En høstdag i 1973 inviterte Juridisk klubb jusstudentene på fest. I invitasjonen ble det lovet servering av øl og vin. I tillegg skulle det konsumeres kvinner, øl og snacks. Da våknet Anne Hellum.

Dagen før hadde den unge jusstudenten blitt stoppet da hun var på vei inn i en av lesesalene i Midtbydningen på det ærverdige fakultetet i Oslo sentrum. En ung mannlig student gjorde henne oppmerksom på at det ikke var lov for førsteårsstudenter å lese der. Men siden hun var ganske søt, kunne han kanskje få invitere henne på festen?

Anne Hellum troppet opp på det neste møtet i kvinnesaksgruppa på juss som hadde oppfordret til boikott av juridisk klubb.

Hun ville ikke bli konsumert som snacks.

Møtet fikk konsekvenser for hele hennes yrkeskarriere.

Anne Hellum leder i dag avdeling for kvinnerett, barnerett, likestillings- og diskrimineringsrett (KVIBALD) og forskergruppen Individer, rettigheter, kultur og samfunn (RIKS) ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo.

Er det lov å slå kvinner?

Drøye 40 år etter møtet er det flere jenter enn gutter som begynner på jusstudiet i hovedstaden. Men på begynnelsen av 1970-årene var studiet preget av unge menn fra Oslo vestkant. Jentene som begynte å røre på seg, ville endre mye. De ville gjøre jussen mer samfunnsrelevant.

Juridisk rådgivningen for kvinner (JURK) ble startet. De fikk en rekke brev fra kvinner som spurte: Har mannen min lov til å slå meg? Sånn ble de først med å avdekke eksistensen av hustrumishandling i Norge. Behovet for kvinnerett som et eget fag ble tydelig. Fortsatt yter jusstudentene gratis rettshjelp til kvinner.

– Gjennom JURK forsto vi hvilke rettslige problemer kvinner hadde. Vi ble også i stand til å gjøre juridisk forskning mer kvinne- og likestillingsrelevant, sier Hellum.

Da faget ble etablert i 1975, var det likevel svært kontroversielt. Med én stemmes flertall i Fakultetsrådet ble kvinnerett innført som valgfag ved Universitetet i Oslo.

– Vi som sto bak, var høyrøstede og hadde store fagpolitiske visjoner. Vi ble kritisert for å være for politiske. Ikke helt uten grunn, sier Hellum ettertenksomt i dag.

Sjokkert over diskrimineringen

Den aller første gangen Anne Hellum opplevde kjønnsdiskriminering på kroppen var på et hotell i Jotunheimen.

Hun hadde som gymnasiast tatt seg sommerjobb der, i håp om å få gå fine turer i fjellet på fritiden. Men tur ble det stort sett ikke tid til.

– Jeg og de andre ungdommene, fra inn- og utland, fikk aldri fri. Vi jobbet døgnet rundt uten overtidsbetaling og uten å være innmeldt i sykekasse. De som reiste i protest, fikk ikke utbetalt lønn.

Da hun hadde jobbet en hel sommer, blant annet med å danse gammeldans for turister, fikk hun til sin store overraskelse utbetalt halvparten av hva hennes mannlige dansepartner fikk. Begrunnelsen var at mannen førte i dansen.

Jenta fra Ås hadde aldri tidligere opplevd at kvinner og menn ble behandlet så ulikt. Men hva kan man egentlig gjøre med en sånn diskriminering? Det lurte den blivende juristen på.

I den lille verdenen hun vokste opp i rundt Landbrukshøyskolen på Ås var det en selvfølge at jenter skulle ta utdanning. Mor jobbet i administrasjonen og faren var bygningsinspektør ved høyskolen. De var opptatt av at deres eneste barn skulle få en jobb hun trivdes med. Ekteskap og barn var mindre viktig, mente de.

Fikk kjenne loven på kroppen

Barn er det ikke blitt. Men når vi møter Anne Hellum i et idyllisk småhus i Ullevål Hageby, så sitter det en mann på loftet. Til hennes store lettelse.

For kort tid siden fikk jussprofessoren nemlig kjenne innvandringslovgivningen på kroppen.

Hennes amerikanske samboer gikk da av med pensjon som 70-åring. Etter å ha vært gjesteprofessor i Norge noen år mistet han både arbeidstillatelsen og oppholdstillatelsen. Han hadde en god amerikansk pensjon, men den kontraktsfestede inntekten som professor emeritus ved UMB var for liten til å få arbeidstillatelse.

Den eneste åpningen for oppholdstillatelse var å søke om familiegjenforening. Søknaden inneholdt noen formelle feil og ble avslått og påklaget. Han måtte allikevel ut av landet.

