De siste 50 årene har Jørgen Randers (71) arbeidet for å gjøre verden til et bedre sted. I dag konstaterer han at verden har blitt mindre bærekraftig enn da han startet livsgjerningen.

Vi ringer på dørklokken til en ærverdig gammel villa på Oslos beste vestkant. forskning.no er på plass fem minutter før avtalt.

Det tar lang tid før noen åpner. En irritert Jørgen Randers står i døra, våt i håret etter å ha blitt avbrutt i dusjen.

– Man kommer ikke for tidlig til en travel mann, sier pensjonisten bryskt.

Før han vennlig inviterer opp på sitt kontor i annen etasje, for å vise oss hva det er han har det så travelt med.

Her ryddes det. Kontoret er fylt til randen med bøker og rapporter fra et langt liv som forsker, næringslivsleder, BI-rektor, regjeringsrådgiver og miljøaktivist. Mange har han skrevet selv.

Tiden er kommet til da han kan oppsummere livet, så langt. Og få klarhet i hva som gjenstår.

Den tidligere BI-rektoren og professoren Jørgen Randers er en internasjonalt anerkjent ekspert på miljøspørsmål.

Siden han var ung student har han arbeidet for å gjøre verden til et bedre sted. Arbeidet har vært basert i et omfattende vitenskapelig forfatterskap og utført i samarbeid med ulike grupper, både i inn- og utland. Sammen med kvinner og menn som alle har drømmen om en bærekraftig og rettferdig verden.

I Norge er han i tillegg kjent som den som gjorde handelshøyskolen BI til det største vitenskapelige miljøet utenfor offentlig sektor.

Og den som aldri har vært redd for å provosere i miljødebatten.

Forskergruppe ved MIT

I 1972 dumpet speidergutten fra Oslo litt tilfeldig inn i en forskningsgruppe i USA. De jobbet med et prosjekt som skulle komme til å vekke oppsikt og heftig internasjonal debatt. Resultatet ble rapporten «The Limits to Growth».

Randers og forskerkollegene fant ut at menneskeheten var i ferd med å overskride jordens bæreevne. Vi var på vei mot et økologisk sammenbrudd. Forskningen var basert på den første store matematiske datamaskinmodellen av verdenssamfunnet.

Som engasjert 27-åring trodde Jørgen Randers at budskapet ville bli tatt på alvor. At advarselen ville føre til handling.

Det skulle gå 40 år før han aksepterte at det ikke er mulig å overbevise oss som bor i kortsiktige demokratier om alvoret. Og at det, ifølge ham, med enkle grep er mulig å gjøre noe med problemene.

Randers snudde for noen år siden fra å være optimist til å bli pessimist. Nå er han litt på tur oppover igjen. Men bare litt.

Relativitetsteori til middag

Jørgen Randers vokste opp i et faglig hjem, med en far som var relativitetsteoretiker og forskningsentreprenør.

Faren, Gunnar Randers, kom hjem fra England etter krigen og startet Institutt for Atomenergi – nå for Energiteknikk (IFE) – i Norge. I England hadde han lært om moderne, forskningsbasert samfunnsutvikling. Med talent for teknologi og sine store sosiale evner klarte han å få 5 millioner kroner ut av det daværende Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd.

Nesten hele Norges forskningsbudsjettet i løpet av ett år, ble brukt til å bygge den første atomreaktoren i verden utenfor en stormakt.

Gunnar Randers var opptatt av kunnskap og vitenskap. Det var det han og sønnen Jørgen snakket om til middag.

– Jeg var liten, usportslig og skoleflink, med digre brilleglass. Og jeg var ikke det minste i tvil om riktigheten i min fars oppfatning om at alt som kan gjøres i verden, virkelig er gjørbart. Det er bare å bestemme seg. Så setter man det ut i livet.

Som sin fars sønn fantes det ikke andre utdanningsveier for Jørgen Randers enn fysikk og matematikk.

– Jeg fikk en kjæreste i russetiden som var den flotteste dama i gata. Vi holdt sammen i tolv år. Det gjorde at jeg kunne arbeide dag og natt og ikke trengte å bruke tiden til å lete etter damer. Stakkars henne, sier han og rister lett på hodet.

Han er likevel glad for at det ble slik.

