individuelle intervjuer med klimaforskere, politikere og ansatte i forvaltning og næringsliv.

En typisk informant i gruppen “vanlige folk” uttrykte det slik:

Jeg tror ikke det er bare menneskeskapte jeg […] hvis det hadde vært det, så hadde myndighetene i flere land gjort et eller annet.

Det råder derimot høy tillit til forskningen om klimaendringene blant politikere og i embetsverket. De føler seg godt orientert, synes selv de har god kontakt med forskere og de aksepterer forskernes oppfatning av hva som kan regnes som fakta.

Synlige tiltak ønskes

– Regjeringen trenger et synlig og merkbart prosjekt, som virkelig monner, mener Sørensen.

Først da vil klimaproblemet bli tatt på alvor i befolkningen. For å finne det beste tiltaket må politikere alliere seg med forskere innen feltet.

Selv blir Sørensen irritert når det diskuteres høyhastighetstog i Norge med klimatiltak som begrunnelse.

– Innenlands flyvirksomhet står for kun 2–3 prosent av norske utslipp av klimagasser. Andre tiltak vil monne mye mer.

Mediedrama

Det er ikke bare fravær av tydelig politisk handling som har sådd tvilen i den norske befolkningen, i følge forskerne.

– Når politikere diskuterer i media, gis det inntrykk av at ingen har rett og at det meste kan diskuteres uten at det trekkes en endelig konklusjon.

Medienes formidlingsstrategi har også hatt stor betydning.

Det har ifølge forsker Marianne Ryghaug ved NTNU vært to typer dramatisering: Naturdramaet, som når isfjell løsner i Antarktis eller dyrearter forsvinner, og vitenskapsdramaet, der journalistene både forsterker og konstruerer vitenskapelig uenighet.

Denne uenigheten skjerpes ytterligere i folks bevissthet. Dermed legger de enda mer vekt på vitenskapelig uenighet enn det mediene gjør.

– Folk trenger offentlig bevisførsel og mer faktainformasjon som er godt begrunnet, ikke motstridende fakta som tilsynelatende slår hverandre i hjel, sier Knut H. Sørensen

Sug etter forskrifter

Blant yrkesgrupper som er praktiske brukere av forskningsresultater, som for eksempel arkitekter og ingeniører, råder en frustrasjon over manglende omsetting fra kunnskap til praksis.

Relevansen av naturvitenskapelig kunnskap er ikke opplagt. Hvordan skal den enkelte yrkesutøver forholde seg til scenarier for temperatur og nedbør i år 2050?

Postdoktorstipendiat Robert Næss og stipendiat Sunniva Tøsse har gjort intervjuer som viser at det er stor etterspørsel etter forskrifter og standarder for det daglige arbeid.

– Relevante yrkesgrupper etterspør politisk handling – på lik linje med folk flest. Det er for arbeidskrevende å oversette klimakunnskap på egenhånd, sier de.

Politikere formidler

Flere av politikerne som ble intervjuet oppfattet seg selv som forskerens medhjelper i formidling. Det kan være via argumentasjoner for tiltak, eller som videre formidling til allmennheten

Politikerne synes selv at de har god kontakt med forskere, men diskuterer ikke konsekvensene av forskningen med dem.

Klimaforskerne får dermed lite tilbakemelding om forskningen og verdimessige og politiske spørsmål, noe som kunne høynet bruksverdien på forskningen.

Forsker, del din undring!

Klimaforskere ser på popularisering som sitt endelige bidrag til politikere, embetsverk og allmennheten. Dermed må mottakeren selv avgjøre om og hvordan kunnskapen kan brukes.

– Forskere bør dele sin undring på et tidligere stadium, ikke bare resultatene. Vi må diskutere forskningen i sammenheng med verdier og politikk. Slik får forskningen større betydning for samfunnet, avslutter Sørensen.