(Foto: Vidar Herre)

Besatt av kreften

Ole Didrik Lærum (76) ble født med et smell. Karrieren kunne ha endt med et smell. Men seks år etter at han med 24 timers varsel ble bedt om å forlate kontoret, går forskningen i turbofart.

17.6 2016 04:00

Norske fag og forskere

Vitenskapen utvikler seg, fag fornyer seg, nye metoder og teorier kommer til. Ny kunnskap gir ny forskerhverdag.

I denne artikkelserien får du innsikt i nyere vitenskapshistorie gjennom forskere som var en del av den.

Hvordan var faget og akademia når de startet opp? Hva er likt, og hva har forandret seg i historiefaget, kreftforskningen, jussen, geologien, klimaspørsmålene?

Prosjektet er finansiert av Stiftelsen Fritt Ord.

Disse møter du i serien:

Forskningsaktivisten - klimaforsker Jørgen Randers

Fri til å si hva hun vil - brystkreftforsker Anne-Lise Børresen-Dale

Ser loven i sammenheng - jusprofessor Anne Hellum

Kartleggeren - geolog Ellen Sigmond

Besatt av kreften - medisinprofessor Ole Didrik Lærum

Et lite stykke norgeshistorie - historiker Even Lange

Tyske kampfly kommer i lav høyde inn over Fornebulandet. På Bærum sykehus ligger en kvinne med veer, klar til å føde. Bare de ikke skal til Voss, tenker hun denne aprildagen i 1940.

Det var nettopp dit flyene skulle.

Omtrent i det øyeblikket Ole Didrik så verden, falt en bombe gjennom taket i besteforeldrenes hus i Voss. Da han var en halvtime gammel begynte britiske bombefly angrepet på Fornebu flyplass og flere bomber eksploderte i sykehusparken.

Krigen var begynt. Det samme var et nytt menneskeliv. Han skulle ofte leve opp til sitt første navn, Bombasticus.

Vi kan ikke stoppe kreften

I dag smeller det bare i kasserollelokk på kjøkkenet i den vakre sveitserboligen på Voss. Besteforeldre-huset er nå i professor Ole Didrik Lærums eie. Kreftforskeren står ved komfyren og damper vossakorv.

– Så du forsida til VG? spør han.

– Danske og kanadiske forskere skal ha «snublet over et gjennombrudd i kampen mot kreft» da de lette etter en vaksine mot malaria for gravide. Forskerne har funnet en behandling som kan bli et nytt våpen mot kreft. Det virker på mellom 90 og 95 prosent av alle krefttyper.

Når potetene er kokt, setter han seg ned. Lærum sukker oppgitt.

– Leser du litt ned i artikkelen, ser du at det dreier seg om nok en studie på mus i et laboratorium.

Nå rister han oppgitt på hodet. For VG har til og med fått en norsk kreftforsker til å si at dette er noe av det mer lovende han har sett på lenge.

– Huff og huff. Så mange forskere innenfor mitt felt er så altfor optimistiske. Når de går sammen med journalister som tror og pasienter som håper, blir dette en uhellig treenighet.

Lei av kreftgåten

I dag trekker mange som vet litt om kreft på smilebåndet når de ser enda en avisoverskrift som utbasunerer at «kreftgåten er løst». Likevel er det fortsatt flere av Ole Didrik Lærums kreftforskerkolleger som fører an i optimismen, særlig når det blir snakk om deres egne forskningsresultater.

Ole Didrik Lærum

  • Spesialist i patologi 1975
  • Professor ved Haukeland universitetssykehus 1980–2010
  • Professor ved Københavns Universitetet fra 2011
  • Rektor i ved Universitetet i Bergen 1990–1995
  • Styreleder i Norges forskningsråd 1992–1994
  • Leder for Vitenskapsakademiet i Oslo (preses og visepreses) 2005–2008

Professoren, som har engasjert seg sterkt både i forskningsformidling og forskningsetikk, mener det er uetisk. Dette har han skrevet om i flere av bøkene sine.

– Vi må lære oss å leve med vissheten om at kreft ligger dypt inni genene våre, mener han.

Selv om kreftsykdommer har en del fellestrekk, finnes det mange tusen ulike varianter av kreft. Derfor kan man slå fast, først som sist, at forskningen ikke vil finne én løsning. Mener Lærum.

