Kina er et land med svært store økonomiske og sosiale forskjeller.

Du synes kanskje det er rart at et land som i mange år er blitt styrt av kommunister, kan ha store økonomiske forskjeller. Men slik er det altså.

Forskjellen går særlig mellom bybefolkningen og folk på landsbygda. Og mellom offentlig ansatte på den ene siden og folk som jobber med å dyrke jorda på den andre.

Arne Tesli er forsker ved Norsk Institutt for by- og regionforskning (NIBR) på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) og har studert trygd og sosialhjelp i verdens mest folkerike land. Tesli har samarbeidet med kinesiske velferdsforskere i provinsen Hainan i Sør-Kina.

Dette instituttet spiller nå en viktig rolle i Kinas sosialpolitiske reformarbeid.

Større økonomiske forskjeller

– Kinas myndigheter er fullt klar over de store forskjellene i landet, sier Tesli.

Han forteller at både alderspensjon og andre trygdeordninger blir høyt prioritert etter at president Xi Jinping tok kontroll.

Kina har opplevd en enorm økonomisk vekst. Den har bidratt til å bringe flere hundre millioner mennesker ut av fattigdom.

Samtidig er de økonomiske forskjellene i landet blitt enda større enn de var.

Samfunnsforskere bruker gjerne det statistiske målet Gini-koeffisient når de snakker om inntektsforskjeller i en befolkning. Koeffisienten vil alltid ligge et sted mellom 0 og 1.

I Norge og de nordiske landene er Gini-koeffisienten i området mellom 0,2 og 0,25. I Kina har enkelte samfunnsforskere målt den til å være høyere enn 0,45. Det indikerer svært stor ulikhet, til og med høyere enn i USA, et av landene i den vestlige verden med størst økonomisk ulikhet.

Innføre trygdeordninger for alle

– Økonomisk ulikhet er et tema alle i Kina snakker om, forteller Tesli.

Blant kinesiske politikere er det stor bevissthet om at noe må gjøres. Spørsmålet er bare hva.

Framfor alt ser kinesiske samfunnsforskere og politikere behovet for å gi folk flest større økonomisk og sosial trygghet. Det kan skje gjennom å innføre offentlige ordninger med sosialforsikring, lik dem vi har Norge og Norden.

Men det er ikke gratis.

Kinesere bruker lite penger

– I den 13. femårsplanen for årene 2016 til 2020 som kommunistpartiet la fram i oktober i fjor, er trygd og andre velferdsordninger høyt prioritert. Det nye regimet til Xi Jinping er svært opptatt av dette.

– Men det er store utfordringer knyttet til å gjennomføre planene, sier NIBR-forskeren.

Når kinesere flest i mange år har klart seg gjennom vanskelige tider, er det fordi det blant kinesere er vanlig å være forsiktig med å bruke penger. Kinesere sparer så mye de kan i tilfelle sykdom eller noe annet skulle ramme dem.

– Når eksportveksten som kineserne har tjent så mye på, nå tydelig avtar, så ønsker myndighetene å møte denne utviklingen gjennom å øke det innenlandske forbruket, sier Tesli.

– Men det er ikke enkelt å få til, så vant som kineserne er til på spare penger. Uten økt forbruk får heller ikke myndighetene inn økte inntekter fra skatter og avgifter, som må til for å finansiere de nye velferdsordningene.

Et todelt velferdssystem

Forskeren forteller at Kina fram til nylig nærmest har hatt et todelt velferdssystem.

Mange offentlig ansatte i byene har hatt relativt gode trygdeordninger. Folk på landsbygda har ikke på samme måte nytt godt av offentlige velferdsordninger.

– I dag er enkelte minimumsordninger på plass som omfatter alle kinesere. Men disse er langt fra tilfredsstillende.

Når myndighetene nå vil innføre universelle trygdeordninger som omfatter alle kinesere, er det framfor alt finansieringen som byr på store utfordringer. Selv om Kina er blitt et mye rikere land, vil gode velferdsordninger for alle koste enormt mye.

Det kommer også til å by på store problemer å innføre like ordninger i et så stort land. Kanskje viser det seg å bli umulig.

Vil lære av Norge

– Kineserne er nå interessert i å lære av land som Norge, sier Tesli.

– Det er ikke snakk om å innføre de samme velferdsordningene som vi har i Norge. Kineserne er heller mer opptatt av mekanismene som har vært benyttet i den norske velferdsstaten. De er ikke minst interessert i å høre om hvordan vi klarer å finansiere alderspensjon, syketrygd, arbeidsledighetstrygd og andre trygdeordninger, gjennom avgifter og skatter.

De vil gjerne også høre om trepartssamarbeidet i arbeidslivet vårt mellom LO, NHO og staten.

– Kineserne ser at dette er et velfungerende system. Men de ser også at det er noe de ikke klarer å kopiere direkte.

Kineserne ønsker derfor heller å hente elementer fra trygdesystemet vårt. I første omgang er det snakk om å innføre alderspensjon for alle, noe langt fra alle kinesere nyter godt av i dag.

Andre elementer i Kinas framtidige trygdesystem kan bli hentet fra søreuropeiske land og Storbritannia, der trygdeordninger i større grad enn hos oss er knyttet til arbeid og opptjent trygdeformue.

Hvordan skattlegge rikdom?

Bilder vi ofte ser av rike kinesere som velter seg i luksus, forteller om et land der noen klarer seg veldig bra. Mye av denne luksusen skattlegges ikke slik man kan forvente at et moderne land skal gjøre.

Det skyldes blant annet at kinesiske myndigheter mangler registre som forteller om folks inntekter, eiendom og andre verdier, slik vi har i Norge.

Heller ikke i Kina er økte skatter spesielt populært. Skal myndighetene øke skatter og avgifter, må folk flest oppfatte at skattepengene deres brukes effektivt og rettferdig. At pengene ikke blir sløst bort eller havner i lommene på korrupte offentlig ansatte.

Storfamilien er borte

Tesli forteller at kineserne står overfor nok en stor utfordring, nå som konsekvensene av den nylig avsluttede ettbarnspolitikken blir stadig tydeligere.

Storfamilien har for svært mange kinesere vært den fremste sosialforsikringen de har hatt.

I mangel av en velferdsstat er det storfamilien som har sørget for individenes ve og vel. Men når besteforeldre-generasjonen dør og det er født få nye barn, så blir det stadig færre storfamilier i Kina. Dette er en utfordring kinesiske samfunnsforskere i mange år har sett ville komme.

– Selv om ettbarnspolitikken er avblåst, er det ingen automatikk i at kvinner igjen begynner å føde flere barn. Mange kinesiske kvinner har fått utdannelse, de er blitt urbaniserte og flere ønsker å få en yrkeskarriere.

– Da kan det gå som det har gjort i mange andre moderne land, at kvinnene utsetter eller kanskje helt dropper å få barn.

Kineserne kan bare kaste et blikk over havet til det moderne Japan, for å se hva som truer dem. I et av verdens mest moderne land føder kvinner nå færre barn enn noe annet sted på jorda.

– Jeg har i det siste fått flere spørsmål fra kinesere om hvordan norske myndigheter klarer å sørge for at norske kvinner fortsetter å føde så mange barn, på tross av at de er høyt utdannede og yrkesaktive, forteller Tesli.