Strafferetten har tradisjonelt vært et nasjonalt anliggende, men hendelsene i USA 11. september 2001 har satt fortgang i internasjonaliseringen. Aktører som FN og EU tar offensivt tak i strafferetten for å bekjempe terrorisme før terrorhandlingene er utført. Norge må som FN- og Schengen-medlem ta det vi får av endringer etter hvert som det internasjonale samfunnet ser behov for skjerpelser og endringer i strafferetten.

Professor i rettsvitenskap, Erling Johannes Husabø, forsker på hvordan internasjonaliseringen av strafferetten har bidratt til å forandre strafferettens karakter.

Alle typer makt i Sikkerhetsrådet

FNs sikkerhetsråd styrer utviklingen på det globale plan, og har gitt lovgivende resolusjoner både om bekjempelse av terrorisme og kontroll med kjemiske, bakteriologiske og kjernefysiske våpen.

Maktutøvelsen fra FNs side har i følge Husabø dessuten forflyttet seg fra tradisjonelt å knytte seg mot nasjonalstatene til å ramme individer. Tidligere var FNs sikkerhetsråd verdenspoliti i forhold til statene, nå forfølges også enkeltpersoner.

Det er spesielt i forbindelse med svartelistingen av individer som kan assosieres med Taliban, Al Qaida eller terror generelt at dette kommer tydelig frem. Å sanksjonere mot enkeltindivider, slik det blir gjort gjennom Taliban-listen, er også et virkemiddel av en annen karakter enn det Sikkerhetsrådet var tiltenkt da FN-pakten ble vedtatt.

Statenes muligheter for å gi generelle regler om rettssikkerhet og domstolsprøvning for mistenkte individer svekkes i disse tilfellene vesentlig. Resultatet er at Sikkerhetsrådet sitter med alle typer makt - både lovgivende, dømmende og utøvende.

«Europeisering» av strafferetten

Husabø påpeker at få er klare over den generelle helheten i «europiseringen» av strafferetten, hvor det blant annet skjer store endringer i definisjonen av forbrytelser og i straffeutmålingene. EU skjerper straffene hele tiden ved å innføre minimumsterskler for maksimumsstraff, noe som er et viktig politisk signal. De gjør det på tross av at flere fagmiljø slår fast at økte strafferammer ikke reduserer kriminaliteten, men bare øker behovet for fengselsplasser.

Dessuten innfører EU på stadig flere områder nye regelverk for behandlingen av straffesaker som berører flere land. Disse bygger på prinsippet om gjensidig anerkjennelse av prosessuelle avgjørelser som for eksempel vedtak om bevissikring, beslag, inndraging av midler og utlevering av forbrytere. Målet er en kraftig forenkling og effektivisering av strafferettspleien. En drivkraft i utviklingen er også utbyggingen av felles databaser over mistenkte og etterlyste personer, særlig gjennom Schengen Informasjon System (SIS) og Europol.

Norge på sidelinjen

- Jeg forstår behovet for felles regelverk, men er betenkt over tilblivelsen av de nye reglene, sier Husabø.

- FNs sikkerhetsråd sine vedtak er bindende for alle, men bare et fåtall stater er med på beslutningene. I EU utformes reglene innenfor et snevert miljø, uten slike offentlige utredninger og høringsrunder som vi er vant til. Vi må dessuten erkjenne at Norge sitter helt på sidelinjen i utformingen av den fremtidige politikken på dette området.

- EØS-avtalen omfatter ikke strafferettssamarbeidet, men det gjør i noen grad Schengen-avtalen. Problemet er at det i henhold til Schengen-avtalen er EU som ensidig bestemmer hvilke nye regler som skal være en del av Schengen-samarbeidet. Norge opplever dermed å bli innlemmet i nye regler vi ikke vil ha, samtidig som vi risikerer å bli stengt ute fra samarbeidsformer vi ønsker å ta del i, fortsetter Husabø.

Et eksempel på det siste er de nye utleveringsreglene, den europeiske arrestordre, der Norge nå forhandler om en tilslutningsavtale. De praktiske følgene av EUs involvering er en svekkelse nasjonalstaten og de nasjonale parlamenters rolle i straffespørsmål, påpeker han.

Siden Norge både formelt og ikke minst reelt er så tett knyttet opp til EU, preger dette også vårt land. Svært mange av lovsakene på strafferetten og straffeprosessens område de siste årene har hatt sin bakgrunn i internasjonale avtaler eller vedtak, slik at Stortingets spillerom for å velge særegne nasjonale løsninger har vært betydelig redusert.

Sentrale rettsprinsipper under press

I sitt nåværende forskningsarbeid gjør Husabø en komparativ studie av implementeringen av Sikkerhetsrådets Resolusjon 1373 og EUs rammeavgjørelse mot terrorisme i strafferetten i Skandinavia, Tyskland og Nederland.

De nye straffereglene mot terrorisme har en tendens til å subjektivisere straffeansvaret i større grad enn tradisjonell strafferett. Personens bakenforliggende motiv står i fokus, fremfor personens vilje i relasjon til den konkrete handlingen.

Eksempelvis har man gått langt for å kriminalisere finansiering av terrorisme i den norske strafferetten, i følge Husabø. Der er det eksistensen av et terrorforsett, eller kjennskap til om mottakeren har et terrorforsett, som bestemmer hva som er lovlig eller ulovlig innsamling av penger.

Det terroristiske motivet er imidlertid svært vanskelig å bevise. Når få beviser kan utledes fra den ytre handlingen kan miljøet rundt personen gjerne bli brukt som indisium på vedkommendes motiv. Dette innebærer en klar fare for å gjøre mistenkte personer urett.

- Kampen mot terrorismen har medvirket til å endre strafferettens karakter og har satt sentrale rettsprinsipper under press, avslutter Husabø.