– Det gjorde at jeg ble enda skoleflinkere og lærte nok matematikk til at ingen klarer å imponere meg ved å fremstille sine samfunnsvitenskapelige funn i formler, forklarer han.

Selvtilliten fikk en knekk

Studietiden brukte han på en god blanding av hardt arbeid og festivitas. Han var helt uinteressert i politikk.

Det skulle endre seg da han kom til USA, for å ta sin doktorgrad. Da tok det ikke lang tid før han så på verden med helt andre øyne.

Trappa utenfor leiligheten hans i Boston var ofte full av tiggere. Han skjønte at omfordeling var viktigere enn verdiskaping. En kveld i Boston meldte han seg inn i Arbeiderpartiet.

Da han ankom prestisjeuniversitetet MIT (Massachusetts Institute of Technology), lærte han meget raskt hva miljøvern egentlig dreier seg om. For første gang stilte han spørsmål med det far drev med. Han mistet overbevisningen om at atomenergi er en god løsning.

I tillegg fikk selvtilliten hans en alvorlig knekk.

– Jeg forsto med en gang jeg begynte på doktorgraden i fysikk ved MIT at jeg ikke var dyktig nok til å konkurrere med de flinkeste hodene internasjonalt, selv om jeg hadde vært flinkest på fysisk institutt i Oslo. Etter tre måneder gikk det opp for meg at det var meningsløst å prøve å bidra som fysiker. Jeg begynte å lete etter noe annet.

Tilfeldighetene i livet

En ung student var på søk. En dag hørte han et foredrag av Jay Wright Forrester. Professoren, som blant annet har patentet på den sentrale hukommelsen i store datamaskiner, brukte systemanalyse på samfunnsproblemer.

Randers kunne allerede bruke denne analysemetoden på fysiske fenomener. Det nye var å bruke den på samfunnsutvikling.

Han ble frelst.

Freidig gikk han til Forrester og spurte: «Kan jeg få jobbe hos deg?»

Tilfeldighetene ville det slik at professor Forrester på samme tid fikk en henvendelse fra Romaklubben. Dette var en gruppe europeiske intellektuelle, næringslivsledere og politikere som hadde satt seg ned sammen i 1968 for å gruble over spørsmålet: Hva er verdens store problemer?

De kontaktet MIT og Jay Wright Forrester med spørsmål om han kunne være så snill å analysere klodens fremtid.

Guruen sa ja, klekket ut rammene for svaret, og begynte å lete etter gratis arbeidskraft for å fylle inn detaljene. Da var Jørgen Randers der med finansiering fra et den gang svært så fleksible norske forskningsrådet. De godtok raskt dreiningen doktorgraden hans tok, fra fysikk til samfunnsvitenskap.

Randers kunne takke ja til sitt livs største mulighet.

– Tilfeldigheter styrer mye av livet. Det er egentlig lite å lære av historien. Bortsett fra en ting: Nå du får en sjanse, så grip den!

Økonomene ble rasende

Gruppen på rundt ti personer som skulle analysere klodens fremtid, jobbet med analysen i et års tid før de skulle presentere resultatet muntlig for Romaklubben.

De prøvde å forklare hvor liten jordkloden vår er. Hvor raskt befolkningsveksten går. At ressursbruken stiger for raskt. Og at utslippene på kort tid vil kunne ødelegge naturgrunnlaget. Dette globale regnestykket ville etter hvert ikke gå opp. Det finnes «Limits to Growth». Grenser for vekst.

– Herrene i Romaklubben skjønte lite av våre forskningsresultater, så de ønsket en skriftlig redegjørelse, forteller Randers.

Den skriftlige versjonen av presentasjonen kom seks måneder senere. Da hadde de samme forskerne jobbet fram en lett tilgjengelig rapport. Den ble såpass interessant at et progressivt amerikansk forlag ville gi den ut i bokform.

Nå forsto både Romaklubben og de etablerte samfunnsøkonomene hva som sto der.

Sistnevnte tente på alle plugger.

– De amerikanske vekstteoretikerne ble sinte. De kalt analysen uvitenskapelig vås. Farlig vås. Og sosialistisk vås.

Kritikken fra økonomene var så skarp at den fikk hele forsiden av The New York Times Book Review. Slik ble boka berømt, mener han.

