Stortinget har siden 1814 vært åstedet for store avgjørelser i norsk politikk.

Men hvilke argumenter politikerne bruker for å fremme sine standpunkt, har variert.

Gisle Andersen ved Universitetet i Bergen har lest tusenvis av utskrifter fra Stortingssalen for å studere argumentasjonen i natur- og miljøsaker etter 1945. 

– Jeg ser at naturen har beveget seg fra å være en bestanddel i næringskonflikter til å få en større egenverdi, sier Andersen, som skriver på sin doktorgrad i sosiologi. 

– Men fremdeles baserer de miljøpolitiske argumentene seg på beregninger av menneskers nytte av naturen, eller hva vi kan tape ved å skade den.

Fra bondeproblem til samfunnsproblem

I årene mellom 1945 og 1970 var problemer forårsaket av industrielle utslipp høyt på agendaen.

Et eksempel er aluminiumsfabrikken i Årdal som slapp ut røyk med fluorinnhold. Kyr i området ble syke av å spise gress og måtte slaktes.

På denne tiden fantes det ikke offentlige reguleringer for slike utslipp, men hvis det kunne bevises av utslippene var skyld i sykdommen, måtte aluminiumsverket betale en kompensasjon til bøndene.

Andersen har studert politikernes argumenter for at datidens ordning ikke var tilstrekkelig.

– Stortingsrepresentanter fra Bondepartiet, i dag Senterpartiet, argumenterte for en konsesjonsregulering av industrien. Det gjorde de ved å vise at utslippene var et samfunnsproblem, sier Andersen.

– Dette handlet altså ikke om å beskytte naturen, men om å beskytte samfunnet mot seg selv.

Hva som var miljøvennlig altså ble ofte et spørsmål om hva som var teknisk eller økonomisk mulig, uten at det gikk alt for mye utover industriens lønnsomhet.

Miljøspørsmål ble slik tett knyttet til industripolitikken.

Behov for å beregne skadeomfang

Rundt 1970 skjer det et skifte, både i Norge og i flere andre land. Folket mobiliserer for naturen, og Miljøverndepartementet blir etablert.

Stortinget omtaler nå skade på naturen i stadig større grad som en trussel mot livsgrunnlaget.

Det oppstår et behov for å beregne mulige framtidige skader av nåtidens aktiviteter, blant annet basert på debatten om norsk petroleumsindustri.

I siste halvdel av 1970-årene var det store diskusjoner om hvorvidt Norge skulle åpne opp for oljevirksomhet nord for 62 grader, altså nord for Stadt.

Mye forskning ble satt i gang for å finne ut om dette var trygt.

– De analysene som ble viktigst for å legitimere oljevirksomhet, var de som evnet å beregne miljørisikoen. Slike ekspertvurderinger åpnet for politiske begrunnelser der man kunne veie den kalkulerte miljørisikoen opp mot andre samfunnshensyn, sier Andersen.

Nye prinsipper for en forsvarlig miljøpolitikk

At forurenser skal betale og beslutninger skal bygge på en analyse av nytte og kostnad ble de nye prinsippene for en mer forsvarlig miljøpolitikk på 1980-tallet. Prinsippene er sentrale også i dag. 

 – Analyser av framtidige konsekvenser bygger på mange forenklinger, og dette vet både eksperter og politikere, sier Andersen.

– Likevel blir de viktige i begrunnelsen av politiske beslutninger. Vi kan si at de bidrar til å definere miljøproblemene slik at de lar seg håndtere.

Naturens verdi for menneskene

I overgangen til 1990-tallet blir miljø et enda mer aktuelt tema.

– Tsjernobyl-ulykken og Brundtland-rapporten bidrar til at natur og miljø nå blir noe alle politiske partier snakker om, unntatt FrP, sier Andersen.

I 1992 blir en ny grunnlovsparagraf vedtatt. Denne framhever at naturens produksjonsevne og mangfold skal bevares. 

– På 1990-tallet legger politikerne vekt på at vi er avhengige av det globale, økologiske systemet. Det gis derfor lov til å forurense så lenge det ikke ødelegger naturen som produksjonssystem. Vi kan skade naturen så lenge vi selv ikke blir skadelidende, sier Andersen.

Også i dagens naturmangfoldlov skimtes en slik tankegang. 

Kyoto-avtalen ga nytt oljeargument

I flere år unngikk politikerne å debattere det problematiske i at Norge utvant olje til tross for klimakonsenvensene.

Men utover 1990-tallet begynte sentrums- og venstrepartiene å stille kritiske spørsmål. Skadet ikke denne aktiviteten det økologiske systemet som man var enige om å beskytte?

Etter at Kyoto-avtalen ble gjort gjeldende i 1997, stilnet denne debatten.

– Avtalen etablerte en global markedsmodell for omsetning av klimakvoter, sier Andersen.

– Dette gjorde det mulig å bruke argumentet som fortsatt brukes i dag, nemlig at Norge bør pumpe opp mer olje og gass fordi vi relativt sett gjør det renere enn andre steder i verden.

• Les mer om forskningsprogrammet Miljø 2015 her.