– Det plantes lite sitka i Norge nå, men den som allerede finnes vil lett kunne bre seg utover. Norsk klima vil ikke begrense den, sier økolog Julien Vollering.
Store deler av Vestlandet og Nordland bærer preg av den grønne kjempen. Er du glad i å gå tur på kysten, og ferdes i Møre og Romsdal, Nordland, Rogaland, Hordaland eller gamle Sogn og Fjordane har du helt sikkert et forhold til sitkagranen.
– I Midt-Norge og Trøndelag har vi derimot ikke særlig innslag av sitkagran. Det er fordi det er så mye vanlig gran i området fra før, sier Vollering.
Det som er så spesielt med sitkagran er at et tre lett kan bli over 50 meter høyt. I Nord-Amerika der den stammer fra, har enkelte trær blitt målt opptil 75 meter.
Fortrenger alt mulig annet
– Sitkagranen blir lett veldig dominerende på grunn av høyde og volum. Når man går inn i et sitka-plantefelt, er det lite annet som vokser der fordi den er så kraftig i vekst at den skygger for skogbunnen under, sier Vollering som nylig tok doktorgraden sin ved Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo.
Han har sett nærmere på hvordan vi kan forutsi hvordan nye arter i Norge kommer til å utvikle seg og spre seg. Avhandlingen tar utgangspunkt i sitkagran. Ifølge professor Rune Halvorsen ved Naturhistorisk museum er dette svært viktig kunnskap.
– Vi har absolutt behov for å bedre predikere hvordan sitkagranen kommer til å spre seg i Norge. Sitkagranen fortrenger alt mulig annet der den får godt fotfeste, og det knytter seg stor usikkerhet til dens evne til å spre seg, sier Halvorsen.
Plantefelt med sitkagran i Hå kommune på Jæren.(Foto: John Yngvar Larsson / NIBIO)
Økologen har modellert utbredelsen
Per i dag er det anslått at cirka 500.000 dekar sitka er plantet ut i Norge. En dekar tilsvarer 1000 kvadratmeter. De første plantene ble satt ut på 1950-tallet, som en del av skogreisingen.
Store ressurser ble brukt på skogdyrking i Norge etter andre verdenskrig. Det skjøt likevel ordentlig fart i de tre påfølgende tiårene da man så hvor raskt den vokste og hvor produktiv denne arten var.
Sitka har nemlig potensial for å trives på værutsatte steder langs kysten, der andre skogtyper ikke trives. Mange skogbrukere er derfor glad i det robuste alternativet til norsk gran.
Nylig foreslo Miljødirektoratet endringer i forskrift om planting av utenlandske treslag til skogbruksformål. I forslaget kan skogeiere fremdeles få lov til å plante sitkagran, lutzgran og andre utenlandske treslag.
Det har skapt diskusjoner.
– En sitkagran kan bli opptil 500 år gammel, og store deler av sitkatrærne i Norge har mange produktive år foran seg før de skal hugges. Selv om det ikke blir plantet en eneste sitkagran framover, så pågår det nå en prosess der sitkagran gjør en storskala inntreden i norsk natur, forklarer Vollering.
Modeller som etterligner økologiske prosesser mer treffsikre
Etter å ha kikket nærmere på den grønne kjempen, mener Vollering at vi mangler et langtidsperspektiv på forvaltningen av granen.
– Vi kan ikke bare tenke på situasjonen her og nå, sier Vollering som mener det bør være konkrete føringer for den skogen som allerede finnes.
Annonse
– Skal vi tillatte planting noen steder og samtidig bruke penger på fjerning andre plasser, burde vi i alle fall ha langsiktige forvaltningsmål og strategier som tar høyde for at den vil spre seg.
Nøyaktig hvor mye den kommer til å spre seg er det ingen som vet, men Vollering har utarbeidet nye statistiske modeller ved hjelp av GIS, et geografisk informasjonssystem som gir digital informasjon av fenomener i den virkelige verden som veier, jordbruksområder og høyder. Vollering peker på at stadig mer tilgjengelig data gjør at modeller som etterligner økologiske prosesser vil bli mer treffsikre.
– Nå får vi kontinuerlig mer geografisk informasjon som flybilder og også flere artsobservasjoner. Vi får stadig mer data som kan kobles sammen og brukes på nyttige måter. Det gir oss gode muligheter til å bygge realistiske spredningsmodeller.
Julien Vollering under feltarbeid.(Foto: Knut Rydgren)
Klimaet ligger til rette for sitka nesten overalt
Og det er nettopp dette han har gjort i sin egen avhandling.
– Vi bruker modeller som tar hensyn til økologiske prosesser og kan ta imot store mengder data. På den måten blir vi bedre til å framskrive hvordan arter som har blitt innført i Norge kommer til å utvikle seg i rom og hvor de kommer til å spre seg. For eksempel kan vi finne en sannsynlighetsfordeling for hvor langt et sitkafrø vil blåse med vinden, sier Vollering som likevel sier at han er forsiktig med å tolke modellene på grunn av usikre momenter.
Rune Halvorsen er også optimistisk med tanke på fremtidige modeller og treffsikkerheten.
– Vollerings studier gir ikke noe klart svar på om vi klarer å predikere hvordan sitkagranen sprer seg i Norge, men det jobbes mye nå med å utvikle datasett som skal kunne brukes i slik modellering. Derfor forbedres i hvert fall mulighetene våre for å modellere utbredelser hele tiden, sier Halvorsen.
Selv om økologene er forsiktige med å dra slutninger fra modellene, viste en av Vollerings beregninger at klimaet i Norge, som kan være en begrensende faktor for mange utenlandske arter, ikke vil begrense sitkagran noe særlig.
– Jeg tror at det bare er de mest kontinentale områdene innerst i Sør-Norge og deler av Finnmark som har et klima som sitkagran ikke tåler. Klimamessig ville sitkagran trives på store deler av Østlandet, for eksempel, selv om det er historiske grunner til at vi finner lite der i dag.
Antall kongler har mye å si for hvor mye sitkagranen sprer seg.(Foto: Julien Vollering)
Kongler og frø er mest avgjørende for spredning fra plantefelt
Han har hatt flere oppdagelser under arbeidet sitt. Kystlynghei, en sterk truet type kulturmark som består av åpne heier dominert av dvergbusker, blir ofte ansett som ekstra sårbar for etablering av sitkagran. Vollering påpeker at dette til dels kan være fordi dette er en naturtype som ofte er i nærheten av sitkaplantefelt.
Annonse
– Det er viktig å ta høyde for hvor eksponert kystlyngheia har vært hvis man skal peke på andre naturtyper som vil være sårbare over tid. Sammenligner man med boreal hei for eksempel, viser våre funn at den omtrent like sårbar. Man må ha et godt grunnlag for sammenligning, sier Vollering.
Vollering så også på hva som gjør at visse bestander av plantet sitkagran virkelig kan eksplodere. Skyldes det at trærne vokser fortere, eller at de produserer flere frø? Eller at en større andel av frøene blir til nye trær?
– Jeg laget detaljerte modeller av konkrete bestander for å simulere fram hva som ville skjedd med disse under ulike scenarier. Jeg så på ulike scenarier for vekst, frøproduksjon, og etablering av nye planter. Simuleringene viser at antall kongler trærne produserer er helt avgjørende for hvordan bestandene utvikler seg de neste 20 årene. Hva selve plantefeltet var omgitt av var ikke like avgjørende.