– Hadde de tidd det i hjel, så hadde boka dødd ved fødselen. Nå ble folk nysgjerrige og begynte å lese den. Den kom ut i mars 1972. I løpet av samme år var den gitt ut på ti språk og i millioner av eksemplarer.

Det var selvsagt overraskende at forskere fra teknologiens internasjonale høyborg, MIT, skulle bli forkynnere av så mye teknologisk pessimisme.

– Lesernes fascinasjon lå også i at dette ikke bare var ord, men matematiske beregninger. Vi var de første som lagde en matematisk modell av verden.

Reiste rundt i verden

Boka ble startsignalet for mange tiår hvor MIT-forskerne dro rundt i verden og fortalte om de 12 scenariene de skisserte for verdensutviklingen fra 1970 til 2100.

Det var seks positive og seks negative.

– I 1970 visste vi for lite til å si hvilke av disse scenariene som var mest riktig. Vi kunne bare si at verdenssamfunnet burde holde seg unna de tristeste. Vårt råd var: Prøv å unngå overforbruk av ressurser, altfor mye utslipp, altfor mange mennesker. Sikt mot de andre scenariene, som vi den gang kalte «nullvekstsamfunnet».

– Nå er det gått 40 år. Tiden har vist at vi fikk rett.

I mellomtiden er «The Limits to Growth» kommet ut i 9 millioner eksemplarer på 36 språk, med oppfølgingsbøker i 1992 og 2004.

Da «The Limits to Growth» ble gitt ut, var Jørgen Randers 27 år. Han hadde han fått langt hår, pannebånd og ville redde verden. Under arbeidet med rapporten tok han også en doktorgrad i metodeutvikling av systemanalyse.

Endte opp på Gaustadjordet

Han kom hjem til Norge med litt mindre hår, men ikke mindre ambisjoner.

På Gaustadjordet nær Blindern startet han opp et fremtidsforskningsinstitutt sammen med tre andre forskere. Etter hvert ble de 20 ansatte. Her brukte de samme metode som MIT-kollegene på verdensproblemene. Flere sektorer i norsk næringsliv ble analysert.

Første ut var en analyse av den skandinaviske skognæringen, i et 40 års perspektiv. Gradvis tok gruppen for seg shipping, verkstedindustrien og IT-næringen.

– Våre analyser viste at det er fullt mulig å se de store trekkene i utviklingen på bransjenivå, årtier før de skjer. Men analysene våre ble ikke oppfattet som spesielt nyttige. De fra politikk og næringsliv som deltok i analysene våre ble frelst, men alle andre forble helt uinteresserte.

Motivasjonen var å endre samfunnet. Når det ikke skjedde raskt, begynte Randers å lete etter andre måter å endre verden på. Etter seks år overlot han roret for den produktive og omstridte Gruppen for Ressursstudier til sine kolleger.

Industrialiserte BI

Igjen skulle tilfeldighetene gi ham en ny sjanse. Studenter ved Handelshøyskolen BI kom på denne tiden til ham og fortalte at de ønsket seg en ny leder. De spurte om han ville bli deres kandidat til rektorjobben.

– Jeg visste knapt hva BI var. Da de spurte, tenkte jeg umiddelbart at her hadde jeg mulighet for å bygge en institusjon jeg kunne være etter at jeg ble pensjonist. Derfor sa jeg ja og vant. Det overrasket de aller fleste, inklusive meg selv.

I de åtte årene han var rektor ved BI, industrialiserte Randers den relativt lille økonomutdanningen Bedriftsøkonomisk Institutt til en stor vitenskapelig basert høyskole. Det ble mange ganger så mange studenter og en stor vitenskapelig stab ved BI.

Det skulle bli så mange økonomer i Norge at noen kom til å stå i en pølsebod i Finnmark, var målet han satte seg.

Bedriftsøkonom-utdanningen ved den private høyskolen gikk fra 100 studenter i året til 3000.

Med flere studenter trillet pengene inn. BI kunne ansette dyktige professorer på spennende fagområder. Slik fikk Randers gjort BI mer akademisk.

– BI er blitt en dundrende suksess. Nå er det 12 000 studenter som begynner der hvert år, selv om det koster en formue å gå der i forhold til offentlige skoler. Det viser at vi har klart å dekke et behov i samfunnet. I tillegg er det faglige nivået blitt skyhøyt.

