25 mennesker ble feildømt i perioden 2004–2009 fordi det på domstidspunktet ikke var kjent at de var utilregnelige. Tre av dem er alvorlig psykisk utviklingshemmet.
Forsker Jane Dullum ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi har har analysert saker behandlet av Gjenopptakelseskommisjonen frem til 2009.
Fakta
Gjenopptakelseskommisjonen startet sitt arbeid 1. januar 2004.
Den er et uavhengig organ som skal ta stilling til om en domfelt med en rettskraftig dom skal få en ny behandling av saken sin i retten.
Ordningen skal kun brukes i de tilfellene hvor det i ettertid kommer frem at det har vært gjort alvorlige feil ved saksbehandlingen eller ved grunnlaget for rettskraftige avgjørelser.
De viktigste grunnene til at en straffesak skal få ny behandling, er:
Nye bevis eller nye omstendigheter som kan være egnet til å føre til frifinnelse eller gi mildere straff.
Avgjørelsen eller saksbehandlingen er i strid med folkeretten, slik at det er grunn til å regne med at en ny behandling av straffesaken vil føre til et annet resultat.
Dersom noen som har hatt sentral befatning med saken (aktor, dommer, sakkyndig, forsvarer, vitne), har gjort seg skyldig i en straffbar handling som kan ha hatt innvirkning på dommen.
Dette viser en fersk analyse av i alt 120 saker som er behandlet av Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker (Gjenopptakelseskommisjonen).
Materialet omfatter samtlige av de sakene som er gjenåpnet av Kommisjonen i perioden januar 2004–mai 2009, i alt 68 saker, samt 52 tilfeldig utvalgte saker som ikke er tatt til følge av kommisjonen fra samme tidsperiode.
I tillegg er det hentet inn opplysninger om hva gjenåpningen har ført til etter at sakene er behandlet på nytt i retten.
Rapporten er skrevet av Jane Dullum som er forsker ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Det juridiske fakultet, UiO, på oppdrag fra Justisdepartementet.
De fleste frikjennes
Det er avsagt ny dom i 66 av de 68 gjenåpnede sakene. 80 prosent av sakene endte med frifinnelse når de ble behandlet på nytt i rettsapparatet.
Ifølge Jane Dullum kan det være flere årsaker til at så mange frifinnes. Den viktigste grunnen er nok at de gjenåpnede sakene er vurdert av Kommisjonen som har funnet at et av de strenge vilkårene for gjenåpning er tilstede.
Om den høye frifinnelsesprosenten skyldes at Kommisjonen går for “sikre” saker, dvs. at den gjenåpner saker der det fremstår som forholdsvis sikkert at det har skjedd en feildømming i den opprinnelige saken, gir ikke materialet grunnlag for å si noe om.
Sedelighetssaker mot barn og drap søkes gjenåpnet
Jane Dullum er forsker ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo.
Ifølge rapporten er det en overvekt av alvorlige lovbrudd som begjæres gjenåpnet, og da særlig sedelighetssaker mot barn og drap.
– Disse er kraftig overrepresentert i forhold til kriminalitetsbildet ellers, men materialet gir ikke grunnlag for å si noe om hvorfor det er slik, forteller Dullum.
– En forklaring kan være at dette er alvorlige saker som gir lange straffer og fordømmelse fra samfunnet rundt. Dette kan bidra til at dømte forsøker alle muligheter for å få behandlet saken på ny.
Nye omstendigheter eller bevis
Den vanligste grunnen til at en sak blir gjenåpnet er at Kommisjonen har funnet at det foreligger nye omstendigheter eller bevis som kan føre til frifinnelse eller en mildere straff. 85 prosent av sakene er gjenåpnet på dette grunnlaget.
I til sammen 32 av 58 saker er det erklæringer fra sakkyndige som er de nye omstendighetene eller bevisene som har dannet grunnlaget for gjenåpning. De fleste dreier seg om at sakkyndige i ettertid har vurdert den dømte til å være utilregnelig.
I følge straffeloven § 44 kan den som på handlingstiden var psykotisk eller i høy grad psykisk utviklingshemmet ikke straffes.
Samtidig viser rapporten at manglende oppnevning av sakkyndige i rettssaker også har ført til uriktige dommer, og da særlig i saker som gjelder utilregnelighet. Dette omfatter 24 av de 68 sakene som er gjenåpnet av Kommisjonen.
– Analysen avdekker at utilregnelige blir straffedømt. Dette er en type feil som rapporten viser oss at har fått passere gjennom hele straffesakskjeden, forteller forskeren.
Annonse
Behov for rutiner
I rapporten understreker Dullum nødvendigheten av å diskutere rutiner for oppnevning av sakkyndige i straffesaker.
Det finnes per i dag ingen regler for når sakkyndige skal oppnevnes. Det er rettens vurdering av den tiltaltes mentale tilstand der og da som avgjør om det oppnevnes sakkyndige til å vurdere den tiltalte.
Dullum stiller spørsmål ved om den manglende reguleringen av bruk av rettspsykiatrisk sakkyndige kan ha bidratt til de feildømmingene som har skjedd i sakene materialet belyser. Kunne sakene fått et annet utfall dersom man hadde mer presise regler for når en tiltaltes mentale tilregnelighet skal vurderes?
Dullum peker også på behovet for å se nærmere på de utilregneliges stilling i rettsapparatet og i strafferettspleien.
– Det bør utredes hva man skal gjøre med gruppen utilregnelige som gjerne begår mer plagsomme enn alvorlige lovbrudd. Det er grunn til å tro at de utilregnelige lovovertrederne er en gruppe med store udekkede hjelpe- og omsorgsbehov.
Ressurssvake gjerningspersoners rettsikkerhet
Fritz Moen-saken bidro til å aktualisere ressurssvake personers behov for tolk og annen bistand under etterforskning og rettssak. Dullum har også sett på om domfelte i saker som er gjenåpnet har hatt behov for særlig tilrettelegging.
I materialet har hun funnet kun to gjenåpnede saker hvor man har stilt spørsmål ved avhørssituasjonen og manglende bistand av forsvarer eller andre.
– Det kan være flere grunner til dette. En mulighet kan være at denne typen gjerningspersoner i liten grad klarer å forsvare rettighetene sine, og at et fåtall av disse sakene derfor blir begjært gjenåpnet, sier Dullum.
Referanse:
Rapporten “Justisfeil i straffesaker. En analyse av saker behandlet av Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker (Gjenopptakelseskommisjonen) i perioden 2004- 2009.” Jane Dullum, 2010.