– Vi kan dels helbrede og dels holde kreften i sjakk, for eksempel klarer vi det med blodkreft. Men for mange kreftformer har utsiktene ikke blitt bedre, og blir vi gamle nok, vil de fleste av oss før eller siden få kreft. Slik er det med alle dyrearter. Faktisk er det vi mennesker og skilpaddene som kommer best ut av det med kreft, for vi lever lengst og får kreft tilsvarende seint i livet, sier han og smiler lunt.

Et overfølsomt barn

Kreften har fulgt Lærum helt siden før han dro over fjellet fra Voss til Oslo på 1960-tallet for å studere medisin.

– Lege var det siste jeg kunne tenke meg å bli! Til det hadde jeg sittet for mye under sofaen og smuglyttet til far og farfar som fortalte fæle sykehistorier.

Ole Didrik var et følsomt barn.

– Det var en forferdelig plage. Alt jeg hadde opplevd i løpet av dagen, kom tilbake til meg om natten.

Ole Didrik Lærum var et følsomt barn. Her er han som toåring. (Foto: Privat)

Foreldrene lot ham sitte der under sofaen fordi han var så engstelig. Men mange av historiene han hørte om legepraksisen til far og bestefar i vestlandsbygda, var ikke ment for barneører. De kunne handle om operasjoner på kjøkkenbordet, klatring over fjell i snøstormer om natta. Men kanskje mest kampen mot den fryktede tuberkulosen, sykdommen som så ofte endte i blodstyrtning og død.

Oldefar var også lege. Han stupte i karjolen 56 år gammel, på vei til et sykebesøk. Bestefar jobbet dag og natt som distriktslege. Far var lungelege og engasjerte seg sterkt i kampen mot tuberkulosen. En sykdom han selv ble smittet av.

– Jeg så sjelden far. Når han kom hjem, måtte han ligge på sofaen og hvile. Skulle jeg holde kontakten med ham, måtte jeg enten sitte innunder sofaen eller bli med ham på jobb.

Det siste hjalp heller ikke mot marerittene.

Som femåring var Ole Didrik Lærum med faren sin til en fangeleir for russiske krigsfanger nær Voss. På utsiden sto de tyske soldatene med geværer. På innsiden møtte han de russiske fangene, som bare var skinn og bein. Flere hadde barn hjemme i Russland som de ikke hadde sett på flere år. Da den lille gutten kom tassende inn i leiren, flokket fangene seg rundt ham.

Har du en favorittfagbok?

Jeg har mange favoritter av fagbøker. Den som fikk størst konsekvenser var Robbins “Textbook of Pathology” fra 1963, da jeg var student. Boken viste systematisk hvordan sammenhengen var mellom organforandringer og kliniske funn og symptomer.

 

En av dem ville gjerne gi ham en gave og kom med det fineste han hadde, nemlig en halv brødskive med sukker og tran. Den unge gutten skjønte på faren at han ikke kunne si nei. Han spiste den høflig opp.

Den harske smaken av brødskiva festet seg i barnesinnet.

– Denne smaken, og mange andre opplevelser fra barndommen og oppveksten, har kommet sterkt til meg nå på mine eldre dager. Jeg innså for noen år siden at jeg bør fortelle historiene videre til nye generasjoner.

I et par år nå har derfor Ole Didrik Lærum ved siden av forskningen, skrevet bøker om barndommen og oppveksten sin.

Eventyronkelen

Han ville egentlig bli ingeniør, som sin eventyronkel. En annen Ole Didrik som var med på å bygge Flåmsbanen, Den transiranske jernbanen, veier i Etiopia og hele 40 sivile og militære flyplasser i Norge og andre land.

Her kan du lese mer om onkelen hos forskning.no: Mannen som bygget verdens veier

På sin reise ut i verden pådro onkelen seg det meste av tropesykdommer. Derfor kom han jevnlig til Voss for å få legehjelp av sin bror. Her satt nevøen og navnebroren ved kjøkkenbordet og lekte ingeniør med papir og trestykker. Med en travel far ble onkel en kjærkommen voksen å snakke med – og et stort forbilde.

Ole Didrik Lærum så sjelden sin far, som var lungelege og engasjerte seg sterkt i kampen mot tuberkolosen. Her er han sammen med sine foreldre og en søster i Bergen i 1941. (Foto: Privat)

Men da han siste halvdel av 1950-tallet gikk ved landsgymnaset på Voss, måtte ingeniørdrømmen vike. En ny verden av kulturelle strømninger i tiden og musikk kom sigende innover Vossevangen. Ole Didrik spilte trompet, stiftet band og ble med og startet Voss jazzklubb.

Vitenskapsideal

Hvilken vitenskapsmann– eller kvinne – har vært ditt forbilde?