– Det var forferdelig å oppleve hvor snevert og formalistisk lover kan bli anvendt. Plutselig skulle myndighetene stanse vårt 15 år lange samliv. Vi hadde bodd mange forskjellige steder, sammen og hver for oss, i disse årene. Jeg var livredd for at myndighetene skulle mene at vi ikke tilfredsstilte kravet om minimum tre års sammenhengende boforhold, som er regelen for familiegjenforening.

Heldigvis gikk den nye søknaden sendt fra USA bedre enn klagesaken, som ble avslått. I dag er samboer Bill Derman professor emeritus på NORAGRIC med hjemmekontor på et loft i Hagebyen.

Hør Anne Hellum fortelle om hvorfor hun er bekymret for kjønnsforskningens framtid i Norge. (2.37 min)(Video: Siw Ellen Jakobsen)

Fri oss fra kjærligheten

Kjærligheten til amerikaneren utviklet seg gradvis under mange og lange middager på campus ved universitetet i Zimbabwe, der de begge har jobbet som gjestelærere i flere år.

Kjærlighet sto ikke sentralt da faget kvinnerett ble etablert i 1975.

– Vi hadde nesten ikke juridisk litteratur å sette på pensum. Så vi førte opp blant annet opp en artikkel om voldtekt fra Susanne Brøggers bok «Fri oss fra kjærligheten», sier hun og ler godt.

Det var et uferdig universitetsfag – et ambisiøst forskningsprogram – som måtte få konkret faglig innhold. Å bidra til å bygge opp dette faget gradvis gjennom forskningsprosjekter og avhandlinger har vært Anne Hellums livsverk.

Tove Stang Dahl, som ledet kvinneretten i årene etter opprettelsen, døde allerede i 1993. Det ble tøft for avdelingen. Først kom sosialrettsprofessor Kirsten Ketscher fra Danmark inn som ny leder. Da Hellum ble professor i 2000 overtok hun ledelsen av avdelingen.

Å bli professor i kvinnerett etter Tove Stang Dahl var som å hoppe etter Wirkola, innrømmer hun.

– Men å bygge opp dette faget, som går på tvers av alle liv- og rettsområder, har aldri vært noe one-women-show, understreker hun.

Hellum har høye krav til seg selv og andre. Kvinnerettsmiljøet får i dag innvilget forskningssøknader der nåløyet er trangt. Fagmiljøet i Oslo nyter internasjonal anerkjennelse. Men lederen er fortsatt like bekymret for om de er gode nok.

– Mye av kritikken mot etableringen av kvinnerettsmiljøet sitter i kroppen. Jeg føler fortsatt at vi må vise at vi er litt bedre enn andre, 40 år etter at vi ble etablert.

Den viktige verdigheten

Spiren til Anne Hellums første forskningsprosjekt ble sådd da hun etter juridikum tok jobb hos Fylkesmannen i Rogaland, som første kvinnelige juridiske konsulent.

Hun var interessert i hvordan saker som gjaldt kvinner, som farskapssaker, barnefordelingssaker og bidragssaker, ble løst hos Fylkesmannen. Denne typen saker blir i hovedsak avgjort administrativt. Kompliserte saker går til domstolene.

Hellum ble sjokkert over hvor lite av nyere juridisk forskning som hadde nådd fram til fylkesmannsnivå. Hun kom i konflikt med ledelsen i avgjørelser i saker som gjaldt kvinners rett til skilsmisse fra voldelige menn.

Fra Rogaland holdt hun kontakten med kvinnerettsmiljøet i Oslo. Hun ble oppfordret til å søke om midler til en undersøkelse av hvordan ektefeller ordner seg når det gjelder penger, tid og arbeid i familien.

Da søknaden ble innvilget, flyttet hun til Volda sammen med sin daværende samboer. På Sunnmørekysten reiste hun rundt og intervjuet husmorlagsmedlemmer.

– Jeg var opptatt av likestilling. Men det skulle vise seg at det ikke var kvinnenes anliggende. De var opptatt av verdighet. De ville ikke be mannen om penger.

Brukte penger som kontrollmiddel

Arbeidet munnet ut i to artikler i samleverket «Kvinners levekår og livsløp». Det ble utført sammen med Marianne Fastevold.

Hellums artikkel om penger og verdighet i ekteskapet var en skarp kritikken av forslag til og oppheve den gjensidige underholdsplikten i ekteskapet. Loven skulle være kjønnsnøytral og ta utgangspunkt i et ideal om ektefellene som økonomisk likestilte og uavhengige individer.

– Vår studie kartla en virkelighet hvor mange menn brukte penger som et kontrollmiddel. Den konkluderte med at avskaffelse av underholdsplikten ville gjøre situasjonen til kvinner, som i faser av livet var hjemme med barn eller jobbet deltid, vanskeligere.

