– Jeg har siden 90-tallet arbeidet med reduksjon av CO2-utslipp fra industrien og finner dette både meningsfullt og nødvendig å holde på med, men det kom til et punkt der jeg følte behov for å se nærmere på bærekraftigheten i mitt personlige klimafotavtrykk, sier Tokheim, som er professor i prosessteknologi ved Universitetet i Sørøst-Norge.

For å regne ut CO2-avtrykket må du ta utgangspunkt i løpende forbruk av varer, eiendeler som hus eller hytte, energibruk og reising. Så må du kombinere slike forbruksdata med utslippsfaktorer for de ulike forbrukselementene. I dag fins det CO2-utslippsfaktorer for de fleste varer.

50-åringene er klimaverstingene

– Jeg ønsket å undersøke hvordan klimafotavtrykket mitt har endret seg gjennom livet, hvordan mitt samlede fotavtrykk ligger an i forhold til anbefalte maksimumsverdier, og om det er praktisk mulig for meg å redusere klimafotavtrykket mitt i betydelig grad, sier Tokheim.

Etter å ha gjennomgått eget forbruk laget Tokheim et personlig klimaregnskap for hvert leveår og for hele livsløpet sett under ett.

Bildet som da framkom var ganske klart, og trolig representativt for den aldersgruppen Tokheim representerer; 50-åringene etterlater seg et langt større klimafotavtrykk enn de som er yngre.

Jorda kan gå i balanse dersom hver person på jorda har et fotavtrykk på cirka 3 tCO2/år. Tokheim har regnet ut at hans fotavtrykk har variert mellom 8 og 13 tCO2/år de 10 siste årene, og snittet ligger på 10 tCO2/år, altså omtrent tre ganger så høyt som den anbefalte verdien. Professorens fotavtrykk er omtrent det samme som for gjennomsnittsnordmannen.

– Som 50-åring sitter man gjerne igjen med et stort hus når barna har flyttet ut. Bor man i et stort hus med mange rom, har man et høyere klimafotavtrykk enn om man for eksempel bor i en mindre leilighet. 50-åringer har også større økonomisk frihet og ofte tid til å reise. Og som mange vet, er flyreiser en versting i klimasammenheng. I mitt eget livsløp har jeg hatt det største klimafotavtrykket de siste 10–15 årene, sier Tokheim.

De første 20 årene av livet bor du gjerne i en større familiehusholdning, og det er flere å dele forbruket på, noe som gir et nokså lavt personlig fotavtrykk. Når du er ung, har du heller ikke sertifikat eller egen bil, og du flyr mindre.

Tokheim har ikke funnet noen oversikt hos flyselskapene over hvem som flyr mest, men tror at folk på hans alder flyr mest både i jobb og privat.

Det å ha kjæledyr som hund eller katt bidrar heller ikke positivt i CO2-regnskapet. En middels stor hund gir typisk samme fotavtrykk som det å eie (ikke kjøre) en bil, mens en hund har omtrent fem ganger større avtrykk enn en katt.

Storfekjøtt og meieriprodukter drar opp

Blant matvarer er det storfekjøtt som har det største CO2-utslippet. Deretter kommer fårekjøtt, så meierivarer far storfe, som smør, ost, fløte og rømme. Det er høye utslippsfaktorer for produkter fra drøvtyggende dyr som storfe, og mye av dette skyldes raping av metan.

I Tokheims kosthold er det storfekjøtt og meieriprodukter som utgjør det største klimafotavtrykket.

– Måten strømmen produseres på er helt avgjørende for klimafotavtrykket. Norges strømproduksjon har et klimafotavtrykk på rundt 30 gram CO2 per kilowattime , mens snittet i EU ligger rundt 500 gram CO2 per kilowattime og enkelte andre land har det dobbelte av dette igjen. Det å erstatte fossile energikilder med fornybare ressurser er derfor avgjørende for å kunne redusere det energirelaterte klimafotavtrykket i tillegg til å redusere det absolutte forbruket, sier Tokheim.

Har flydd 327 000 kilometer

Tokheim har registrert alle sine flyreiser og avstanden til destinasjonene siden sin første flyreise i 1986. Han har hatt 88 flyreiser i sitt liv og har lagt bak seg 327 000 kilometer.

Først og fremst har han flydd i Europa, men det har også blitt turer til Asia og Amerika. Lengden på flyreisen er selvsagt av betydning. Det er stor forskjell på en tur til Kina og en tur til London.

– Det er helt klart flyreiser og bilkjøring som har skapt mest ubalanse i mitt CO2-regnskap. I en periode da jeg jobbet i det private fløy jeg mye, men dette har jeg kuttet ut nå, sier Tokheim.

– Det blir jo et paradoks at en professor som forsker på reduksjon av CO2-utslipp, skal reise på internasjonale konferanser og snakke om reduserte CO2-utslipp dersom han bruker opp hele sitt CO2-årsbudsjett bare ved å delta. Vi i akademia bør i større grad ta i bruk teknologi som videokonferanser og liknende, sier Tokheim.

Systemproblem og individuell utfordring

Det økende CO2-fotavtrykket kan i stor grad forklares med økt forbruk av energi, som i sin tur har en sammenheng med krav om stadig økonomisk vekst i samfunnet.

Slik sett kan man hevde at det hele er et systemproblem, som må løses på overordnet nivå.

– Jeg er enig med dem som sier at klimautfordringen er et iboende problem ved vår måte å organisere samfunnet på. Men min analyse viser at det faktisk også er mulig for enkeltmennesker i Norge i dag å oppnå et tilnærmet bærekraftig klimafotavtrykk dersom man gjør bevisste og riktige valg. Skal vi klare å gjøre noe med klimautslippene, må alle begynne med seg selv, sier Tokheim.

Artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Sørøst-Norge

Universitetet i Sørøst-Norge er én av 77 eiere av forskning.no. Deres kommunikasjonsansatte leverer innhold til forskning.no. Vi merker dette innholdet for å tydelig skille formidling fra uavhengig redaksjonelt stoff.
Her kan du lese mer om ordningen.

Fikk du med deg disse artiklene fra Universitetet i Sørøst-Norge?

Bedre planlegging gir mindre forurensning

Har funnet ny rensemetode for giftig gass

Bedrifter må tørre å eksperimentere digitalt, mener forskere