Mitt forbilde og han som fikk meg inn i forskning og inspirerte og støttet meg gjennom mange år, professor Konrad Birkhaug (1892-1980). Han var en av Norges største tuberkuloseforskere og arbeidet i USA, Frankrike og i Bergen.

 

Med følsomt sinn begynte den unge gymnasiasten å interessere seg for psykologi og psykiatri. Han bestemte seg for å studere medisin. For å bli psykiater.

Slik ble det til at fjerde generasjonen Lærum dro over fjellet for å immatrikuleres ved medisinstudiet i Oslo, til sin fars store glede og sin ingeniøronkels store skuffelse.

Verden kom inn glassdøra

Til sveitservillaen på Voss kom den store verden ofte på besøk, opp steintrappa og inn den doble glassdøra.

Slektninger og venner tok med seg utenlandske gjester til den vakre vestlandsbygda. En av dem var Konrad Birkhaug, en av Norges fremste tuberkuloseforskere. Han hadde arbeidet ved Institut Pasteur i Paris og vært med å utviklet BCG-vaksinen. Som gudfar var Birkhaug med og lærte den lille gutten å gå.

Senere i livet skulle samme mann bli enda mer betydningsfull for ham. Noen tiår senere, mens Ole Didrik Lærum ventet på plass til andre avdeling medisin, hadde Birkhaug med seg en kollega fra Paris. Og Ole Didrik ble invitert til å hospitere på instituttet i Paris i ventetiden.

Alternativ karriere

Hvilket annet yrke kunne du ha valgt?

Jeg hadde lenge tenkt å bli ingeniør, (bygg eller kjemi), og hadde nok valgt det hvis jeg ikke ble lege.

Paris på 1960-tallet hadde sterk tiltrekningskraft på en ung mann fra Voss. Han husker spesielt stemningen i laboratoriet der de lagde antiserum mot slangegift. Der var det mye humor. En viktig ingrediens i hele Lærums liv.

Hjemme igjen ventet det noen måneder senere legestudenten to ukers tjeneste ved Patologen på Rikshospitalet.

– Jeg var 22 år og ante ikke hva patologi var. Men det viste seg at forsøkene vi skulle gjøre var med en av de samme metodene jeg hadde lært i Paris. Bråkjekk sa jeg derfor ja til å gjøre forsøk sammen med Olav Hilmar Iversen som skulle ta doktorgraden.

Det gikk veldig galt.

Snakket med rotter

Det mislykkede forsøket gikk på æren løs for Ole Didrik. Derfor fortsatte han med det samme forsøket parallelt med studiene, helt til han fikk det til.

– Det var sånn jeg ble patolog.

Han var blitt besatt av mysteriene i petriskålene.

– Jeg ble helt hektet på kreftceller. Det var ufattelig spennende å se hvordan de utviklet seg.

Etter hvert begynte han å pleie omgang med hårløse mus.

Det meste av Ole Didrik Lærums forskning har vært grunnforskning. Han innrømmer at det kan være tøft for en utadvendt forsker å stå i flere måneder i et laboratorium, uten å vite om resultatene kommer. Noen ganger er alt arbeidet bortkastet. Men patologen ble besatt av hårløse mus og mysteriene i som skjedde i petriskålene. Dette bildet er tatt ved Max-Planck-instituttet i Tübringen i 1972. (Foto: Privat)

Da han forsvarte doktorgraden sin i 1969, hadde han påført noen tusen hårløse mus kreft. De var modeller for å studere celledeling og kreftutvikling i hud.

Som gjesteforsker ved Max-Planck-instituttet i Tyskland tidlig på 1970-tallet ble han mer interessert i hjernen. Da ble han den første som fikk til å framkalle hjernekreft under direkte observasjon i kulturskåler.

Tilbake i Oslo og siden i Bergen klarte forskningsgruppen hans å lage modellsystemer for hvordan hjernesvulster spredde seg. Svulstbiter  ble festet til små biter av rottehjerner for å se hvordan de vokste inn i hjernevevet. Dette ble gjort internasjonalt for første gang.

Rottene fikk han fra en professor i Tyskland, under forutsetning av at han snakket med dem hver dag. Det gjorde han også, og de svarte med smattelyder.

Ole Didrik Lærum mener å ha vært vitne til flere rotteforskere som har fått samme mimikk som dyrene sine.

