(Foto: Sondre Sivertsen)

Kartleggeren

Hun begynner å bli trøtt i beina, Ellen Sigmond (80), nestoren innen kartleggende geologi. Kanskje ikke så rart. Få forskere i Norge har brukt beina mer enn henne.

10.6 2016 04:00

Hun har gått på kryss og tvers av Setesdalsheiene, Ryfylkeheiene, Stølsheimen og Hardangervidda. Fem uker hver sommer. En til to mil om dagen har geologen vandret i disse øde fjelltraktene.

Alt for å undersøke berggrunnen og gi oss gode kart over Norges geologi.

– Folk sier at Norge er kartlagt geologisk. Men det er helt feil, mener Ellen Sigmond.

Norske fag og forskere

Vitenskapen utvikler seg, fag fornyer seg, nye metoder og teorier kommer til. Ny kunnskap gir ny forskerhverdag.

I denne artikkelserien får du innsikt i nyere vitenskapshistorie gjennom forskere som var en del av den.

Hvordan var faget og akademia når de startet opp? Hva er likt, og hva har forandret seg i historiefaget, kreftforskningen, jussen, geologien, klimaspørsmålene?

Prosjektet er finansiert av Stiftelsen Fritt Ord.

Disse møter du i serien:

Forskningsaktivisten - klimaforsker Jørgen Randers

Fri til å si hva hun vil - brystkreftforsker Anne-Lise Børresen-Dale

Ser loven i sammenheng - jusprofessor Anne Hellum

Kartleggeren - geolog Ellen Sigmond

Besatt av kreften - medisinprofessor Ole Didrik Lærum

Et lite stykke norgeshistorie - historiker Even Lange

Stortinget vedtok i 1964 en plan for å få hele Norge oversiktlig geologisk kartlagt i målestokk 1:250 000. Denne planen ble fullført i 1999.

Men dette gir bare en grov oversikt.

– Det er ikke godt nok for praktiske formål. Vi trenger mer detaljert kunnskap om berggrunnen når vi skal lage tunneler, veier og jernbaner. Vi trenger også denne kunnskapen når vi skal lete etter malm, nyttige mineraler og bergarter. Kort sagt utøve en forsvarlig arealforvaltning. 

Nå er bare 56 prosent av landet vårt tilstrekkelig geologisk undersøkt i målestokk 1: 50 000.

Dette synes Sigmond, som begynte på feltarbeid som 22-åring og som nå holder på å avslutte jobben som 80-åring, er for ille.

– Uten geologisk kunnskap kan man risikere å bygge ned viktige naturressurser eller bygge i områder som er utsatt for ras og flom, advarer hun.

På feltarbeid i snart 60 år

Sigmond begynte å traske i norske fjell som geologistudent ved Universitetet i Oslo.

Senere fortsatte hun å gå. Først som vitenskapelig assistent og senere som statsgeolog ved Norges geologiske undersøkelse (NGU), hennes arbeidssted det meste av livet.

Nå har hun altså fylt 80 år.

Fortsatt driver hun med feltarbeid hver eneste sommer. Men nå bare langs veier og stier. Sigmond mener hun har stoff til å lage flere kart enn de drøyt 20 hun allerede har lagd.

80 år gamle Ellen Sigmond har vært på feltarbeid i snart 60 år.  (Foto: Sondre Sivertsen)

Hun er likevel usikker på hvor mange nye kart det blir.

Ellen Sigmond:

Født i 1936

  • Museumsstipendiat ved Geologisk Museum i Bergen, 1961

  • Arbeidet ved Museum D´Histoire Naturelle , Labratoire de Minéralogie , Paris, 1962

  • Cand. real i geologi, Universitetet i Bergen 1963

  • Vitenskapelig assistent ved Norges geologiske undersøkelser (NGU), 1964–1973

  • Stipendiat ved Vulkanologisk Institutt i Reykjavik, 1974-1979

  • Ansatt som statsgeolog ved Norges geologiske undersøkelser (NGU) fra 1979 til 2006

  • Ansatt som konsulent ved NGU fra 2006 til 2016

– Jeg merker ikke noe svikt i toppen. Men beina lystrer ikke som før.