Det eneste han beklager, er dreiningen høyskolen har tatt siden årtusenskiftet vekk fra å være en generell «management school» for ledere i privat og offentlig sektor til å bli en mer rendyrket «business-school».

– Jeg tror vi har mer behov for god offentlig administrasjon enn for skaperkraft og innovasjon her i landet. Men her er jo alle uenige med meg, sukker han lett.

Han er også kritisk til nedleggelsen av BIs institutt for politisk økonomi for noen år siden. Det var der han skulle drive sitt faglige virke etter pensjonsalderen.

I år 2000 vendte Randers tilbake til BI etter tolv års innsats i næringsliv og i frivillige organisasjoner. I disse årene rakk han å være leder og styremedlem i en rekke bedrifter og frivillige organisasjoner.

I dag er han professor emeritus ved BI.

Prioriterer shoppingturen til London

Jørgen Randers var en gang en optimistisk mann. Men det sluttet han med.

Etter å ha ledet regjeringens Lavutslippsutvalg som i 2006 leverte rapporten «Et klimavennlig Norge», så endret han oppfatning. Utvalget fant fram til de 15 enkle grepene som skulle til for å redusere klimautslippene i Norge. Prisen var 2000 kroner per nordmann i året.

Heller ikke denne gangen ble Jørgen Randers hørt.

– Jeg skiftet fra å være optimist til å bli pessimist, fordi jeg så at det er ikke var mulig å få et så kortsiktig samfunn som det norske til å gjøre dette offeret. Folk flest vil heller på shoppingtur til London, enn at barn og barnebarn skal få et bedre liv.

Brøt med alle sine prinsipper

Det var da pessimismen tok ham for alvor at han bestemte seg for å skrive boka «2052 –A Global Forecast for the Next 40 Years». Den kom ut i 2012.

Jørgen Randers brøt med alle sine prinsipper.

I fremtidsforskning ved hjelp av matematisk systemanalyse, er en av hovedreglene at du ikke kan forutsi utviklingen i et sosialt system med menneskelige beslutningstakere.

Men etter å ha levert hundrevis av rapporter med analyser og gitt enda flere råd, brøt han med både med fagets tradisjon og sine egne prinsipper.

Mens «The Limits to Growth» var en klassisk scenarioanalyse som så på mange ulike fremtider, var 2052- boken en prognose for hva som faktisk vil skje i fremtiden.

– Når jeg først hadde fått prognosetanken inn i hodet, ble det utrolig interessant. Jeg oppdaget at dersom prognosen skal være konsistent både i rom og over tid så er handlingsrommet overraskende begrenset. Hovedtrekkene i hva som kommer til å skje er dypt forankret i samfunnets struktur, og den kan beskrives matematisk. Så selv om dette var en bok som de fleste systemanalytikere mener ikke burde skrives, gir den hovedtrekkene i hva som vil skje.

Noen vil kalle det arrogant. Han avviser det slett ikke. Om seg selv, sier han:

– Nå er han blitt så gammel at han ikke trenger å bry seg om hva folk tenker om ham. Ikke er han medlem av mange organisasjoner som krever lojalitet heller, bare noen ganske få. Og ikke minst: Han har sørget for å bli såpass økonomisk uavhengig at han ikke er avhengig av å bli betalt av andre.

– I mange år slapp jeg endog å søke Forskningsrådet om penger, fordi jeg fikk et gaveprofessorat med ekstra midler fra Toyota, sier han og puster litt lettet ut.

Jørgen Randers har vært i 50 land og holdt foredrag om bøkene sine. Etter at 2052-boka kom ut i 2012, flere ganger i måneden. Det er mye mindre interesse i Norge.

– Kanskje er jeg for dyr, sier han med et smil.

Av de 150 000 eksemplarene som er utgitt av «2052» har 50 000 kommet ut på kinesisk. Bare 20 000 er solgt på engelsk. Boka er ikke oversatt til norsk.

Budskapet med advarslene om jordas tålegrenser fenger i land som Kina, Japan og Tyskland, men ikke i den engelskspråklige verden.

Kanskje er det ikke så rart.

Trenger planøkonomi for å planlegge

Ett av budskapene er nemlig at de liberale markedsdemokratiene i Vesten vil lede oss inn i en trist situasjon med hensyn til bærekraft. Lyspunktene er Kina og andre fremvoksende økonomier som velger en mindre demokratisk og mer kraftfull styringsform.