Ble bedt om å si opp jobben

Grunnforskning går ofte langsomt. Fortsatt er kreft i hjernen en av kreftforskningens uløste mysterier. Ingen vet ennå hvorfor den oppstår, selv om vi vet mye om hvordan. Behandlingen for de mest ondartede svulstene i hjernen er ikke blitt så mye bedre med årene.

– Det verste med denne krefttypen er at kreftcellene raskt legger ut på vandring. I en rotte kan kreftcellene i løpet av 24 timer spre seg over hele hjernen, forteller Lærum.

De siste ti årene er det nettopp spredning av kreft som har interessert Lærum aller mest.

Angrer

Hva angrer du på at du har gjort eller ikke gjort i din forskerkarriere?

Det er noe jeg definitivt angrer på, og det er en periode på 22 år da jeg ikke fikk tatt noe “sabbatsår” med forskningsopphold i utlandet. Men jeg hadde for mange oppgaver og forpliktelser i Bergen. Og jeg fikk tatt det igjen siden. Men det er alltid farlig å jobbe for mange år i ett strekk uten å kunne fornye seg faglig.

 

For fem år siden løsnet det for forskergruppen hans ved Haukeland universitetssykehus i Bergen. I seks år hadde de da jobbet med et prosjektet om hvordan kreft sprer seg i mage- og tarmkanalen. Endelig begynte det å komme interessante resultater.

Samme år fylte Ole Didrik Lærum 70 år. I bursdagspresang fra Universitetet i Bergen fikk han beskjed om å si opp jobben sin.

Etter 36 års forskning ble han bedt om å forlate kontoret sitt i løpet av 24 timer.

Han ledet da en forskergruppe på 10-12 personer. De var i ferd med å finne ut av en mekanisme som får kreftceller til å invadere vevet rundt seg, og slik tvinger normale celler til å jobbe for kreftcellene.

– Jeg ble så inderlig forbanna.

Danskene tok imot ham

Sinnet ga seg fort. I dag sykler 76-åringen fornøyd rundt i Københavns gater med et lite smil om munnen.

Etter at han ble tvunget til å gå av med pensjon i Norge, har Ole Didrik Lærum  publisert 25 vitenskapelig artikler sammen med medarbeidere. Som professor i Danmark. Han har bevist at han ikke er ukvalifisert som forsker – selv om han er født i 1940.

I Danmark er det ikke lov å forskjellsbehandle på grunn av alder. Forskningslederen hans på Biocenteret ved Rikshospitalet i København sier hun ikke skjønner hvordan Norge kunne gi ham fra seg. I fem år nå har han ukependlet en gang eller to i måneden til Danmark, betalt av den danske staten. Resten av tiden sitter han ved et mikroskop hjemme på loftet på Voss. Men han holder fortsatt kontakt med miljøet i Bergen under tittelen emeritus.

Når du fyller 70 år har du ikke lenger rett til å motta forskningsmidler i Norge. Du blir som forsker også fratatt retten til eget laboratorium. Du får lov til å være på labben, men da under en annen forskningsleders navn.

– Jeg syntes rett og slett det var en fornærmelse.

Etter 36 års forskning fikk Ole Didrik Lærum beskjed om å si opp jobben sin og forlate kontoret sitt i løpet av 24 timer. Han var da midt oppe i et forskningsprosjekt som begynte å få interessante resultater. – Jeg ble så inderlig forbanna, sier han. Nå er han professor ved Rikshospitalet i København. I Danmark er det ikke lov å forskjellsbehandle på grunn av alder. (Foto: Vidar Herre)

Forskningsråd-katastrofen

Desto mer smigret ble Lærum en sommerdag i 1992 da han sto oppi stigen og malte sveitservillaen på Voss. Et av barna kom løpende ut og ropte at det var telefon. Forskningsminister Gudmund Hernes var på tråden.

– Hernes spurte: «Kan du bli styreleder for Norges forskningsråd?». Jeg svarte forbauset «ja». «Det er fint», sa Hernes og la på røret.

Litt paff tørket Lærum av seg det verste malingsølet og hoppet på toget mot hovedstaden. Der ventet instrukser fra en fersk og utålmodig statsråd. Det skulle vise seg å bli starten på en helt ny tid for norsk forskning.

Alt hastet. Gudmund Hernes hadde akkurat lagt fram en ny stortingsmelding. Den hadde skapt forferdelig brudulje i forskningsmiljøene. Diagnosen fra den utålmodige Ap-statsråden var nemlig klar: Norsk forskning lå på sotteseng.

Var det bedre før?

Har forsknings-Norge utviklet seg i en bedre eller dårligere retning de siste 20 årene?