Vi ser ingen svikt noe sted her vi sitter og lar oss servere rundstykker med Roquefort, Selbu Blå og nøkkelost i et atriumhus i Trondheim.

Nøkkelost er for gamle damer, ifølge sønnen. Det blåser hun av.

– Vi skulle bare hatt litt rødvin til. Da kommer smaken i Roqueforten enda bedre fram.

Geologene bør komme på land

Ellen Sigmond ble utdannet geolog på begynnelsen av 1960-tallet. Omtrent da Norge så smått ble en oljenasjon.

Etter hennes tid har universitetene lagt noe større vekt på undervisning av geologiske emner som er viktige for oljeindustrien. Dette har gått på bekostning av Norges-geologi og felterfaring, mener Sigmond.

Noe du angrer?

Hva angrer du på at du har gjort eller ikke gjort i din forskerkarriere?

«Jeg angrer i alle fall ikke på at jeg ble geolog! Men jeg skulle vært flinkere til å dele opp de store prosjektene og fått publisert mindre deler av arbeidet mitt om gangen. Nå sitter jeg med så mye data at jeg må bli 100 år for å få ut alt.» 

Nå, når olja er i ferd med å ta slutt, bør geologene ta fatt på fastlandet igjen, mener hun.

– Vi bør å skaffe oss grunnleggende kunnskap om hva våre bergarter består av og hvor de er.

Det elektroniske og tekniske utstyret vi omgir oss med til daglig krever mange spesielle, sjeldne grunnstoffer. Noen av disse kan finnes i norske fjell. Det er en av mange grunner til at vi trenger utstrakt geologisk kartlegging, mener geologen.

– Vi må tenke langsiktig. Vi har bodd her i 10 000 år etter istiden. Vi må leve av noe. Hvis vi vil ha gode veier og hus, mobiltelefoner og fjernsyn, må vi finne oss i at vi også har steinbrudd, pukkverk og gruver.

Noe må ødelegges for at vi skal kunne overleve.

– Etter 20–40 år er bruddet og gruven tømt. Området kan ryddes og med litt innsats bli nesten like bra som før. Naturen vil ta tilbake landskapet.

Helt annerledes er det med matjorda.

– Den får vi aldri tilbake. Det bør være et absolutt og ufravikelig forbud mot nedbygging av matjord, sier hun bestemt.

Norge er et bra sted å lete

På et geologisk kart er de ulike bergartene angitt med forskjellige farger.

Ser du på kartet over land- og havområder i Nord-Europa som NGU og Sigmond har laget, skjønner du raskt at i forhold til mange andre land i Nord-Europa finnes det svært mange forskjellige bergarter her i landet.

Norge er som en eneste stor fargeklatt.

Vi har nok mest granitt og gneis.

Annet yrke?

Hvilket annet yrke kunne du ha valgt?

«Jeg kunne studert historie eller språk. Særlig interessert er jeg i norsk.» 

Men vi har også sjeldne bergarter som larvikitt, en stor eksportartikkel som er ettertraktet over hele verden. I alle større byer kan vi se fasader kledd med larvikitt, Norges nasjonalstein.

Unødvendig vanskelig språk

Sigmond er førsteforfatter av Norsk geologisk ordbok, som kom i 2013.

Bakgrunnen for arbeidet med denne var dels en misnøye med at engelske ord i økende grad fortrengte norske og et ønske om å gjøre geologi tilgjengelig for flere ved å fjerne unødig vanskelig vitenskapelig språkbruk.

Når vi begynner å snakke om norsk fagspråk, fyrer den joviale damen seg opp.

– Hvorfor sier vi alluvialslette og salinitet i stedet for elveslette og saltholdighet?

Geologer må bli flinkere til å formidle det spennende faget sitt og ikke pakke det inn i et uforståelig språk, mener hun.

 

 

 

Hør Ellen Sigmond fortelle om hvordan forskere bruker for vanskelige ord. (1.49 min.) (Video: Siw Ellen Jakobsen)

 

Tellekantsystemet ødelegger språket

Hun mener at norske myndigheter bevisst ødelegger norsk fagspråk med det såkalte tellekantsystemet.