Hun og kollegene ble hørt. Den gjensidige underholdsplikten ble opprettholdt i den reviderte loven.

Dette skulle ikke bli siste gang forskningen fra kvinnerettsmiljøet påvirket norsk lovgivning og politikk.

Må se loven i sammenheng med livet

Kjønnsnøytralitet høres fint ut. Men hvis man skal få til reell likhet, må man ta utgangspunkt i det faktiske livet folk lever, mener Hellum.

Å se loven i sammenheng med det levde livet har hele tiden vært hennes mantra.

Hun nevner et eksempel fra et av de siste prosjektene kvinneretten har jobbet med.

– Kvinner fra Pakistan utgjør en stor del av innvandrerkvinnene her i landet. De har krav på og vil ha samme rettsvern som etnisk norske kvinner. Mange vil også være gode muslimer. Hvordan får man til det?

Sammen med JURK har hun forsøkt å finne en måte å gi pakistanske kvinner informasjon om hvordan deres rettigheter lar seg forene med deres religion. Mye dreier seg om å gi dem innsikt i liberale tolkninger av islam, sier Hellum.

Til å hjelpe seg med dette arbeidet har de hatt en pakistansk jurist, professor Shaheen Sardar Ali ved Universitetet i Warwick, ansatt. Hun har arbeidet med å oversette islamske normer til menneskerettighetsnormer og nasjonal rett.

– Vi skal ha likhet og likestilling. Men skal den bli reell, må juridiske virkemidler settes inn i kontekst, konkluderer Hellum.

Et samfunnsfaglig ben

Etter sitt aller første forskningsprosjekt, blant kystkvinner på Sunnmøre, gikk det opp for Anne Hellum at jussen rett og slett ikke strakk til, særlig når det gjaldt forståelsen av kvinners rettsstilling i familien.

– Jeg sa til meg selv at om jeg skulle fortsette å forske, så måtte jeg få meg et samfunnsfaglig ben å stå på. Jeg tok derfor trikken fra sentrum opp til Blindern for å studere sosialantropologi. Der ble jeg kjent med Marianne Gullestads arbeid «Kitchen table society».

Her beskrev Gullestad hjemmet som et sted med egne normer, som kvinner var med på å utvikle. Dette hadde ikke rettsvitenskapen ord for. Sosialantropologien satte henne på sporet av noe nytt.

Alt falt på plass

Sosialantropologistudiet, med vekt på kjønn og utvikling, passet godt i tiden. Norske myndigheter så på styrking av utdanning og forskning ved universiteter i sør som en viktig del av utviklingspolitikken. Det ble derfor på denne tiden inngått mange avtaler om samarbeid mellom UiO og universiteter i sør.

Universitetet i Zimbabwe var en av de første avtalepartnerne. Zimbabwerne, som ønsket å legge kolonitidens rettssystem bak seg, var interessert i rettssystemet i en sosialdemokratisk velferdsstat. Da de hørte at det var noe som het kvinnerett ved UiO, ville de ha det også.

Avskaffelse av den koloniale rettens systematiske diskriminering på grunnlag av rase og kjønn gikk hånd i hånd.

Hellum ble, sammen med kollegaer fra Institutt for rettssosiologi og Institutt for privatrett, satt til å veilede de tre første mastergradsstipendiatene fra sør.

Samarbeidet bar frukter. På bakgrunn av to av avhandlingene, hvor kvinners rettigheter stod sentralt, innførte Universitetet i Zimbabwe kvinnerett som nytt fag i 1987.

Samme år kontaktet NORAD Avdeling for kvinnerett ved Tove Stang Dahl med oppfordring til å starte et diplomkurs i kvinnerett for jurister fra sørlige og østlige Afrika. Anne Hellum, som da var dommerfullmektig i Lofoten, ble oppfordret til å ta jobben som kursleder.

Hele kurset ble etter hvert flyttet til Universitetet i Zimbabwe. Hellum fulgte med på lasset for å delta i oppbygging av kurser og veilede master- og doktorgradsstipendiater.

– I disse årene falt mye på plass for meg, sier hun.

Hennes eget doktorgradsarbeid «Women’s Human Rights and Legal Pluralism in Africa» så dagens lys i denne perioden.

På vei til Harare

Samarbeidet mellom kvinneretten i Oslo og Universitetet i Zimbabwe har fortsatt.

Når vi møter Hellum, står kofferten nesten ferdig pakket. Denne gangen igjen til Zimbabwe, hvor hun skal lansere boka «Water is life». Denne har hun har redigert sammen med blant annet Patricia Kameri-Mbote, professor ved Universitetet i Nairobi. Den er basert på et samarbeid mellom forskere fra fire afrikanske land og handler om sammenhengen mellom likestilling, land- og vannrettigheter, sett i afrikansk kvinneperspektiv.