Jeg oppfatter utviklingen som ubetinget positiv, både når det gjelder nivå, bredde og finansiering, og ikke minst rekruttering. Men det er også negative trekk: For liten mobilitet mellom institusjonene. For få har lengre forskningsopphold i utlandet. Postdoc-perioden er altfor ofte på samme institusjon som en har studert og disputert. En kan også godt følge postdoktorene bedre opp så de får en meningsfylt jobb.

Norske forskere publiserte nesten ingenting. Folk ble aldri ferdig med doktorgradene sine. I akademia rådet en ideologisk motvilje mot doktorgrader. I Norge skulle alle være like.

Å ha fem ulike forskningsråd fungerte heller ikke, ifølge meldingen. Altfor mange planlagte forskningsprogrammer endte opp i ingenting. Forskningsmidlene ble demokratisk fordelt. Alle skulle ha det like godt.

Hernes ville ha rask endring. Norges forskningsråd ble formelt stiftet i 1993. Fem ulike forskningsråd ble slått sammen til ett.

Det ble en katastrofe.

Motgang på alle kanter

I to år satt Ole Didrik Lærum som styreleder i det nye Forskningsrådet. Samtidig var han rektor ved Universitetet i Bergen.

Motgang var det på alle kanter. I Bergen slet han med en enorm økning i antall studenter. I Forskningsrådet i Oslo kolliderte fem ulike forskningskulturer. De var blodig uenige om hvilken vei norsk forskning skulle ta. Og departementene hadde ulike oppfatninger om hvilke forskningsprogrammer de skulle støtte.

I Regjeringen og Stortinget var det store forventninger til alt det nye rådet skulle utrette.

– Gudmund Hernes ville overbevise regjeringskollegene om hvor viktig det var med mer penger til forskning på neste statsbudsjett. Han ba oss som styrte Forskningsrådet å få tak noen dingser av et eller annet slag, noe han kunne bruke for å vise de andre statsrådene at forskning nytter. Vi innledet en hektisk jakt på disse dingsene. Det pågikk både dag og natt. Da vi endelig fant noe, styrtet Hernes av sted for å vise dem fram.

Kanskje dingsene var for små. Eller så var sosiologiprofessor Hernes allerede hoppet over til neste tue og neste store reform. For da regjeringen til Gro Harlem Brundtland la fram sitt første statsbudsjett etter forskningsråd-sammenslåingen, ble det kutt i pengene til norsk forskning. Forskningsmiljøene var rasende, både på det nye Forskningsrådet og på Gudmund Hernes.

– Hernes var en glimrende såmann. Dessverre var han ikke like flink til å vanne åkeren og høste inn, oppsummerer Lærum.

Etter to år kom kollapsen.

Både administrerende direktør og styreleder i Forskningsrådet gikk av. De aller fleste i styret stilte sine plasser til rådighet.

– Tanken vår var at det trengtes en opprydding. Dessverre ble bare konfliktene feid under et teppe. Der lå de og ulmet i mange år. Da Forskningsrådet ble gjennomgått av en internasjonal ekspertkomité etter åtte år, ga evalueringen en knusende dom, noe som førte til en ny reorganisering.

I dag, mener Lærum, er Forskningsrådet kommet på skinner.

 

Til sveitservillaen på Voss kom ofte den store verden opp steintrappa. Slektninger og venner tok med seg utenlandske gjester til den vakre vestlandsbygda. Slik ble Ole Didrik Lærum som barn kjent med forskere som skulle få stor betydning for ham. Nå sitter han på loftet her og jobber når han ikke ukependler til København. Her kan du høre Lærum selv fortelle historien om da en bombe falt gjennom taket. (Video: Siw Ellen Jakobsen)

 

Glassblikket

Store omstillingsprosesser både her og der, prorektor og deretter universitetsrektor i Bergen, sentral i den nasjonale forskningspolitikken.

For å holde kontakt med forskningen var han i tillegg innom laboratoriet hver morgen, og hver lørdag og søndag. Han veiledet på toppen av det hele ti doktorander.

Fembarnsfaren ser i dag at det var i overkant. Til slutt gikk han rundt med det han selv kaller et glassblikk.

– Men å brenne seg ut er bare det nest verste som kan skje deg i livet, mener Lærum. Selv kom han heller aldri helt dit.

– Det aller verste er å ikke brenne for noe, sier 76-åringen.

Nå får han fornyet kontrakten sin i Danmark med fem år til.

Han gir seg når han kjenner at det er nok. Det er en tid for alt.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.