– Publikasjoner på engelsk i internasjonalt anerkjente tidsskrifter er det eneste som kvalifiserer til høyere stillinger ved universiteter og forsknings-institusjoner. Lærebøker, fagartikler og ordbøker skrevet på norsk gir liten eller ingen belønning. Få forskere tar seg derfor bryet med å skrive artikler på norsk.

Det gjør at norsk fagspråk forvitrer og ikke videreutvikles, mener hun.

– Folk flest har klart bedre utbytte av fagartikler og lærebøker skrevet på norsk. Myndighetenes favoriseringen av engelsk fører derfor til at vanlige folk får mindre igjen for pengene bevilget til forskning. Skal det norske folk finne seg i det?

I disse dager blir det krevet at flyktninger, enten de er analfabeter eller professorer, skal lære seg godt norsk. Dette er bra, mener Sigmond.

Et forbilde?

Hvilken vitenskapsmann – eller kvinne – har vært ditt forbilde?

«Av de eldre må det bli Hans Reusch. (1852–1922) Han hadde en geologisk forståelse som jeg beundrer og så laget han herlige tegninger! Ellers verdsetter jeg alle mine geologilærere. Skal jeg nevne én, må det bli Nils Henrik Kolderup (1898–1971), professor i geologi i Bergen. Han var et raust og romslig menneske og en god leder.» 

– Men de samme krav bør stilles til høyt utdannede utenlandske forskere ansatt ved norske universiteter og forskningsinstitusjoner. Det kreves riktig nok at de tar et språkkurs, men mange fortsetter å snakke engelsk i årevis. Noe har vi nordmenn skyld i dette selv. Vi gjør dem en bjørnetjeneste ved å gå over til engelsk når vi snakker med dem. Vi burde svare på norsk, langsomt og tydelig!

«Leter du etter gull» ?

Når Sigmond møter folk ute på feltarbeid spør de gjerne:«Leter du etter gull»?

– Vi trasker rundt på masse forskjellig stein her i landet, men undervisningen i geologi har vært så dårlig at vi knapt vet noe om det vi har under føttene.

Dårlig undervisning og vitenskapelig språk har gjort geologien fremmed for folk flest, mener hun.

– Pennatibaccillariophycaeiatomales betyr ganske enkelt kiselalge, minner hun om før hun vennlig spør om det skal være mer ost. 

– Min store skrekk er at folk skal være sultne!

Joikakaker og potetmos

På feltarbeidet i fjellet var mat viktig, minnes hun. Etter en lang dagsmarsj var feltfolkene skrubbsultne. Mat og utstyr ble fraktet med helikopter inn til de ulike hyttene de bodde.

Bare én gang gikk det galt. Flyveren hadde satt maten ned ved feil hytte, over en mil vekk. Stemningen var mildt sagt laber.

Ellen Sigmond er prosjektleder for feltgeologer på tur inn i Stølsheimen en gang på 1960-tallet. (Foto: Privat)

– Men da strøk den sprekeste karen av sted med tom sekk og kløvhunden Balder. En ekstra marsj på over to mil var bedre enn å være uten mat. Det ble et strålende middagsmåltid med Joikakaker og potetmos ved midnatt den kvelden.

Med kart, kompass, hammer, barometer, saltsyre og feltdagbok trasket geologene neste dag ut igjen. De arbeidet hver for seg om dagen, men var alltid to på hyttene om kvelden. Før mobiltelefonens tid var dette deres eneste sikring.

De var gjerne en gruppe på opptil åtte personer som kartla et større område. Hadde de fått tak i en stor nok hytte var det særlig stas, da kunne alle samles. Da ble opplevelser diskutert og resultater samlet inn. Da tok de seg en fridag med en ekstra god middag og én flaske øl til hver, husker hun.

De kunne gå i ukevis uten å møte andre mennesker i fjellet.

– I Setesdalsheiene møtte vi ikke et eneste menneske på fire år, men på Hardangervidda kunne vi treffe en og annen fisker.

Geologer må fortsatt ut å gå

Teorien om kontinentdrift og platetektonikk har endret vårt syn på jordens utvikling vesentlig. Oljegeologien har gitt oss ny kunnskap om bergartene under havbunnen. Vi kan bedre enn før forutsi jordskjelv, flodbølger og ras. Fra fly kan vi måle enkelte egenskaper til den aller øverste jordskorpen som magnetisme, radioaktivitet, tyngde og elektrisk ledningsevne, forklarer hun.