Antologien utgitt på et afrikanske forlag og tilgjengelig som Open Access bok kan bli viktig for å nå afrikanske forskere og de som utformer politikk i Afrika. Det gir dem nært tilgjengelig forskning til en pris de kan betale. Men noe stor uttelling i universitetets tellekantsystem blir det ikke.

– I dag verdsettes først og fremst artikler i internasjonale tidsskrifter og monografier. Antologier, som sammenfatter mangeårige forskningsprosjekter, er nedvurdert. Særlig skuffende er det at Forskningsrådets programstyrer for utviklingsforskning ikke tar tak for å støtte afrikanske forlag og etableringen av afrikanske tidsskrifter, mener Hellum.

For tidlig å hvile

Norge er i dag et av de mest likestilte landene i verden. Men Hellum mener det er for tidlig å hvile. Hun er bekymret for mye som skjer. Blant annet Solberg regjeringens forslag til ny likestillings- og diskrimineringslov, som er ute på høring når dette intervjuet gjennomføres. Loven, som samler fire diskrimineringslover under et tak, skal bli kjønnsnøytral.

– Går dette forslaget gjennom, vil det gå særlig hardt utover kvinners stilling i familie- og arbeidslivet. Vi ser hele tiden en forståelse i samfunnet, ikke minst blant politikere, om at vi nå er nok likestilte. Men all mulig empirisk forskning viser at det ikke er slik.

Den norske likestillingsloven, som har som formål å bedre kvinners stilling, er under press. Da er det godt å ha et ankerfeste i en internasjonal konvensjon, som er forpliktende i forhold til lovgivning, mener Hellum.

Hun har ivret sterkt for at FNs kvinnediskrimineringskonvensjon skulle gjøres til en del av norsk lov. For mange kunne nok dette virke som en juridisk spissfindighet av symbolsk betydning. Men hun mener at dagens utvikling har vist at konvensjonen har en reell betydning.

Kjønnsdiskriminering fortsatt aktuelt

Også i kjønnsforskningen har kvinneperspektivet i stor grad blitt borte. Utviklingen har gått i retning av å fokusere på kjønnsforskning, mannsforskning, likestillingsforskning og queer forskning.

Hun mener at kvinneperspektivet fortjener en større plass i likestillings- og kjønnsforskningen.

– Det er i dag store forskjeller både mellom kvinner og menn og mellom kvinner. Kvinner opplever diskriminering. Ikke bare på grunn av kjønn, men også etnisitet, alder, funksjonsevne eller seksuell orientering. I all denne kompleksiteten er det viktig å ikke tape av syne den fortsatt asymmetriske fordeling av ressurser og makt mellom kvinner og menn.

Glem ikke innvandrerkvinnene

Selv om mange norske kvinner i dag føler seg likestilte må vi ikke glemme at vi har utfordringer med å få med innvandrerkvinnene i likestillingsprosjektet, minner Hellum om.

Hun ser en fare for at den norske staten kan komme til å lene seg for tungt på religiøse ledere som konfliktløsere. Og at det er kvinnene som får lide.

– Det er viktig at de religiøse lederne er kjent med menneskerettighetene og norsk rett. På den annen side er det et skrikende behov for rettighetsinformasjon og konfliktløsningstilbud som gjør norsk rettsregler og rettslige institusjoner tilgjengelige og anvendelige for alle kvinner. Dette er en oppgave for staten og sivilsamfunnet.

Har tredd mange tråder

Veien fra hennes første utdannelse i veving ved husflidskolen i Valdres til å bli professor og forskningsleder ved et mannsdominert fakultet har vært lang.

Husflidsdrømmen ble raskt avromantisert etter å ha kommet seg gjennom en dreielsduk. De tolv serviettene som jenter i Valdres måtte ha på kistebunnen før de giftet seg, ble hun aldri ferdig med. Det ble for mange tråder å tre.

De siste 15 årene har hun forsøkt å tre inn tråder fra kvinneretten i andre disipliner ved Det juridiske fakultetet på UiO.

– Jeg har vært opptatt av at ikke så mye skal avhenge av meg. Jeg har derfor brukt mye tid på å rekruttere gode mastere og doktorgradsstipendiater.

Nå føler jeg at sentrale fagområder begynner å bli dekket. Vi har dyktige og kompetente folk som tar kvinne-, kjønns- og likestillingsperspektivet med seg inn i barneretten, familieretten, menneskeretten, velferdsretten og rettssosiologien.

«Nå kan flyet mitt falle ned», sa 63-åringen nylig under doktorgradsmiddagen for en av sine stipendiater.

Men Anne Hellum har ikke gått inn for landing ennå. Hun er fortsatt stadig på reise.