The Responsibility to Protect - R2P - ble vedtatt i FN i 2005.
Prinsippet innebærer at stater har et ansvar for å beskytte egne innbyggere og at verdenssamfunnet har et ansvar for å hjelpe stater til å ivareta dette ansvaret.
R2P gjelder beskyttelse mot fire spesifikke typer masseovergrep: folkemord, krigsforbrytelser, etnisk rensning og forbrytelser mot menneskeheten.
Intervensjonen i Libya er ikke legitimert av R2P, men FN-resolusjonen understreker Libyske myndigheters ansvar for å beskytte egen befolkning.
”Anyone here been raped and speak English?”
Sitatet stammer fra reporter Edward Behr på jakt etter kilder i Kongo i 1964 og sier noe om hvordan vi ofte ser på kvinner i konflikter.
Nupi-forsker Eli Stamnes har forsket på prinsippet “the responsibility to protect” (R2P), som ble vedtatt i FN i 2005. Hun mener kjønnsperspektivet er forenklet, eller fraværende, når politikere og forskere diskuterer temaet.
– Det er betegnende for debatten at kjønnsperspektivet er nesten usynlig i ICISS-rapporten som danner grunnlaget for hele prinsippet. Kvinner nevnes der bare som ofre for kjønnsbasert vold, sier Stamnes.
Ti år etter at rapporten kom er ikke situasjonen særlig bedre.
Kvinner som aktive deltakere
Eli Stamnes forsker på R2P - ansvaret for å beskytte. (Foto: Jack Skarsjø)
Et viktig punkt for Stamnes er at vi slutter å se på kvinner som kun ofre. Kvinner er også viktige aktører i forebygging av, og beskyttelse mot, masseovergrep.
– Bildet av den passive og “naturlig fredelige” kvinnen gir næring til stereotypier som opprettholder det kjønnshierarkiet som muliggjør seksuell og kjønnsbasert vold, sier hun.
Stamnes mener dette kvinnebildet er unyansert og fører til svakere analyser av internasjonale konfliktsituasjoner. Det kan få praktiske konsekvenser.
Faresignaler
I et område på randen av konflikt opptrer en rekke faresignaler før volden bryter ut. Flere av disse signalene har med kjønn og kjønnsbasert vold å gjøre:
Polarisering av kjønnsroller, marginalisering av kvinner, og kvinnefiendtlig propaganda er tegn som kan bety at slike overgrep er nært forestående - og at internasjonal inngripen kan bli siste utvei.
– I opptakten til folkemordet i Rwanda kringkastet hutuenes radiostasjon oppfordringer om å voldta tutsi-kvinner for deretter drepe en del av ofrene og la noen leve for å bære fram “hutu-barn”, sier Stamnes.
Lederen for FN-styrkene i Rwanda den gang, General Romeo Dallaire, har siden hevdet at utfallet kunne ha blitt et annet hvis disse og andre anti-tutsi budskap på radio hadde blitt stoppet.
Hva kan gjøres?
Stamnes sammenlikner retorikken og hatspråket som brukes mot kvinner med rasistisk språkbruk.
– Dette har blitt mer og mer uakseptabelt i takt med samfunnsutviklingen. Dersom det samme skjer med kvinnefiendtlig språk og bilder, kan vi kanskje oppleve at seksuell og kjønnsbasert vold blir klarere uakseptabelt, sier hun.