– Men helt forskjellige bergarter kan være like tunge, like magnetiske eller radioaktive. Vi vet derfor ikke hvilke bergarter det dreier seg om, hvordan de er dannet, hvilken alder de har, om de deformert, og så videre. For å finne ut dette, må vi nok ut og gå som før.

Da GPS-en kom, ble orienteringen i terrenget enklere. Men teknologien har ikke revolusjonert kartleggingen, mener Sigmond. 

– I begeistringen over data og tekniske finesser må vi ikke glemme målet: Geologi er å forstå hva bergartene forteller. Forstår man ikke geologien, er observasjonene lite verdt. Det er likegyldig om de er skrevet med blyant, penn eller plottet inn på en datamaskin.

Men mange hemmeligheter holder bergartene for seg selv. Sigmond har mange ganger stått foran en bergart og tenkt : «Det hadde vært så greit om du  kunne fortelle meg hvor gammel du er ! »

– Men for å få vite det må jeg samle store prøver og sende dem til aldersbestemmelse. Da er det bare avansert teknikk som duger.

Ikke enklere nå enn før

Hun synes ikke at teknologien har gjort det enklere å lage kart.

Forskningen bedre?

Har forsknings-Norge utviklet seg i en bedre eller dårligere retning de siste 20 årene?

«Jeg tror det gjøres mye flott forskning på svært mange felt i Norge. Men jeg synes det er noe overdrevet når vi skal være i ”best i verden ”på alle felter, et lite land kan ikke fostre bare genier. Ellers er det uheldig at forskere må bruke store deler av sin tid på å skrive søknader om støtte og leve i konstant bekymring for om de har jobb. Gode forskningsresultater krever ro, fordypning og stabile arbeidsforhold.» 

Før ble geologene støttet av kompetente tegnere og reprofolk som var profesjonelle kartprodusenter. Nå må geologen forholde seg til folk som er eksperter på data, men ikke på fremstilling av kart. 

– Å lage gode kart er en egen profesjon. Vi trenger folk som kan det. Også et digitalt fremstilt kart bør se bra ut, være lett leselig og forståelig.

Nå har hun begynt å fargelegge kartet for hånd selv.

– Det er faktisk en god opplevelse, det gir oversikt, man får rettet opp feil og tenkt samtidig, sier hun.

En fri barndom

Ellen Sigmond er født og oppvokst nær Ullevål Hageby i Oslo, med en far som var høyesterettsadvokat med et kunstnertalent. Han malte på fritiden. Hennes hjemmeværende mor var interessert i språk og historie.

Barndommen var fri. Ingen presset Ellen og hennes bror i noen akademisk retning. Det ble ikke mast om lekser. «Det er ditt liv. Du kan bli hva du vil», sa far. Det eneste kravet var at oppførselskarakteren var bra.

– Det er en oppvekst som er annerledes enn i dag. Nå blir ungene fulgt opp og overvåket på alle kanter, mener hun.

Først planla Ellen å bli lærer. Etter artium dro hun til Lofoten for å undervise. Etter et år var hun tilbake i Oslo for å begynne på lærerskole. Det ble et kort opphold. Dette viste seg å være et dypt kristelig miljø.

Før Ellen Sigmond startet på studiene i Oslo var hun lærerinne i Lofoten. Her underviser hun en klasse i geografi i 1955. (Foto: Privat)

– Alle der var engler og kunne alle bibelord. Jeg kunne ikke ett. Etter 14 dager sluttet jeg på flekken og begynte med realfag på Blindern.

Hun begynte først med matematikk på brorens anbefaling. Han mente det var så enkelt. Så enkelt var det ikke, men hun kom seg da gjennom. Deretter ble det fysikk og kjemi, men det var først på en forelesning i geologi at det sa klikk.

Geologifaget passet som hånd i hanske for henne. Hun hadde nok i tillegg en spesiell sans for kart.

– Kart er den mest elegante måten å fremstille masse data. Hvis du skulle forklart alt det et kart viser, måtte du brukt tykke bøker. På et kart ser du det med et blikk.      