– Markedsdemokratiene tenker kortsiktig. Planøkonomiene kan tenke langsiktig og bygge landet etter en plan. Akkurat som i Norge etter krigen, da noen få utvalgte mennesker, med Gerhardsen i spissen, styrte landet, sier Randers.

Da Kinas president Xi Jinpeng i 2015 uttalte at Kina ville nå en topp i sine klimagassutslipp i 2030, satt Jørgen Randers på kjøkkenet og hørte på radioen. Han løp da opp på sitt kontor og begynte å bla i analysene som ble laget fem år tidligere.

– Det viste seg at jeg hadde spådd akkurat det!

– Når man tallfester befolkningsutviklingen, energiaktivitetsutviklingen, introduksjonen av sol, vind og biomasse, og når du i tillegg kan regne, er det noenlunde enkelt å se hvor utviklingen vil gå. I store trekk.

Imponert over Kina

Etter boka «2052 –A Global Forecast for the Next Forty Years» kom ut på kinesisk har Randers jobbet mye i Kina.

Han har blant annet vært rådgiver for bymyndighetene i Shanghai og hjulpet dem med å lage planen «Shanghai 2050». Nå er han rådgiver for borgermesteren i hovedstaden Seoul i Sør-Korea.

– Jeg er dødsimponert over Kina, røper han.

Selv om de største klimautslippene i verden nå kommer fra Kina, tror han at kineserne vil få klimagassutslippene raskt ned. Målet om det er kommet inn i landets femårs-planer.

– Når vi kommer til 2052, tror jeg det vil bli tindrende klart at romantiseringen rundt den liberale markedsøkonomien etter andre verdenskrig, kommer til å stå svakere.

Det sier mannen som insisterer på at han fortsatt er sosialdemokrat.

I september kommer løsningen

Jørgen Randers har fylt 71 år.

Han er fortsatt opptatt av å redde verden. I september er han klar med en ny bok, skrevet sammen med Graeme Maxton, generalsekretær i Romaklubben.

Denne gangen handler det om hva som kan gjøres. I teorien.

– I praksis er det nemlig ekstremt vanskelig å få den kloke politikken vedtatt.

Boka «Reinventing Prosperity: Managing Economic Growth to Reduce Unemployment, Inequality and Climate Change» inneholder 13 anbefalinger.

Blir disse – mot Randers formodning – vedtatt, ville det løse klimaproblemet. Intet mindre.

For å gjøre tiltakene lettere å få vedtatt er de valgt ut slik at de gir en kortsiktig fordel til et flertall av velgerne.

Et eksempel er å øke skattene for de rike og bruke pengene på å lage et bedre miljø.

En annet er å redusere den årlige arbeidstid i den rike verden, for å dempe forbruksveksten og fotavtrykket. Maxton og Randers foreslår at det innføres to nye feriedager hvert år uten kutt i årslønnen.

Det mest konfliktfylte forslaget er å betale alle kvinner som fyller 50 år hele 100 000 dollar – om de har fått mindre enn to barn.

– Det er et motinsentiv til den fremtidsfiendtlige subsidieringen av unger, sier ettbarnsfaren. Han mener det i dagens rike verden er uetisk å få flere enn ett barn.

Bryr seg ikke om kjeften

Etter 50 år som aktivist gir han nå altså svar. At han vil få kjeft for flere av dem, bryr han seg lite om.

Jørgen Randers kaller seg selv en vitenskapsbasert aktivist.

– Det jeg jobber med er vitenskapelig basert aktivisme. Jeg frembringer ny innsikt om samfunnet ved forskning, og omsetter den nye innsikten til politiske anbefalinger, som jeg så sprer i tale og skrift.

Vitenskapen publiseres på konvensjonelt vis, i en rekke vitenkaskapelige tidsskrift og bøker. Men anbefalingene formuleres derimot ikke slik en vitenskapsmann ville gjort det. Han lærte seg tidlig at det ikke nytter å holde den type innlegg som vitenskapsfolk flest holder.

– Det har nesten ingen effekt på velgere og beslutningstakere. Hvis du ikke er en førsteklasses retoriker, må du holde underholdende taler for å nå fram med budskapet ditt.

– Jeg har alltid prøvd å være underholdende, endog morsom. Jeg er en deprimert mann med et smilende fjes, sier Randers.