Kvinnesak gjennom å gjøre en god jobb

Det var ikke mange kvinner i faget. Det ble tatt som en selvfølge at de få som var der ville jobbe i laboratorier, ikke ute i felt. Nå er det mange jenter i faget, men selv i dag er det bare én annen kvinne bortsett fra Sigmond som har produsert geologiske kart.

Da Ellen Sigmond begynte å studere geologi på 1950-tallet var det ikke mange kvinnelige medstudenter på fagte. Her leder hun an gutta i russetoget i 1954. (Foto: Privat)

– Mange har spurt meg hvorfor jeg ikke har arbeidet aktivt med kvinnesak. Mitt syn har vært at det beste jeg kunne yte for den saken var å gjøre en god jobb.

Men noe har det kostet. Feltarbeid kan ikke drives om vinteren, så hun har sjelden hatt hele sommerferien sammen med sine fire barn.

Det hjalp henne at hun var glad i naturen.

– Jeg har hatt så mange flotte naturopplevelser! Når jeg blir så gammel at jeg bare ligger til sengs og gjesper, da skal jeg lese mine gamle feltdagbøker og minnes.

Nå er det kanskje slutt

I dag er det ingen andre enn katta som gjesper i huset hennes i Trondheim. Den har til nå hatt litt lite selskap. Det kan bli mer.

Bokfavoritt?

Har du en favorittfagbok?

«Da vil jeg faktisk heller nevne et fagtidsskrift. Jeg er veldig glad for at vi har tidsskriftet Geo. Jeg gir gjerne en blomst til redaktøren Halfdan Carstens, som gjør en utmerket jobb med å formidle geologi på norsk.» 

Etter fylte 70 år har Sigmond jobbet som konsulent for NGU. Nå kan det bli slutt.

– NGU har hatt en fantastisk pensjonistpolitikk. De som har hatt lyst til å arbeide videre etter at de fylte 70, og som institusjonen har bruk for, har fått konsulentstillinger. Slik har NGU beholdt kompetansen, og de eldre har vært en støtte for de yngre som har kommet inn.

Og pensjonistene har sannelig gjort nytte for seg. Fra 2004 til og med 2014 har pensjonistene stått for 51 av 63 kart over berggrunnen i målestokk 1: 50 000. 

Men nå har NGU fått beskjed om å kutte 35 millioner kroner i budsjettet.

– Åtte unge mennesker må sies opp. Da kan selvsagt ikke NGU lønne 18 pensjonister. De kan riktignok fortsette å arbeide hvis de ønsker, men uten lønn.

Rir hest over Hardangervidda

Det blir neppe bare kos med Roquefort og rødvin på Ellen Sigmond de neste årene. Hun har andre planer.

Da hun var 68 år, begynte hun å ri sammen et par andre historieinteresserte. Målet var å finne og beskrive de gamle ferdselsveiene som krysser Hardangervidda.

Ellen Sigmond jobbet et helt år med å få tilgang på arkivene i Vatikanet. Hun ønsket å finne dokumentasjon på veien som biskopene red over Hardangervidda. (Foto: Sondre Sivertsen)

Dette har hun gjort hver sommer siden. Nå er alle de store slepene funnet, GPS-festet og beskrevet. Arbeidet vil fortsette denne sommeren.

Jakter på Bispeveien 

Etter hvert begynte hun å jakte på Bispeveien, også fra hesteryggen.

Det er veien biskopene i Stavanger måtte ri når de skulle fra Eidfjord i Hardanger på visitas til kirkene i Hallingdal og Valdres. I hele 500 år, fra 1125 til 1631, red bispene over Hardangervidda. Ingen har etterlatt seg en skildring av reiseruten.

Biskopene i Stavanger var jo katolske og kunne kanskje ha gitt rapport til paven?

I et helt år jobbet hun derfor med å få komme til Roma og få tilgang til arkivene i Vatikanet.

Men arkivet er så enormt at man måtte minst være der et år for å komme gjennom alle brev fra Norge til paven.

– Jeg hadde jo bare 14 dager og fant mye spennende, men ingen reisebeskrivelse. Men kanskje finner man noe om ferden i et eller annet arkiv i Europa?

Vi tviler på at hun gir seg før den er funnet.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.